Måned: februar 2015

Plan med mål og mening

Jeg er skikkelig satt på skolebenken om dagen, og det tror jeg at jeg har veldig godt av. Det er litt slitsomt for hodet, og det blir mye rart på en gang opp i der, så derfor blir det ikke så hyppig dokumentert her heller. Hodekaoset mitt er det ingen som ønsker å lese 🙂

smart_edited

Det jobbes med å sette seg mål. Mål for dagen, uka, ny livsstil og i grunnen livet. I hvert fall i mitt hode. Og her har jeg jammen en jobb å gjøre. Egentlig trodde jeg at målene mine med å gå på kurs var riktig så gode. Få bukt med muskelsmerter og unngå sykefravær. Bli lettere i kroppen og generelt i bedre form. Og det er jo gode tanker, men de er jo ikke særlig konkrete og målbare.

Tidligere har jeg tenkt at jeg bare er dårlig på planlegging, og så har jeg ikke gjort noe for å bli bedre til det. Fordi jeg ikke helt har sett behovet. Så lenge jeg har mat i kjøleskapet som er bra, så kan jeg alltid lage noe liksom. Til en viss grad er det helt sant, og jeg kommer aldri til å bli av de som planlegger uka helt ned til hva jeg skal ha til middag. Dagen før holder faktisk. Så da gjenstår å få innført den planleggingen dagen før.

Litt i gang er jeg. De første dagene på kurset hadde noen morgener foran seg som var i overkant kaotiske. Mine rutiner har riktig så lenge vært å stå opp, gå i dusjen, fra dusjen til klærne, hilse på sønnen og dra på jobb. Vi har kantine på jobben, så lunsj har vært dagens første måltid.

«Spis frokost» sa de, både dr Hexeberg og ernæringsfysiologen på Holtet. Det er jo omdiskutert, men jeg velger å høre på dem. Og det er et slit. I tillegg skal jeg ha treningsbag, matpakke og helst en liten termos med kaffe de tre dagene i uken jeg er der. Så fra å nærmest ha en bevegelse fra senga, via dusjen, inn i klærne og ut i bilen, hadde jeg plutselig en hel masse som skulle gjøres før jeg kunne komme meg avgårde. Og jeg har innsett og erfart at for at morgenen skal bli sånn nogen lunde ok, og jeg skal møte i tide til det jeg skal, så må jeg faktisk både planlegge og forberede. Jeg får det ikke helt til, men det er ingen tvil om at både morgenen og timene etter blir bedre når bagen er pakket kvelden før og måten står klar i kjøleskapet. Det hender til og med at det er vann på vannkokeren og kaffepulver i presskanna. Andre morgener er fortsatt kaos, men jeg blir bedre. Frokost hver dag. Veldig konkret, helt målbart og enkelt å finne verktøy for å gjennomføre.

Men så blir det vanskelig. De store målene. De langsiktige. Jeg kan godt sette et antall kilo vektreduksjon eller antall størrelser ned i klær som et mål, men det er jo egentlig ikke helt mitt. Det spiller ingen rolle for meg om jeg veier 70, 80 eller 90 kilo hvis jeg er glad og frisk. Helt sant. Men man kan jo ikke måle oppnåelse i graden av glede. Når er man så frisk at man kan si at man har nådd målet? Og når det er så diffust, hvordan skal jeg gå videre etterpå?

Det siste er også en tanke jeg må korrigere i forhold til hva jeg har tenkt tidligere. Det er helt sant at vektreduksjon og livsstilsendring ikke har en stoppdato. Det må være noe varig, og jeg må jobbe med det kanskje resten av livet. Likevel må jeg greie å konkretisere et mål med det jeg gjør. Så få heller målet korrigeres under veis. Og kommer jeg dit jeg har tenkt, når jeg nå etter hvert får tenkt det, så må det på plass et nytt mål. For jeg tror det er helt riktig at det blir veldig, veldig vanskelig å motivere seg selv i lengden uten å ha noe konkret å jobbe mot.

Foreløpig jobber jeg mot å finne det konkrete.

Så melkesyra skvetter

I fjor sommer kom jeg meg aldri så langt som til spinningsykkelen. Den stod på planen, men der ble den også stående. Men nå er jeg så heldig at jeg ikke har noen vei utenom. Eller, jeg har jo veien, men så lenge jeg er sykemeldt for å gjøre dette, så er ikke den veien mentalt åpen i det hele tatt.

