Måned: september 2014

Om Drea, Restylane, fedme og hvor selvbilder kommer fra

Jeg har ei venninne. Ei sånn rosablogger venninne. Egentlig er det helt rart. Hun er ung, rosa, for tiden fake blond, fitness-wannabe og vi er dønn på bølgelengde. Også er hun bipolar. Kanskje er det der vi møtes. Midt i kaoset av følelsler og svingninger og liv.

Drea Karlsen

Hun heter Drea, og den – etter mitt syn – halvrosa bloggen hennes finnes på dreakarlsen.com. Hun skriver om diagnosen sin, om morsrollen og ting som er viktig i min del av verden, samtidig som hun skriver om restylane, tatoveringer, fitness og annet som ikke engang finnes i mitt univers.

Drea får meg til å tenke. Bare fordi hun lever livet sitt som hun gjør. Så annerledes og så likt mitt eget liv. En av tingene hun har fått meg til å tenke på er selvbildet vi har, og hvor det kommer fra.

Jeg kan bare huske en eneste gang jeg har vært sinna på henne. Jeg haadde akkurat vært hos legen og fått beskjed om at muskelsmertene mine ikke hadde annen årsak enn fedme. Når man får en sånn beskjed, så får man samtidig vite at man er skyld i sin egen elendighet og at det i liten grad finnes noen kur. Samtidig var Drea godt på vei nedover i sin bipolare spiral, og fortvilet over hvor feit hun var. Slanke jenta klagde til meg på sine feite lår. Til meg! Du kan jo selv tenke deg. To mennesker  som overhode ikke evnet å se hverandre.

Drea er en sånn vakker jente, som på den ene siden vet så godt hvor pen hun er at hun tar et uhørt antall bilder av seg selv som hun deler med verden, og på den andre siden trolig er i overkant avhengig av positive tilbakemeldinger på bildene.
Og hun fikser på ting. Ikke store ting. Det store temaet i omgangskretsen er Restylane, og det diskuteres om det gir oss Duckface-Drea eller Drea med litt fyldigere lepper.
Og akkurat det får meg til å lure på om det noen gang er mulig, sånn fullt mulig, å være fornøyd med seg selv. For meg er overvekten først og fremst et praktsik og helsemessig problem. Likevel ser jeg det jo litt på bilder at det er i overkant stort dette. Og da føler jeg litt på det. Jeg vil jo helst ikke se sånn ut.
Men så kjenner jeg Drea. Hun er en av de unge og vakre, akkurat sånn som hun er. Men hun er heller ikke fornøyd. Hun påstår at det ikke spiller så stor rolle, men min påstand er at det spiller stor rolle hvis man er villig til å sprøyte ting inn i kroppen for å endre utseende.

Og det er Drea sin innsats for å forbedre utseendet som gjør at jeg lurer. Sett at jeg, mot alt jeg har lært på Ullevål, kommer meg ned i normal vekt. Vil jeg da være fornøyd med overleppa mi? Kan jeg leve med sånne tenner? Eller er det sånn, at når det er vekta som synes best så er ikke det andre så nøye? Og om jeg var slank da jeg var så ung som hun er nå, hva ville plaget meg da? Leppa? Tennene? Håret, nesa, rompa, føttene?

Og her kommer brannfakkelen: Det er så lett å være litt selvmedlidende når man er overvektig. Skylde på vekta og at man har opplevd så mye negativt på grunn av overvekt. Jeg sier ikke at det sosialt ikke finnes et tonn med negative opplevelser i forbindelse med fedme, men jeg lurer litt på om vi ikke til tider legger litt i overkant mye der.

Jeg leste en artikkel her om dagen, om ei dame som hadde gått ned et ubegripelig antall kilo. Hun fortalt om dømmende blikk på bussen, da hun som overvektig satt på et sete, og kanskje litt av et sete til. Da jeg leste artikkelen lurte jeg litt på om det hun opplevde som dømmende blikk egentlig kan ha vært vurderende blikk fra ei sånn som Drea, som egentlig var slank, men følte seg feit, som lurte på om det var mulig for en som henne, sliten som hun var, å kunne skvise seg ned på det som var igjen av det andre setet.

bussete

Jeg har egentlig ingen konklusjon, annet enn at jeg vil dele noen tanker rundt hva som gir et godt selvbilde. For det er åpenbart ikke alltid et godt utseende.

