Måned: mai 2014

Så buksene faller

Neida, jeg vandrer ikke rundt bukseløs. Det skulle da virkelig tatt seg ut. Vi har ikke særlig streng dresskode på jobben, men om jeg dukket opp uten bukser så er det mulig det ville blitt nevnt. Mulig det også ville skapt en viss grad av oppstandelse og ikke så rent lite bekymring.

Nei, jeg holder buksene på. I hvert fall når det er det som er passende. Og til, fra og under arbeidsdagen er det greit å være relativt påkledd synes jeg.

Men jeg har altså et par olabukser som jeg bruker mye. De er med litt sånn stretch og satt lenge som limt til kroppen. Jeg har lagt merke til at det etter hvert har blitt antydning til luftrom et par steder på dem, men i dag da jeg gikk ut av bilen måtte jeg heise dem opp igjen. Altså; på skikkelig gubbevis måtte jeg ta tak i livet på buksa og dra den opp igjen. Hurra!

Den kan fortsatt brukes en god stund altså, men likevel; jeg kan seriøst merke på klærne at bedre livsstil gir mindre kropp. Jeg raser fortsatt ikke ned i vekt, men jeg går ned, uke etter uke. Det er fortsatt ikke sånn at det synes særlig godt, men det er litt deilig å merke at klærne begynner å sitte løsere. Det sier meg at jeg gjør noe riktig.

Da jeg valgte å droppe kaloritelling, men heller være restriktiv i forhold til karbohydrater, var en av «beskyldningene» som kom at jeg gjorde det for å få raske resultater. Jeg må innrømme at når det gjaldt muskelsmerter så ønsket jeg lynraske resultater. Jeg er mye bedre nå enn for et par måneder siden, så det er vel kanskje det jeg har fått. Ikke bra, men veldig mye bedre.

Når det gjelder vekta, så ønsker jeg resultatene, men jeg synes dette tempoet er helt glimrende. Det er egentlig en estetisk greie. Skulle gjerne vært slank i morgen, jeg, men ville ikke hatt den huden som slang rundt kroppen om det skjedde. For det er jo bare å erkjenne at den neppe er særlig elastisk lenger. Den henger med når kroppen utvider seg, men den trekker seg neppe tilbake i racerfart. Helt bra blir den sikkert ikke i det hele tatt, men med jevn vektnedgang i gangfart, så gir jeg den i hvert fall en sjanse.

Med andre ord; Jeg måtte heise opp buksa da jeg gikk ut av bilen i dag, og om enda noen uker så passer den ikke. Men jeg kan jo ikke vente til den faller helt av med å være litt stolt, sant?

uke21

Følgefeil

For ei som jobber med data, så er ikke begrepet «følgefeil» akkurat ukjent. Men på lørdag ble det brukt i en samtale som til å begynne med handlet om kosthold og vektnedgang, og etter hvert handlet litt om livet. Og jeg synes begrepet er så bra, både når det gjelder mat og livet generelt, at jeg jammen må tenke litt høyt om det.

tworongs

Jeg har jo tenkt på, og sagt noe om, disse tingene før, sånn i sammenheng med kosthold. Når det først har gått galt, så har det liksom med å bare gå verre. Og jeg har tenkt at den fristelsen kanskje er enda større nå som jeg spiser ketogent. Da er rammene litt strenge, og har man først spist seg ut av ketosen, så kan man jo like gjerne ta seg en sjokolade, sant?

Men jeg tror ikke den fristelsen, eller fella, eller feilberegningen er noe større når det gjelder maten min nå, enn den var da jeg trodde kaloritelling var det lure for meg. Det var akkurat det samme da, bare med en annen begrunnelse. Har det først gått galt, så er det så lett å slippe taket. Og det gjelder ikke bare kosthold. Det gjelder livet. Og det er der begrepet følgefeil er så treffende. En feil, som egentlig ikke hadde trengt å bli så stor, blir til en hel serie av dem.

