Sykemeldt!

Jepp. Sånn er det med den saken. Inn med håndkleet og på med arbeidshanskene. Eller noe sånt.

Hvis du fulgte med meg i våres, så vet du at jeg fikk plass på kurs og hos ernæringsfysiolog på preventiv kardiologi på Ullevål. Det opplegget fikk jeg ikke til å fungere. Kurset viste seg å være så grunnleggende at jeg ikke fant grunn til å prioritere det, den første treningstimen tok knekken på kneet mitt og kommentarene fra ernæringsfysiologen var så demotiverende at jeg måtte bare overhøre dem. Ikke kostholdsrådene, men beskjeden om at jeg ikke kunne forvente å gå noe mer ned i vekt, siden jeg allerede hadde passert mine ti prosent. Når legene da mener musklene verker på grunn av overvekten, så må jeg blokkere noen av beskjedene. I hvert fall foreløpig. Så når jobben tok så mye tid som den gjorde, valgte jeg å bruke fritiden med femtenåringen. I praksis betyr det kjøring hit og dit og tilbake 🙂 Eller så enkle ting som hjemmelaget middag og litt masing om lekser. Og på helt andre ting som var mer lystbetont enn nybegynnerkurs i vektreduskjon.

Men nå har jeg fått plass her:

Holtet

Idrettens Helsesenter på Holtet i Oslo. Opplegget er tredelt; ernæring, trening og gruppesamtaler med psykolog. Tre formiddager i uken. Og for å følge opplegget, fokusere på det og ikke ha det som et tillegg som bare lager stress og kaos, er jeg sykemeldt de tre dagene. I tolv uker. Etter det kommer seks uker til, med to dager i uken, og nye tolv (tror jeg) med en dag i uken. Mange uker der altså, mange, mange timer med lærdom, samtaler og trening.

Jeg leverte sykemeldingen med blandede følelser. Jeg er veldig glad for muligheten jeg får nå, og tenker at jeg skal bruke tiden for alt den er verdt. Samtidig er det et nederlag i dette. Jeg som ikke helt skjønte at jeg hørte hjemme i den store stolen hos legen på Ullevål, har nå innsett at jeg ikke greier å gå ned i vekt og bli der uten hjelp. Så mye hjelp at det innebærer langtidssykemelding. Og selv om jeg får lyst til å sparke folk i leggen når de sier «det er da bare å spise mindre og trene mer», så trodde jeg det selv så lenge at den følelsen fortsatt sitter litt i kroppen. Man bør da kunne ta seg sammen såpass. Antagelig var det den følelsen som gjorde at jeg først tenkte jeg kunne greie dette ved siden av full jobb, med kvelds- og helgearbeid. Måtte bruke litt tid med hodet, og høre på rådene fra legen på Ullevål, før jeg konkluderte med at det trolig er best for både meg og arbeidsgiver at jeg gjør dette nå, og forhåpentlig slipper sykemeldinger senere. Og hvis det skulle vise seg å være bare egen svakhet som gjør at jeg ikke har greid dette selv, så skal jeg finne den svakheten, og bruke denne muligheten til å gjøre noe med den.

For det er gruppesamtalene og psykologen jeg har mest forventning til i dette opplegget. Kanskje mest fordi jeg aldri har prøvd den tilnærmingen før, men også fordi jeg ser at det må være grunner til at jeg ikke får det til, som ikke bare er fysiske. For selv de gangene jeg har følt at jeg har funnet en livsstil jeg ønsker å leve videre med, så sitter jeg etter en stund i sofaen med sjokoladetrut, og vet ikke helt hvordan jeg kom dit. Jeg har sagt noen ganger, at jeg trenger ingen ernæringsfysiolog, men jeg trenger en ernæringspsykolog. Så nå er jeg veldig, veldig spent på gruppa jeg skal gjøre dette sammen med, og blir veldig skuffet hvis det ikke er noen god dynamikk der, og dette ikke blir noe bra.

Jeg tror fortsatt dette er sammensatt. Jeg tror det er kosthold, livsstil, hormoner, psykologi, følelser og en masse andre sammensatte greier. Mitt mål for det neste halve året er å få sortert dette på en sånn måte at jeg kan kjenne det igjen og få kontroll. Så jeg tenker heller ikke å gå i «følelsesfella» og behandle en masse følelser hvis hovedproblemet er forhøyet insulinproduksjon.

Hvor mye jeg kommer til å skrive om mine oppdagelser ut over vinteren og våren, kommer rett og slett an på hva jeg oppdager. Jeg skal være dønn ærlig, men tror det blir streng sensur. Jeg vil jo tro at gruppesamtaler setter i gang en god del tanker hos meg, og jeg liker å tenke høyt, så stille blir det neppe. Selvsagt blir det heller ikke sitater og gjengivelser derfra. I hvert fall ikke uten godkjenning.

Og så blir det trening. Regner med at treningen her er bedre tilrettelagt for tunge folk med vondter og slitasjer enn den på Ullevål var. Har ikke det minste lyst til å trene, og det betyr vel at jeg virkelig trenger nettopp det!

Ønsk meg lykke til igjen?

2 comments

  1. Jeg har stor tro på det mentale. Overvekten sitter i hodet.
    Har selv gått ned over 40 kg og det med mye mental jobbing.

    Lykke til!!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s