Jeg skrev helt i starten av denne bloggen om hvordan badevekta kunne bestemme over dagen. Men jeg tror kanskje at hvis badevekta ikke hadde bestemt, fordi den ikke var aktuell, så hadde det vært andre ting. Et eller annet som snek seg inn som en negativ faktor i et ellers helt fint liv.

Jeg sier ikke at man skal være fornøyd med seg selv som man er og alt det der. Det er sagt så mange ganger før at man kan google det og finne det man ønsker av inspirerende tekster og bilder. Men jeg har tenkt mye på det å ha respekt for andres selvbilde. Drea er vakker før hun putter ting i leppene og bleker håret platina, og hun er vakker når hun har gjort de tingene. Og hvis hun føler seg best når hun gjør endringer, så er hun antagelig finest med endringene. Men du verden så mye motstand hun har fått på det. Så mange som har følt behov for å fortelle at hun ikke burde gjort det

Og jeg har tenkt på det å kjenne sitt eget selvbilde og hvordan man ser verden og andre gjennom nettopp det bildet. Jeg skal slutte å være fordomsfull mot folk jeg tror kanskje har fordommer mot overvektige. For det er ikke sikkert det er fordømmelse i det blikket jeg ser på bussen, det er kanskje bare et innovervendt blikk og et ønske om selv å være slank nok til å sitte i et litt trangt sete ved siden av meg.

Og for ordens skyld; Drea har lest innlegget før deg 🙂

Hva? Har du ikke blomkålsuppe til frokost?

Jeg er egentlig ikke det minste glad i høst. Høst er slutt på sommer og sol og alt som er godt, og begynnelsen på evig mørke. I hvert fall føles den sånn. Likevel har den et stort lyspunkt; Her i huset er høsten suppetid. Og med suppe finnes det få grenser. De kan smake det man vil de skal smake.

Nå er jeg altså trygt tilbake i en verden hvor antall karbohydrater pr hundre gram matvare er mye mer redusert enn antall gram matvare. Tror jeg. Jeg har som tidligere fortalt utviklet allergi mot veiing og måling av mat. Herlighet; jeg følger jo ikke oppskrifter en gang. Trolig fordi det ligger en dyp aversjon mot kjøkkenvekta gjemt under troen på at jeg er god til å lage mat på slump. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror jeg får utslett som vil utvikle seg til store, skumle byller om jeg skal føre noe form for regnskap over matinntaket mitt igjen. Så det går på slump det også. Helst mindre enn fem gram karbo pr hundre, og bunnlinja regnes på fealingen. Jeg er fortsatt der.

Men altså, det var suppe jeg tenkte på. For i dag hadde jeg blomkålsuppe til frokost. Jeg lagde den ikke i dag altså, men på søndag og mandag. For det var en sånn suppe, en som tok litt tid. Kraften ble kokt søndag, og ble til blomkålsuppemiddag på mandag, og varmet opp som blomkålsuppefrokost på onsdag.

Ville bare si det, hvis noen skulle trenge et alternativ til to brødskiver med gulost…blomkålsuppe

Hvordan lage supergod blomkålsuppe kjempeenkelt? Kjøp lettsaltet svineknoke og lag kjempegod kraft, f.eks med gulrot, løk, litt (bare litt) chilli, litt hvitløk og andre ting man liker å ha i når man koker kraft. Sil når ferdig etter lang tid. Kok blomkål i kraften. Putt den kokte blomkålen og passe mye av kraften i en blender eller noe. Ha den nå glatte suppa tilbake i kjele og ha oppi fløte til passe konsistens. Skvis litt sitron oppi (bare litt), Krydre til passe smak. Ha over i skål/tallerken/kopp og ha sprøstekt bacon oppi. Eller noe annet. Eller ingenting. Spis.