Samtalen fant sted under middagspausen i en pokerturnering, og man skal ikke gå lenger enn tilbake til pokerbordet for å finne et eksempel på feil som blir til flere. Når det har gått bra en god stund, og man har ordna seg med en god stabel sjetonger så svir det noe voldsomt å miste en bunke av dem. Og enten man taper dem fordi man selv gjør feil, eller fordi noen andre gjør feil, men har flaks, så er det så lett å la den hendelsen følges av nye feil. Man spiller dårlig, og risikerer å tape enda flere sjetonger. Tilt. Følgefeil.

I poker er jeg ganske god til å ikke la en feil følges av en ny. Det kan koke i meg, og jeg kan ose av frustrasjon og sinne, uten at jeg gjør feil som direkte konsekvens av det. Sagt på pokersk; jeg kan steame uten å tilte. Og kjenner jeg at jeg ikke helt har kontroll fordi følelsene spiller for stor rolle akkurat da, så rusler jeg en tur og finner meg en kopp kaffe eller noe. For om jeg hadde aldri så mye sjetonger for noen minutter siden, så har jeg ikke fler enn jeg har akkurat nå. Og så får jeg ta det derfra.

Det kom frem et annet nøkkelord også, i samtalen på lørdag; fokus. Og poenget var å holde fokus på hvor man skal. Det ble forklart med en bil og skrens og sladd og sånt jeg ikke skjønner noe av. Men jeg skjønner det hvis jeg rusler tilbake til pokerbordet med kaffen min. Jeg kan ikke tenke på alle sjetongene jeg hadde for litt siden, og jeg kan ikke sutre over hvor lite jeg har nå i forhold til da. Jeg må feste blikket på det punktet der fremme hvor det er jeg som har alle sjetongene, og så må jeg finne ut hvordan jeg skal komme dit, med det utgangspunktet jeg har akkurat nå.
På samme måte er det med maten. Hvis jeg greier å feste blikket på det punktet der fremme, hvor jeg har et liv uten smerte og med en kropp som er både lettere og sunnere, så er det ikke rom for følgefeil. Da er det ikke lenger sånn at jeg kan ta en sjokolade siden jeg likevel ikke er i ketose. Da er det akkurat som det var ved pokerbordet; hvordan kommer jeg meg dit jeg har blikket festet fra det utgangspunktet jeg har akkurat nå?

På bakgrunn av disse tankene har jeg kommet til at jeg i hvert fall må stille meg selv spørsmålet; hva er det som gjør meg bedre i poker enn i kosthold? Hvorfor greier jeg å riste av meg feilene, eller merke at jeg ikke helt greier det og ta meg en pause i pokerturneringen, mens jeg kan finne meg selv på bunnen av sjokoladeskåla før jeg oppdager at jeg var på vei ned i den? Er det fordi når det gjelder mat så skjer det noe i hodet som gjør at jeg ikke merker at det egentlig er følelser som har tatt overhånd? Eller er det noen helt andre forklaringer?

Jeg har ikke vært i den sjokoladeskåla på lenge altså, men jeg synes det er en tanke verdt å tenke. Ikke vet jeg svaret på spørsmålet heller, men jeg tror at det kan være verdt å ta en kikk på hvilke områder i livet jeg ikke lar en feil følges av en annen, og hvilke områder jeg gjør det. Jeg er nesten helt sikkert på at et eller annet sted i det svaret finnes det noe som det er smart å lære noe av. Og det vil jeg gjerne lære. (Og jeg har med vilje latt være å reflektere over hvor det er lurt å feste blikket når man skal ned 40 kilo. Det er en helt annen tankerekke.)

