Måned: mars 2014

Tallenes tale

Da har jeg stablet meg selv opp i stående igjen, etter å ha snufset, nøset og ynket meg gjennom noen dagers kraftig forkjølelse. Jammen er jeg glad jeg ikke hadde hørt om at svineinfluensaen var veldig i nærheten. Da hadde jeg antagelig vært enda sykere. Men jeg på bena igjen, litt småforkjølet, men endelig tilbake i full jobb.

Og nå er jeg klar. Det har tatt meg litt tid, men i dag kommer tallene. Hva har jeg veid, og hva veier jeg nå. Det høres kanskje ikke ut som noen stor sak, å sette det på «trykk», så lenge jeg allerede har gjort verden oppmerksom på det den allerede visste; jeg er sterkt overvektig. Men det er litt sak for meg likevel. Det blir på en måte enda mer sant. Og den delen av meg som har et slags ønske om at overvekten egentlig ikke synes, den våkner veldig til liv når vi snakker svart på hvitt. Det blir så veldig sant når man setter tall på det.

Så hvorfor gjør jeg det da? Jo, nettopp fordi det blir så veldig sant når man setter tall på det. Både at jeg faktisk veier så mye som jeg gjør, men også at jeg faktisk har gått litt ned. Det blir også veldig sant at det tidvis går litt opp. To-skritt-frem-og-et-tilbake-varianten av vektreduksjon. Jeg begynner å få form på en plan for tiden fremover, og tror det vil bli litt fart i sakene fra midt i april. Jeg kunne ha ventet til da, så det så bedre ut. Men da ville det ikke blitt helt sant. Liksom. På en måte.

Badevekta har jeg sagt noe om før. Den brukes ikke daglig lenger. Jeg har faktisk ikke satt den vekk, men jeg har latt den stå i fred. Den brukes bare på onsdager. Erfaringsmessig varierer vekta mi mest på mandager, på samme måte som kostholdet i helgene kan gjøre det. Både rødvin og salt spiller en rolle. Så jeg dropper mandag, og flytter til onsdag. Det blir kortere skritt både frem og tilbake på onsdager. Og jeg har fulgt med på både frem og tilbake siden andre uka i januar. Ikke bare det, men jeg har ført det sirlig inn i ei liste. Den skal jeg fortelle mer om senere. Og om de andre som står på den lista. Og noen som ikke står der.

Men nå er det altså tallene. Trikset er grafisk fremstilling. Jeg mener det helt seriøst. Det er så mye mer motiverende med en graf, som til tross for noen små dumper, stadig peker nedover, enn med ei liste med tall. Også ser det kulere ut, når man har laget blogg og ikke er særlig flink til å ta bilder. Så her er den:

graf1

Det ser ikke så verst ut det, sant? Jeg har veid 120 kg på det meste. Hadde litt lyst til å legge inn det også, men det føltes litt feil, siden det er nokså lenge siden. Dessuten ble grafen veldig rar, med et kraftig stup i starten.
Jeg kommer til å lage en egen side hvor jeg skal oppdatere hver onsdag. Og det skal jeg gjøre, uansett om det er et steg bakover, et fremover eller bråstopp. Som du ser, jeg starter med opp. Det var forrige uke. Ny vekt kommer onsdag.
Du vil finne den i menyen på toppen, hvis du vil følge med videre.

Spinning utsatt

Det går litt på stoltheten løs så klart. Jeg skulle jo spinne i dag. Grunnen til å velge torsdag er enkel, det er en førti minutters, i motsetning til andre dager hvor det er seksti. Det er tjue minutter kortere lidelse det. Men i dag er det ikke gjennomførbart med forkortet time en gang.

Jeg har pakket meg inn i teppe og selvmedlidenhet, og dagens meny ser omtrent sånn ut:

DSC_0029

Jeg skal ikke ha i meg alt det der da. Kleenex f.eks er ikke så bra for fordøyelsen. Men du skjønner tegninga. Ingen jobb, ingen spinning, ingen ting annet enn vond hals, nysing, tette bihuler, ringende ører og den verste elendighet. Det blir ikke stort verre enn dette. Det gjør ikke det.

Jeg lover herved å spinne!

Når man har en kropp på godt over hundre kilo, så er det slitsomt å røre noe særlig på den i det hele tatt. Og når den tunge kroppen i tillegg blir vond, så er det vanskelig å forklare seg selv at man skal gå seg en tur.

