Måned: januar 2015

Og der var vi i gang!

«Er dere kostholdsforvirra? Hvis dere ikke er det så tar jeg av meg hatten altså. Er nesten forvirra selv jeg. ha ha ha… Men vi har kommet over lavkarbo nå, sant?»

Omtrent sånn startet ernæringsdamen sin presentasjon første dagen. og jeg tenkte; dette kan jeg da ikke orke?! Og; må jeg virkelig smugspise måltidet jeg skal ha med meg så hun ikke skal se at det mangler karbohydrater og er litt fettrikt? Og så begynte jeg nesten å grine. På informasjonsmøte!!!

Egentlig var den opplevelsen nok en erfaring av at kosthold ogaså er viktig for følelser og psyke. For jeg har akkurat lagt om til et kosthold med under 20g karbohydrater om dagen, rett fra et fullsukret julekosthold, og det gjør noe med meg. Hadde det sånn første gangen jeg gjorde dette også. Tror jeg kvalifiserer til lett deprimert, nesten, og det må jeg nok leve med ei drøy uke til. Så går det over. Og jeg er ikke så nedfor at jeg ikke ser det, så det er bare litt slitsomt. Og ærlig talt; det ville vært litt flaut å grine når vi egentlig bare fikk informasjon. Jeg både ler og griner lett, jeg, men ærlig talt. Skjønner forøvrig godt at de som prøver å kutte karbohydrater i et par uker konkluderer med at det ikke er noe bra.

Når vi dag to hadde en lengre økt om kosthold, så viste det seg jo at damen slett ikke var så firkantet, og at hun ikke hadde fasit i så stor grad som jeg tenkte først dagen. Og at hun heller ikke synes kostholdet mitt er så latterlig som jeg først fikk inntrykk av. Tror faktisk hun rett og slett er ganske ok, og har kunnskap det er verdt å lytte tli. Så får det heller være at hun mener margarin er sunnere enn smør 🙂

Vi har trent i dag og, og det gikk egentlig bedre enn fryktet. Husker godt turen i skogen med staver da jeg i fjor vår prøvde å justere kostholdet. Da var det plutselig bråstopp. Det var lavere intensitet i dag, men jeg hadde en økt på elipsemaskinen til slutt, hvor jeg tenkte at nå smeller det vel. Men neida, ingen smell. Bare en konstatering av at formen helt klart kunne vært bedre. Mye bedre. Måtte fortelle meg selv noen ganger at om en måneds tid så liker jeg trening. Men alt i alt ingen negativ opplevelse heller. Og det er jo litt luksus da, å ha morgentreningen klokken ni. Men igjen; det forplikter litt ekstra at det medfører fravær fra jobb. Hvis jeg greier å holde den tanken når jeg blir litt vant til disse dagene, så kommer jeg til å bli grisesprek.

loggogsånn

Så; jeg er ved godt mot. Har godt inntrykk av gruppen, og av proffene på mat og helse. Tror dette blir bra. Så jeg er med, og skal skrive matlogg hvor jeg både sier hva jeg spiser, og hva jeg føler og tenker når jeg spiser den. Det blir litt rart, men skal gjøre en ærlig innsats.
Også har jeg satt meg mål for den første uken. Ikke så hårete kanskje, men gjennomførbare og fornuftige tror jeg.

Sånn ser de ut:
1. Jeg skal lage middagen selv minst fem dager (ikke ferdigmat eller take away)
2. Minst en av middagene skal være fisk.
3. Jeg skal spise frokost minst fem dager.

Sånn skal jeg få det til:
1. Jeg må planlegge og handle inn eller ta opp fra frysen til middagen senest dagen før. (Jeg er ikke noen god på ukeplan og sånt, så får jeg til dagen før, så er det veldig bra).
2. Jeg må planlegge og delvis gjøre klar frokosten kvelden før, så jeg slipper å tenke eller gjøre spesielt mye om morgenen. Jeg er dårlig med morgener. De kommer for tidlig og tiden går for fort. Har kjempet i meg frokost i nesten en uke nå, og i morges kjente jeg forøvrig at jeg var sulten, så det blir nok lettere etter hvert.

Så snart spiser jeg frokost med glede, trener med glede og griner ikke hvis noen sier «lavkarbo er teit».  Blir bra dette!

Sykemeldt!

Jepp. Sånn er det med den saken. Inn med håndkleet og på med arbeidshanskene. Eller noe sånt.