Irriterende håndklekasting

Jeg har kastet inn håndkleet. Det var et irritert og frustrert kast. Og litt forundret, egentlig. For jeg hadde ikke forventet at det var dette håndkleet jeg skulle kaste. Og jeg hadde et håp om at frosne grønnsaker skulle berge det hele.

isposer

Jeg har gitt beskjed om at jeg ikke kan følge treningen i regi av Ullevål sykehus. Hvorfor? Fordi jeg ikke er frisk nok. Etter treningen forrige uke, har jeg hatt så vondt i det ene kneet at all bevegelse etterpå har vært av det rolige slaget. Og sånn kan det ikke være. For sånn har det vært så mange ganger før. Jeg blir for ivrig, og innser ikke at jeg ikke har kropp til å trene som en ungdom. Så jeg prøver, og det har endt i halting og treningspause mer enn en gang før.

Og jeg har blandede følelser i forhold til at jeg ikke kan holde følge. På den ene siden digger jeg litt at overvektige trenes like hardt som hvem som helst andre. For de fleste overvektige tåler ei treningsøkt. På den andre siden tenker jeg at med så mye hopping og snuing og sideveis bevegelse, så er det neppe bare jeg som ekskluderes. Og jeg hadde i utgangspunktet trodd at om det var noen trening jeg kunne følge uten for mye belastning på knærne, så var det nettopp trening for oss som kanskje har belastet i meste laget i årevis.

Nå var det jo ikke mer enn et par timer igjen før sommerferie uansett, så jeg er bare moderat skuffet. Og det er jo heldigvis ikke det eneste treningsalternativet jeg har. Men tenk om jeg ikke hadde vært veldig motivert for trening i utgangspunktet. Tenk om det var denne gruppa som skulle til for å få meg ut av stolen. Jeg er sikker på at jeg ikke ville vært den første. Og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den første som måtte gi meg igjen heller. Men sånn er det vel, når man gir det samme behandlingstilbudet til absolutt alle. Noen passer ikke helt. Synes bare det er litt rart at man ikke passer i opplegget til sykehuset fordi man ikke er helt frisk.

Men, men. Skogen er der, Elixia er der og det er nok å ta seg til for å få rørt seg. Og kanskje er jeg lett nok på andre siden av sommeren til at et lite hopp eller to ikke er like stor belastning?

 

Sukkertrollet del 2

Det er en ting som er fryktelig irriterende med søtsaker; De smaker så godt! Jeg mener at ting som ikke er bra for kroppen burde smake fælt. Det burde smake som en blanding av eddik, salmiakk og sure sokker. Hvis jeg hadde fått bestemme skulle sukker smakt sånn! Bittert, ekkelt og motbydelig.

sukker

Med andre ord, jeg har ikke vært supergod til å holde kostholdsplanen min i helga. Jeg har ikke vært skikkelig dårlig til det heller, jeg har definitivt ikke spist sukker, men jeg har ligget høyere på karbohydrater enn jeg har planlagt. Og i dag falt jeg litt tilbake til en tanke om at siden jeg ikke hadde vært superstreng med meg selv i helga, så trengte jeg jo ikke være superstreng med meg selv da de serverte bakt potet i lunsjen på jobben heller. Siden-jeg-gjorde-det-i-går-kan-jeg-gjøre-det-i-dag-og er en veldig dårlig tankegang. I hvert fall i forhold til noe man ikke har tenkt å fortsette med.

Problemet nå er ikke at jeg har spist så veldig galt. Jeg har ikke spist ketogent, men det er ingen krise. Problemet er at vi har godteri i huset. Det ligger noe påskemarsipan her, og noe andre seige gummigreier. De ligger i skapet og roper om at de er der. Og de roper at de hverken smaker eddik eller sokker. Om det er avvik i kostholdet i seg selv som gjør at jeg har kommet på at de ligger der, eller om det er hodet mitt som vet at jeg allerede har vært ørlite ute av kurs så det ikke er så nøye, det vet jeg ikke. Jeg tror mest på det siste, for den gamle desperasjonen i forhold til søtsakene er ikke der, bare lysten på dem.