Og jeg er også temmelig makelig anlagt. Jeg velger lett godstolen. Så da er det sånn, at hvis jeg skal få rørt noe særlig på meg, så må jeg trene og bli svett. Det liker jeg, egentlig, vet jeg. Og jeg vet at når jeg får trent en stund, og formen blir bedre, så blir ting mindre tungt og bevegelse kommer litt av seg selv.

Så som sagt så bar det til treningsstudio. Og det skal ikke være lett. Velkommen til oss liksom:

DSC_0013

Vel oppe fant jeg fort min gamle venn elipsemaskinen. (Her planla jeg et bilde av meg selv elegant tråkkende på nevnte maskin, men bildet jeg fikk den hyggelige unge gutten til å ta av meg i dag, viste seg å ikke akkurat bli sylskarpt, så hvis noen ikke vet hva elipsemaskin er så må det nesten bli google).

Uansett; elipse er helt strålende for oss tungvektere, fordi det er mye bevegelse uten særlig belastning. Jeg har slitasje i begge knærne, og en skadet menisk i det ene. Så lite belastning er helt greit.

Jeg har fortsatt den gamle treningslista mi på Spotify, og første dagen satt jeg i gang med beven, dog iver og optimisme. Musikklista er satt sammen på en sånn måte at jeg kan følge rytmen når jeg «løper» på elipsen. Det tok ca to minutter før jeg hadde så høy puls at jeg begynte å fryse. Resten av den økta var bare en kamp mot pulsen, med lavere tempo og mindre motstand.

Frem til nå har jeg også tillat meg selv å starte forsiktig. Det er første gangen jeg prøver å trene etter at musklene virkelig begynte å verke, så jeg var spent på responsen derfra. Det går fint, og jeg har konstatert at jeg ikke blir dårligere av å trene.

Så nå er det på tide å skru opp innsatsen. Det må bli slutt på halvhjertet tråkking, roing og passe motstand på styrketrening. Da må jeg ha litt press, og det kan jeg få med trening i gruppe. Spinning er i så måte en super start. Man regulerer motstanden selv, i forhold til både formen, og tilstanden til knærne. Det er også fullt mulig å ta det litt rolig, uten at man faller helt ut av programmet.

Men jeg vet hvor fælt det blir. Det er så grusomt de første gangene. Pulsen, pusten, melkesyra… alt…Og rumpa! Au! Jeg gruer meg.

Og her kommer innrømmelsen: Jeg har to ganger booket time til spinning, og to ganger meldt meg av igjen før timen.

Her kommer forpliktelsen: Jeg skal på minst en spinningtime denne uken. Sansynligvis torsdag, senest søndag.

Og hvis jeg ikke gjør det? Det skjer ingenting, det er ikke et veddemål. Men jeg må skrive om det og forklare hvorfor jeg ikke har gjort som jeg har lovet. Det holder det.

Hvorfor gjør du ikke noe med det?

– Men hvorfor gjør du ikke noe med det?, sa fastlegen, da jeg bare hadde gått ned snaut fire kilo på nesten to måneder.

Tja… hadde jeg ikke gjort noe da? For meg var nesten det viktigste at jeg hadde sluttet å legge på meg, men også det at jeg hadde seget litt nedover igjen hadde betydning. Og jeg siger fortsatt. Siden november har jeg gått ned sju kilo. Hva betyr det?
Jo, det betyr at jeg fortsatt spiser for mye, eller feil, og rører meg for lite, i forhold til hva jeg kan gjøre når jeg har gått ned mer. For akkurat nå bruker kroppen ganske mye energi bare på å eksistere. Om tjue kilo, så vil jeg legge på meg igjen hvis jeg opprettholder dagens mat – og aktivitetsnivå.

Men det betyr også at jeg har tatt kontroll. Jeg spiser litt mindre hver dag enn kroppen trenger for å opprettholde seg selv. Ikke mye mindre, men litt. Og jeg sitter i hvert fall ikke passivt og spiser litt mer.
Og akkurat nå, så klarer jeg ikke helt å bestemme meg for å gjøre noe mer. Jeg hater å telle. Jeg har telt kalorier, og jeg har telt karbohydrater. Jeg har veid maten min, og jeg har ført nøyaktig dagbok på alt jeg har spist. Det er så kjedelig, det. Så begredelig kjedelig.