Hvis du fulgte med meg i våres, så vet du at jeg fikk plass på kurs og hos ernæringsfysiolog på preventiv kardiologi på Ullevål. Det opplegget fikk jeg ikke til å fungere. Kurset viste seg å være så grunnleggende at jeg ikke fant grunn til å prioritere det, den første treningstimen tok knekken på kneet mitt og kommentarene fra ernæringsfysiologen var så demotiverende at jeg måtte bare overhøre dem. Ikke kostholdsrådene, men beskjeden om at jeg ikke kunne forvente å gå noe mer ned i vekt, siden jeg allerede hadde passert mine ti prosent. Når legene da mener musklene verker på grunn av overvekten, så må jeg blokkere noen av beskjedene. I hvert fall foreløpig. Så når jobben tok så mye tid som den gjorde, valgte jeg å bruke fritiden med femtenåringen. I praksis betyr det kjøring hit og dit og tilbake 🙂 Eller så enkle ting som hjemmelaget middag og litt masing om lekser. Og på helt andre ting som var mer lystbetont enn nybegynnerkurs i vektreduskjon.

Men nå har jeg fått plass her:

Holtet

Idrettens Helsesenter på Holtet i Oslo. Opplegget er tredelt; ernæring, trening og gruppesamtaler med psykolog. Tre formiddager i uken. Og for å følge opplegget, fokusere på det og ikke ha det som et tillegg som bare lager stress og kaos, er jeg sykemeldt de tre dagene. I tolv uker. Etter det kommer seks uker til, med to dager i uken, og nye tolv (tror jeg) med en dag i uken. Mange uker der altså, mange, mange timer med lærdom, samtaler og trening.

Jeg leverte sykemeldingen med blandede følelser. Jeg er veldig glad for muligheten jeg får nå, og tenker at jeg skal bruke tiden for alt den er verdt. Samtidig er det et nederlag i dette. Jeg som ikke helt skjønte at jeg hørte hjemme i den store stolen hos legen på Ullevål, har nå innsett at jeg ikke greier å gå ned i vekt og bli der uten hjelp. Så mye hjelp at det innebærer langtidssykemelding. Og selv om jeg får lyst til å sparke folk i leggen når de sier «det er da bare å spise mindre og trene mer», så trodde jeg det selv så lenge at den følelsen fortsatt sitter litt i kroppen. Man bør da kunne ta seg sammen såpass. Antagelig var det den følelsen som gjorde at jeg først tenkte jeg kunne greie dette ved siden av full jobb, med kvelds- og helgearbeid. Måtte bruke litt tid med hodet, og høre på rådene fra legen på Ullevål, før jeg konkluderte med at det trolig er best for både meg og arbeidsgiver at jeg gjør dette nå, og forhåpentlig slipper sykemeldinger senere. Og hvis det skulle vise seg å være bare egen svakhet som gjør at jeg ikke har greid dette selv, så skal jeg finne den svakheten, og bruke denne muligheten til å gjøre noe med den.

For det er gruppesamtalene og psykologen jeg har mest forventning til i dette opplegget. Kanskje mest fordi jeg aldri har prøvd den tilnærmingen før, men også fordi jeg ser at det må være grunner til at jeg ikke får det til, som ikke bare er fysiske. For selv de gangene jeg har følt at jeg har funnet en livsstil jeg ønsker å leve videre med, så sitter jeg etter en stund i sofaen med sjokoladetrut, og vet ikke helt hvordan jeg kom dit. Jeg har sagt noen ganger, at jeg trenger ingen ernæringsfysiolog, men jeg trenger en ernæringspsykolog. Så nå er jeg veldig, veldig spent på gruppa jeg skal gjøre dette sammen med, og blir veldig skuffet hvis det ikke er noen god dynamikk der, og dette ikke blir noe bra.

Jeg tror fortsatt dette er sammensatt. Jeg tror det er kosthold, livsstil, hormoner, psykologi, følelser og en masse andre sammensatte greier. Mitt mål for det neste halve året er å få sortert dette på en sånn måte at jeg kan kjenne det igjen og få kontroll. Så jeg tenker heller ikke å gå i «følelsesfella» og behandle en masse følelser hvis hovedproblemet er forhøyet insulinproduksjon.

Hvor mye jeg kommer til å skrive om mine oppdagelser ut over vinteren og våren, kommer rett og slett an på hva jeg oppdager. Jeg skal være dønn ærlig, men tror det blir streng sensur. Jeg vil jo tro at gruppesamtaler setter i gang en god del tanker hos meg, og jeg liker å tenke høyt, så stille blir det neppe. Selvsagt blir det heller ikke sitater og gjengivelser derfra. I hvert fall ikke uten godkjenning.