Uansett er det bare hue jeg kan gjøre noe med akkurat nå. Eller, det er i hvert fall det eneste jeg har tenkt å gjøre noe med. Denne gangen vinner nemlig ikke sukkertrollet. Denne gangen vinner jeg. Så nå har jeg ramset opp inni hue alle konsekvensene av å spise sukker, og gjort hva jeg kan for å huske hvordan kroppen vil reagere. Og lysten på noe søtt er erfaringsmessig ikke en lyst jeg kan tilfredsstille. Spiser jeg noe søtt nå, så vil jeg fortsatt ha lyst på noe søtt etterpå. Og jeg vil ha lyst på noe søtt i morgen.

Så da er spørsmålet hva jeg har mest lyst til. Å spise godteri, som dessverre nok fortsatt smaker godt, bare for å oppleve at jeg har lyst på mer godteri. Eller la vær å spise godteri for å oppleve at kroppen er i balanse og at jeg kan sove bedre om natten. Det høres i overkant snusfornuftig ut, men det er faktisk sånn det er.

Så hva velger jeg? Tror jeg lager meg en kopp te, jeg, og later som jeg aldri har tenkt på det godteriet. Lett? Overhode ikke.

Ingen treningsrabatt for overvektige

Jeg har gjennomført første treningsøkt i regi av forebyggende kardiologi. Egentlig begynner ikke «gruppa mi» med trening før til høsten, men de som ønsket kunne få komme og trene med de som begynte i januar. Jeg ønsket. Var på forhånd litt redd det bare skulle bli jeg som var ny, men det kom heldigvis to til.

idrettshøyskolen

Før treningen tenkte jeg at det kunne da ikke være så fryktelig ille. Det er jo snakk om trening for overvektige, og andre med behov for forebyggende «behandling». Så selv om de andre har holdt på en stund, så hadde jeg en slags tanke i hodet om at det ville være relativt greit å gjennomføre. Introduksjonstimen vi hadde i sammenheng med informasjonsmøtet tidligere indikerte også at det ikke skulle være så brutalt. Vel, det var feil. Det var sikkert ikke så voldsomt da de begynte i januar, men herlighet og kjære vene og hildrande du som jeg har trent! Jeg har bokset, sparket, dukket, balansert, armhevet, sit-upet og hofteløftet til kroppen var fullstendig sønderrevet. Kanskje ikke fullstendig, men det føltes sånn. Jeg hadde trøbbel med å løfte armene over hodet under uttøyning, og det var tungt å vaske håret i dusjen etterpå. Det var også litt vanskelig å komme seg ut av bile da jeg kom hjem. Kort sagt; jeg var sliten!

isposer

Så nå sitter jeg her, med frosne grønnsaker på knærne, og gruer meg til morgendagen. Men du verden så fornøyd jeg er. Ikke fordi jeg var i nærheten av å henge med, men fordi jeg prøvde. Hele veien. Å forvente av meg selv at jeg skal avslutte treningen med førti sit-ups og førti harmhevninger (10×4) er godt i overkant. Herlighet, på siste serien tok jeg vel sit-up nummer tre, siden jeg ikke var helt klar på nummer en, og nummer åtte fordi jeg ikke kom opp på den ene jeg prøvde på mellom tre og åtte. Men jeg prøvde på den, og jeg tok en til. Den orket jeg egentlig ikke.

Litt skuffende å få beskjed om at det bare er to ganger igjen før sommerferie. Forebygger man ikke om sommeren tro? Men veldig, veldig godt å kjenne at viljen til å presse er tilbake. Satser på at det betyr hakket mer effektiv trening fremover. Det vil gi raskere formstigning, og dermed mer lystbetont trening. Rett og slett ganske bra dette.

Greit å være så strålende fornøyd med seg selv? Jah! Det skulle bare mangle!