Så på sykkelen bar det. Litt tung i både kroppen og luggen.

spinning before

Jeg har stadig økende forståelse for idrettsfolk som prøver lavkarbo noen korte uker, og konkluderer med at det er helt feil. For i noen uker, så er alt helt feil, ikke minst trening.

Melkesyre er ikke ukjent for meg. Jeg har trent før. Da jeg hadde barn som passet i sykkelsete på bagasjebrettet, så syklet jeg en del også. Og da var det ikke fritt for at bakkene opp fra Grønland til Torshov medførte en del av den forhatte syren i lårene. Jo lenger jeg syklet, jo verre ble det. Altså helt naturlig.

Nå ar det vært helt motsatt. Den første spinningtimen var helt grusom. Ikke bare fordi jeg ikke var i form til spinning, men fordi melkesyra kom på tredje tråkket uten særlig motstand. Og der ble den. Har forsøkt å finne info på nettet om hvorfor det er sånn, men har ikke funnet noen gode svar, ut over at det er individuelt og går over. Og noen inviklede greier jeg ikke helt forstår, og ikke skal forsøke å gjengi. Dette har jeg rett og slett ikke så greie på. Det jeg uansett vet er at en time med melkesyre i låra en lang, lang time.

Men denne, som er den tredje, mandagen gikk det bedre. Ingen syre før de tunge tråkkene. Og jeg vet, og venter på, at den forhatte melkesyra skal holde seg borte timen gjennom. I hvert fall nesten.

Og når det hele er over og man har dødd litt, så er det ingenting som en oppmuntring…

spinning after 1

… men det var ikke det som var skjedde. Det var den mye sprekere enn meg Anita som skulle ha bildebevis hun også. Så her er hun, og hun har beviselig trent. spinning after 2

Klønet meg til økt optimisme

Da jeg skulle ut og kose meg med god mat og drikke på fredagen, med en bra gjeng kollegaer, vurderte jeg om drikken kanskje burde være alkoholfri. Av to grunner; jeg har lyst til å være i ketose, og jeg tåler alkohol svært mye dårligere i ketose enn ellers.

Likevel bestemte jeg meg for at jeg kunne ta et glass vin. Et glass vin er helt greit. Og siden vinen var veldig god, så bestemte jeg meg for et glass til. Fortsatt for så vidt greit. Men det tredje… og det… ja… du skjønner…

Litt redusert på lørdagen laget jeg frokost, og spiste normalt gjennom dagen. Og det var ikke før på søndag jeg kom på hvor bra jeg egentlig hadde håndtert den snublinga. For det var ikke en gang innom hodet mitt at jeg skulle bruke den anledningen til å la lørdagen bli en dårlig matdag. Det hadde vært så lett. Det var jo meget mulig at jeg ikke var i ketose, og dermed ville det jo få mindre umiddelbare konsekvenser om jeg dermed innvilget en sjokoladelørdag til før jeg strammet inn igjen. F.eks på mandag. Jeg har skrevet om mandagsslanking før, men nå var altså ikke en gang tanken innom.

Jeg har altså ikke slutta å kløne, og det var litt nedtur å ha så dårlig kontroll, men når jeg hadde tulla til, så hverken dvelte jeg unødig ved det (bare nødvendig dveling) eller hadde noen som helst tanke om at noe var ødelagt. Digg!

Så da er jeg enda mer optimistisk i forhold til at det faktisk skal være mulig å gjøre dette til en endring som gjelder hele meg alle dager. Ikke fordi jeg tror jeg kan gjøre alt riktig alle dager, men fordi jeg vet at jeg uten å tenke over det kan gjøre alt riktig dagen etter, og dagen etter der. Og så lenge antallet riktige dager får stor nok overvekt, så tåler jeg en liten heisatur utenfor. Det til tross for at halvgamle damer på heisatur trolig er de mest irriterende på den turen.

Hodet eller kroppen?

Det var en ting som gikk litt opp for meg i går. Ikke en ny tanke som kom seilende, men en gammel som jeg tror jeg kanskje forstod bedre enn før.

Helt hvor den kom seilende fra vet jeg ikke, for i går hadde vi en coutch innom som snakket om drømmer og konkrete mål og sånt som den rasen der snakker om. Jeg har noen tanker om det også, men de har foreløpig plassen sin inne i hodet, delvis på pc, men ikke på internettet.