Ferdig redusert

Jeg har vært hos ernæringsfysiolog på Ullevål. Det er en uke siden nå, men jeg trodde jeg trengte litt tid på å fordøye samtalen før jeg kunne dele den. Sånn var det visst ikke, for jeg klarer ikke helt å fordøye den i det hele tatt. Det ligger fortsatt som en lit ufordøyd klump jeg ikke helt får tak i.

Det er nemlig sånn at opplegget som presenteres, og all forskning rundt tilsvarende, sier at overvektige ikke kan regne med å gå ned mer enn ca 10% av egen kroppsvekt, og vil trolig ikke beholde mer enn ca halvparten av dette vekttapet. Og det er visst en del folk som er forska på i sammenhengen, så hun har sikkert rett. Jeg har jo sett det selv også, og opplevd, at man går ned i vekt, og før man vet ordet av det, så er man oppe igjen.

DSC_0015
Selv har jeg alltid tatt tak før jeg er opp mot all time high, men vet opptil flere som har gått ned, bare for å gå opp til høyere vekt enn de startet på.

Ernæringsfysiologen sa at det var i grunnen greit sånn, altså å ligge på 5-10% vektreduksjon, siden helseeffekten inntreffer på 3-5%. Helseeffekten i denne sammenhengen gjelder hjerte og kar.

Jeg har gått ned seksten kilo nå, siden jeg veide aller mest. Det er noen år siden, og selv om jeg har vært litt opp og ned, har jeg ikke etterpå vært helt oppe igjen. På direkte spørsmål om jeg dermed ikke kunne regne med å kunne gå noe mer ned, var svaret at det kunne jeg ikke.

ferdig
Blid og fornøyd på sommerferiefisketur, men ferdig slanka? I think not…

Da lurer jeg på flere ting. Det første er hvorfor jeg er henvist dit i det hele tatt. Det er ikke noe feil med hjertet mitt, og blodårene er helt fine. Jeg har kroniske muskelsmerter, som ifølge legene skyldes fedme. Løsningen på det er å henvise meg til en avdeling som ikke kan hjelpe meg, og som mener jeg allerede har oppnådd det jeg kan forvente.

Også lurer jeg på en ting til, og det spurte jeg også fysiologen om; Tyder ikke det på at det er noe feil med måten de tenker på rundt vektreduksjon, kosthold, trening og kaloritelling? Det overrasket meg jo ikke at svaret var at det ikke er noe galt med måten de tenker på, men jeg nekter rett og slett å godta det.

Det finnes noen få som greier det. Ca 8%. I følge fysiologen er dette folk som følger nøye med på kostholdet sitt, og som – ikke minst – trener hver dag.

Vi er vel enige om sannsynligheten her. Jeg er mest sannsynlig blant de 92% som ikke går varig ned mer enn 5-10%. Men da jeg sa noe om at helseeffekten for meg på ingen måte var oppnådd, så fantes det kun en annen løsning; fedmekirurgi.
Jeg forstår ikke dette. Jeg forstår det virkelig ikke. Kan det virkelig være sånn at det er klin umulig å snu? Vi som allerede har blitt feite, må bare være det resten av livet, bare bittelitt mindre? Og kirurgi som eneste alternativ?

På den ene siden liker jeg ærligheten i det. «Dette er det du kan forvente med vårt opplegg». Det jeg liker dårligere er skråsikkerheten på opplegget, når det så vidt jeg kan skjønne, egentlig ikke fungerer. Eller; det fungerer etter sigende for det aller viktigste, nemlig mot hjerte- og karsykdommer. Sånn sett har de jo et opplegg.

Men jeg kan bare ikke akseptere det. Jeg nekter å konkludere med at helseeffekten er oppnådd, og jeg nekter å være like feit resten av livet.
Det går ikke på skinner, jeg raser ikke ned i vekt, jeg er for vinglete til å følge mine egne planer, men ikke snakk om at jeg skal gi opp nå. Det finnes ikke!

Joda, men så…. neida…

Jøss, det er folk her enda, ja. Lenge siden jeg har vært her. Lenger enn planlagt. Mye lenger enn planlagt. Ble sommerpause, gitt. Og det hadde jeg jo ikke tenkt.

