Poliklinikk for preventiv kardiologi

Her har jeg vært i dag:

DSC_0015

… på preventiv kardiologi på Ullevål sykehus. NB! De har montert alarm.

Der møtte jeg en søt liten legedame, som hadde kjempediger pasientstol på kontoret sitt. At jeg var der, på det kontoret med den store stolen, var både en seier og et nederlag på en gang.

Nederlaget består i behovet for å være der. Jeg mener; jeg kan mer om mat enn veldig mange. Jeg vet hvor mye kallorier det er i mat, jeg vet hva som er rikt på proteiner, jeg vet hva som har mye fiber eller c-vitaminer, jeg vet hva som er fett, jeg vet forskjell på raske og trege karbohydrater, og hvor mange gram karbohydrater det er i en gul boks med leverpostei. Og jeg kan lage mat. Jeg er faktisk ganske flink til å lage mat. Bra mat. Fra bunnen.

Jeg vet litt om trening også. Om styrketrening og kardio, om økt forbrenning ved styrket muskulatur, om proteiner etter trening, om utholdenhet og om intervall.

Så hvorfor i hule heiteste sitter jeg i den store stolen og hører hjemme i den? Og hvorfor snakker vi om fedmebehandling, og hvorfor tar hun en telefon og bruker ordene «sykelig overvektig» når hun snakker om meg?

Sannheten er at det vet jeg ikke helt. Jeg vet hva som gjør meg overvektig, og er ikke av de som ikke skjønner hvorfor jeg legger på meg. Jeg vet nøyaktig hvorfor jeg legger på meg. Og jeg vet hva jeg skal gjøre for å gå ned. Har til og med flere muligheter og retninginger innen ernæring som jeg vet vil fungere. Av erfaring. Men i dag satt jeg i den store stolen hos den søte, lille legedamen likevel. Og jeg vet ikke helt hvorfor.

Men nå skal jeg kurses og trenes. Jeg skal få hjelp til planlegging, og jeg skal få oppfølging. Neste planlagte time hos den lille legen er om et år. Og i mellomtiden går skattepengene dine til å få meg på stell. Jeg tror det er god økonomi, for da kan jeg jobbe og betale skatt selv også, istedenfor å sitte hjemme og få andres skattepenger utbetalt som sykepenger.

Vel, det var nederlaget. Hva med seier? Jo, det er en seier. Den høres kanskje ikke så stor ut, men det er den. Seieren består i at jeg gjør det. Jeg har innsett og akseptert at jeg trenger hjelp til dette, og jeg tar i mot den hjelpen. Jeg har sittet i en diger stol og godtatt at jeg hører hjemme i den, uten å argumentere med at jeg har greie på ting og klarer selv. For jeg har jo bevist at det ikke er sant.

7 comments

  1. Hei Torunn 😊 synes det som du skriver her er kjempe bra . Og forteller andre at du er en ressurs sterk person som . Er den som klarer å få til ting selv om det også kan være vanskelig . Stå på jeg heier på deg 👍

    Liker

  2. Noen sa på FB at jeg sjelden trykker liker på statuser. Det er sant. Nå skal jeg gjøre noe annet jeg nesten aldri gjør – kommentere en blogg. Nok en gang snakker du om ditt eget ansvar og hva du skal gjøre. Og nok en gang har jeg stor respekt.

    Liker

  3. Torunn, du er en herlig dame, og du skriver så bra. Under hele mitt nett-liv er det ytterst få blogg-innlegg jeg har lest. Jeg har aldri kommentert noen, og jeg har aldri vært følger av noen blogg før. I dag har jeg gjort et unntak for deg, på begge punkter.
    Vel, jeg skal innrømme at jeg har gjort ett unntak før også – for min søsters tidligere fjelltur-blogg – men den teller ikke, dessuten skriver du bedre enn henne. (Nå kommer jeg nok til å få så øra flagrer.) 😉

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s