Og så blir det trening. Regner med at treningen her er bedre tilrettelagt for tunge folk med vondter og slitasjer enn den på Ullevål var. Har ikke det minste lyst til å trene, og det betyr vel at jeg virkelig trenger nettopp det!

Ønsk meg lykke til igjen?

På’n igjen!

Tenker jeg er tilbake i begynnelsen av november, sa jeg. Nu vel… Hvis vi setter det litt i perspektiv, og tenker at jeg lever et sted mellom 70 og 100 år, så er det da ikke så galt å bomme med et par mnd?

Som du ser så kom jeg ikke i gang med bloggen igjen i høst, og ikke på senhøsten heller. Skriving som hobby er et overskuddsprosjekt, og uten overskudd, ingen skriving. Sånn er det bare.

Er ikke akkurat full av fart og overskudd nå heller, men står på startstreken til en spennende endring (igjen…) og tenker at det er på tide å skrive litt igjen også.

Og nei, jeg er ikke der jeg hadde tenkt å være på dette tidspunktet, hverken når det gjelder helse, vekt eller kosthold.

Så da kan vi konkludere med:

1. Jeg er ingen typisk slankeblogger. Ikke livsstilsblogger heller. For de folka der, de gjør de de sier de skal de. De går i gang med krum hals, og gjennomfører. Og vi andre leser og jubler og blir inspirert, eller i hvert fall imponert. Sånn sett startet jeg bra, men føler vel ikke helt at fortsettelsen har gitt grunnlag for de store jubelropene.

2. Derimot er jeg en typisk overvektig som vil ned i vekt. For de folka her, vi går i gang med krum hals, igjen og igjen. Men så blir det ikke. Det gikk på trynet. For det er ikke lett å endre livet sitt. Det skjer ting og hverdagen krever sin kvinne. Og atter en gang kan jeg konstatere at til tross for alle gode intensjoner har det ikke skjedd noen altomfattende livstilsendring. Dermed er hverken jeg eller muskelsmerter vesentlig redusert heller. Men helsa er det. Kan legge høyt blodtrykk til lista over konsekvenser av livsstilen.

Så hva skjedde egentlig? De vanlige tingene. Livet liksom. Ingenting dramatisk, bare små ting som gjorde det vanskeligere, og som var store nok til at jeg var tilbake i mitt vante spor. Et harkete kne som satt stopp for treningen en periode. Man må trene helt sykt mye for å gå ned i vekt, så det er ingen unskyldning sånn sett. Likevel; trening er veldig god hjelp for å spise riktig. Særlig under stress. Sånt finnes det helt fysiske forklaringer på. Og høsten var stress. Hele høsten. Har aldri jobbet så mye og lenge over så lang tid før. Tidvis moro, men ikke særlig sunt kanskje. Og veldig vanskelig å holde fast på et bra kosthold, når jeg allerede var litt ute på glattisen. Riktignok ville trening og et bra kosthold kanskje gjort de mest slitsomme dagene mye mindre slitsomme, men det var jeg ikke sterk nok til å ta konsekvensen av midt i stria. Det krever planlegging å være flink med maten når man jobber lange og mange dager. Jeg planla ikke.

Så hva gjør jeg nå? Jeg tar i mot den hjelpen jeg får, og jeg får hjelp. Delvis dekket av dine skattepenger. Kostholdet er jeg fortsatt helt overbevist om, men jeg spiser jo ikke etter min egen overbevisning. Så nå skal det blant annet jobbes med hodet. Finne ut hva som gjør at livet kommer i veien. Finne ut hva som gjør at til og med når jeg føler jeg lykkes, så faller jeg etter en tid tilbake i dårlig spor. Jeg tror det er en kombinasjon av fysiske og psykiske greier. Jeg skal ta tak i begge deler.

Jeg tatt konsekvensen av min egen overbevisning om at smerter ikke skyldes vekten i seg selv, og vært en tur hos dr Hexeberg. Skal se litt nærmere på kosthold, og eventuelle intolleranser. Har tissa i glass og tappet noe som så ut som nesten alt blodet jeg hadde i kroppen.

Jeg står med andre ord foran en spennende vår. Hva jeg skal? Det må jeg vente med å fortelle, for nå har jo dette innlegget allerede blitt så langt, at flere allerede har gitt seg. I morgen kanskje? Ti hi…