Jeg har jo tenkt en del på dette med at «det sitter i hodet», og lurt på hvor mye som sitter der, og hvor mye som er fysiske forutsetninger. Hva skjer i hodet, og hva skjer i kroppen? Jeg tror det er mange grunner til overvekt, og de fleste er fysisk betinget. I dag er f.eks svært mange barn overvektige, og de er ikke overvektige fordi de har så dårlig viljestyrke. Og uansett om det er mye mat, feil mat eller svært lite aktivitet som er årsaken, så er det fysisk. Det sitter ikke i hodet.

brain

Men hva så når det først har skjedd. Når jeg nå har blitt overvektig, og må gjøre noe med det. Hva da? Er det mest fysiske greier, eller er det mest i hodet?

Og det var dette som sank litt inn i går; Det spiller faktisk ingen rolle, for det er hodet som må gjøre jobben med å håndtere de fysiske greiene også. Det har egentlig ikke noe å si om søtsuget mitt kommer av overproduksjon av insulin, eller om det kommer av at sjokoladen fyller et eller annet behov. Enten det er lavt blodsukker eller kjedsomhet som sier at jeg skal spise noe dustete, så er det hodet som må gjøre valget. Og det er hodet som må ta alle avgjørelser som gjør at jeg ikke har særlig lyst på noe dustete.

Jeg vet godt at dette ikke akkurat var revolusjonerende på noen måte, men noen ganger er det deilig når man tenker en tanke, og den neste tanken er; Å jaaa, så klart. Og sånn var denne tanken. Den forandrer egentlig ingenting, men den var litt god likevel 🙂

Hvorfor gjør jeg som jeg gjør?

Nå er jeg endelig tilbake på ketogen kost. Jeg har ikke full effekt av det enda, og den ekstra energien jeg vet kommer, er foreløpig ikke helt på plass. Men jeg er fortsatt overbevist om at dette er riktig for meg, og det er dette jeg vil gjøre.

Jeg bestemte  meg for det for flere  år siden. Før lavkarbobølgen, entusiasmen og skremselspropagandaen. Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk den gangen, og etter den første beintøffe sukkeravvenningen og tilvenningen til ketose, var jeg som nyfrelst. Det åpnet seg en ny verden for meg. Jeg hadde aldri hatt så mye energi og så god konsentrasjonsevne. Jeg gikk ned i vekt som forventet, men resten var bonus. Humøret var strålende, fuglene sang og det var sol hele tiden. Jeg var nok litt slitsom på den tiden, for det var fryktelig vanskelig å holde oppdagelsen for seg selv.

i messed up
Fikk denne tredd over hodet av en kollega på jobb en gang. Det hender jeg gjør feil med annet enn kostholdet og 🙂

Så hvorfor gikk jeg vekk fra det igjen? Hvorfor holdt jeg ikke bare fast ved denne fantastiske oppdagelsen? Hvorfor fant jeg plutslig meg selv i bunnen av sukkerskåla igjen?

Kanskje det er dette jeg egentlig trenger hjelp til å finne ut av. Jeg mener; jeg har jo gjort det før også. Ikke lavkarbo, men jeg har spist etter de offentlige rådene, og gått ned mye i vekt. Da var jeg også overbevist om at jeg skulle fortsette i samme spor. Ut fra hva de sier på Ullevål ville jeg lagt på meg igjen uansett, hvis jeg ikke hadde lagt inn en helt ubegripelig mengde trening, men likevel. Da skulle jeg lagt på meg sakte, men sikkert, og likevel hatt det jeg oppfattet som et sunt kosthold. Det var ikke sånn det skjedde.

Etter en tid slutter jeg rett og slett å gjøre som jeg skal. Jeg kan godt bruke ustabilt blodsukker som unskyldning for at det sprekker litt hvis jeg ikke er konsekvent, men det holder ikke helt. I sommer f.eks, gikk første del av sommeren helt fint med litt ekstra karbo. Men det stoppet jo ikke der. Det gled ut via øl og brødskiver til det plutselig var sjokolade i handlekurven igjen.

Jeg er i de fleste andre sammenhenger ingen viljesvak person. Tvert i mot. Er det så enkelt som at det er kosten, kroppen og hormoner som gjør det så vanskelig, eller er det her jeg må grave dypt og finne ut hva hodet holder på med?

Jeg er faktisk ikke sikker. Det er ikke vanskelig å se at det er et mønster, men jeg vet ikke om det er hjernen som forteller kroppen skal spise feil, eller om det er kroppen og alt som fyker rundt i den, som forteller hjernen at den trenger feil ting.

Foreløpig lar jeg det bare stå åpent, uten noe svar. Kanskje finner jeg svaret, kanskje ikke og kanskje er ikke det svaret viktig i det hele tatt.