Ikke vet jeg helt hva jeg vil spise heller. Jeg skal tross alt finne frem til en kombinasjon av alle råd og retninger, som jeg kan leve med lenge, og bare i noen hektiske slankeuker. Jeg vil finne et kosthold jeg kan leve med. Som skal bli MITT kosthold, som en del av MIN livsstil.
Som jeg har sagt, så er ikke dette første runde med vektnedgang. Jeg har hatt to seriøse forsøk før, i tillegg til alle halvveisforsøkene. Første gang for etter hvert en god del år siden. Da var det lavkalori som var greia. Spis lite og ofte, og velg mager mat og light-varianter. Samtidig trente jeg, og jeg gikk ned, jevnt og trutt. Nesten tredve kilo gikk jeg ned da. Men så… ble jeg lei, tror jeg. Og gikk opp igjen, tok grep, litt ned igjen og opp igjen.

Tjue kilo opp og noen år senere, har vi kommet til november for to år siden. Da oppdaget jeg lchf (low carb/high fat). Jeg leste til øyet ble stort og vått, og bestemte meg for å gjøre et forsøk. For ordens skyld; Jeg spiste ikke bacon med smeltet smør til alle måltider. Jeg spiste ren mat, ingen ferdigprodukter av noe slag, og jeg valgte de feteste variantene av det jeg spiste. Laks og makrell fremfor torsk og tunfisk, entrecote foran indrefilet, nakkekotelett foran svinefilet osv. Og jeg brukte rømme. Ekte seterrømme. Rømme er litt himmel egentlig. Men jeg spiste ikke sukker og stivelse, i noen form. Ikke brød, ris, pasta, frukt, kaker, snop eller øl *sukk*. Da jeg begynte med dette kostholdet, var det for å gå ned i vekt. Etter et par måneder var jeg overbevist om at jeg aldri skulle gå vekk fra det igjen. Ikke bare fordi jeg gikk ned i vekt, men også fordi jeg hadde så mye overskudd som jeg aldri kan huske jeg har hatt. Og hvis man ikke er livredd for en liten smørklatt, så har jeg aldri spist så rent og sundt heller.

Problemet er å få det til over tid. Det er så fryktelig upraktisk i sosiale sammenhenger. Og når jeg først spiser sånn, så tåler jeg sukker og hvetemel så dårlig at «å skeie ut» av og til ikke er et alternativ. Og så strenge «regler» over tid? Vel, jeg fikk ikke til det heller.

Så da er vi her da. Med min påstand om at jeg gjør noe med det, og vissheten om at jeg snart må gjøre mer. Og et stort spørsmål om hva. Kanskje er det det de skal svare meg på, proffene på Ullevål, når jeg en gang ut i april skal på informasjonsmøte der. Det er jo ikke så lenge til, det bare føles sånn. Og i mellomtiden gjør jeg bare litt med det. Det er noe.

Sukkertroll og muskelsmerter

Jeg ble angrepet i går. Helt ut av det blå. Jeg hadde fylt bensin, og skulle bare inn for å kjøpe med meg noe til et sykehjemsbesøk. Og gamle damer på nesten hundre år kan godt spise sjokolade, så jeg bestemte meg for å kjøpe det. Men tror du ikke det lå gjemt bak sjokoladehylla, klar til angrep. Pang! sa det, og jeg satt fast i det klamme grepet til sukkertrollet. Så da ble det to sjokolader, en til mormor og en til meg. Bare at da jeg hadde spist den ene sjokoladen… vel… det ble så lite vakkert at jeg måtte kjøpe ny sjokolade på vei til sykehjemmet.

Egentlig ser han sånn ut:
sukker

Når han ser sånn ut, så er det lett. Jeg har ikke sukker i huset en gang. Jeg bruker aldri sukker.
Det blir mye vanskeligere når han kommer i forkledning. Da kan han f.eks se sånn ut:

sjokolade

Eller sånn:
kake

Han er fortsatt lett å avsløre, men ikke like lett å komme seg unna.
Så da er det vel krise da? Jeg har jo sprukket. Må vente til mandag igjen da, eller?

Neida, det er ikke krise. Jeg har ikke sprukket heller. Jeg har bare spist sjokolade. Det var i går. I dag har jeg ikke det, og i morgen skal jeg ikke det.

Så egentlig er alt som det var før trollet angrep i går, bortsett fra en ting. Jeg har sovet veldig dårlig i natt, og våknet flere ganger med verking i kroppen. Så neste gang trollet dukker opp og forteller meg at det ikke er så nøye, så skal jeg huske på sammenhengen mellom sukker og smerter, og sparke det forbaska trollet tilbake bak sjokoladehylla.

(Oppmerksomme lesere vil ha lagt merke til at jeg i dette innlegget overhode ikke tar ansvar for mine egne handlinger, men legger dette over på en fiktiv figur, samtidig som jeg bagatelliserer hendelsen. Det stemmer).