Det skjedde sånn; Først hadde jeg ikke noe å si, på kanskje en sånn ukes tid. Så ble jeg sjuk, men hangla meg på jobb. Det blir man sliten av, og da orket jeg ikke å finne ut om jeg hadde noe å si. Så kom konsekvensen av at jeg ikke var villig til å bli sjuk, og jeg ble mere sjuk og bronkitt og alt der hører til. Så mistet jeg mormoren min, og det var liksom greit å bare ta litt pause.
Og plutselig hadde det blåst av gårde noen uker. Og det var sommer og sol og beste sommeren ever. Så da lot jeg igrunnen bare blogg være blogg, og tenkte at jeg tar det opp igjen etter ferien. Men så har det vært litt mye greier sånn på starten av høsten, og så gikk det enda litt tid.

Men nå er jeg her, og dette har hendt:
Aller først, nytt turbilde, og jammen var det fint på Rødøya på Helgelandskysten. Tok nesten knekken på knærne, selv om det strengt tatt ikke var noen lang tur. Måtte jo ned derfra igjen. Verdt det likevel. Se her da:

sommer1

Jeg gikk til plan B før sommeren, da all den gode bæra og plommene og snadderet kom i buitkken. Om det gikk fint? Njaaaoooeeeeiii…. en stund. Så tok jeg ferie. Og så gikk det etterhvert som det har gått før. Mindre fokus, og etterhvert var alt lov. Selv om jeg for lengst har konkludert med at jeg ikke er en av de som kan leve med at alt er lov, men ikke alltid. For litt av alt, blir så altfor fort for mye. Og noen av altene tåler jeg i tillegg svært dårlig.

Det tristeste feriebildet:
sommer2

Likevel; Jeg fikk spørsmålet før helga, om jeg synes det er greit at jeg ikke har gått ned i vekt i sommer, og at jeg ikke bare har spist brødskivematpakke, men også snop og tullemat. Og da lurer jeg på hva som er alternativet til at det må være greit. Hva skal jeg gjøre med det nå, hvis jeg ikke synes det er greit?

Så jeg synes det er greit. Rett og slett fordi sommeren er over, og jeg får jo ikke gjort noe med den. Jeg kan deppe, sutre, syte og fortvile, men det endrer ingenting. Eller jeg kan si; sånn gikk det, det er greit, og nå er det i dag.

Så hvor er jeg nå? Nå har jeg igjen vondere i kroppen, og hadde min første nesten søvnløse natt igjen, fra søndag til mandag denne uken, da jeg istedenfor å sove lå og kjente på at kroppen verket. Men jeg er på gang. Jeg er nesten tilbake på plan B, spiser ikke ketogent, er ikke konsekvent, men har tenkt meg dit igjen.

Vekta? Ha! Veide inn på 104,5 på Ullevål i dag. Det er omtrent som før sommeren det. PCen jeg brukte da har jeg visst brukt opp, og jeg har ikke fått henta ut ting av disken der enda, så jeg har ikke nøyaktige tall fra før sommeren. Men helt galt har det da seriøst ikke gått. Så igjen; Det er greit sånn.
Som sagt; Jeg ble veid inn på Ullevål, og dermed har jeg jo sagt at jeg er igang igjen med noe der også. Og etter en time hos ernæringsfysiolog og første samling på Vektkurs, så merker jeg i hele meg at dette må jeg jammen skrive om. For dette tenker jeg om. Mye.

Så ut over høsten så skal nok de av dere som gidder få være ventilen min for både sinne, frustrasjon og grublerier rundt opplegget der, og for alt vi vet; kanskje også litt glede.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Dette er ikke tenkt som en blogg med et opplegg man kan følge. Og nå har jeg bevist grundig at det ikke er lurt å følge meg. Følg noen andre heller. Så håper jeg likevel fortsatt at den til slutt blir stående som bloggen til hun som kløna seg frisk og ned i vekt. Og har jeg rett i valg av kosthold, og fortsatt har ytringstrangen i behold, så vil det om fem år være bloggen til hun som kløna seg ned i vekt, og selv om hun fortsatt kløner, så er hun fortsatt frisk.
Og dermed er jeg ferdig med å omtale meg selv i tredjeperson for i dag.