Hvorfor gjør jeg som jeg gjør?

Nå er jeg endelig tilbake på ketogen kost. Jeg har ikke full effekt av det enda, og den ekstra energien jeg vet kommer, er foreløpig ikke helt på plass. Men jeg er fortsatt overbevist om at dette er riktig for meg, og det er dette jeg vil gjøre.

Jeg bestemte  meg for det for flere  år siden. Før lavkarbobølgen, entusiasmen og skremselspropagandaen. Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk den gangen, og etter den første beintøffe sukkeravvenningen og tilvenningen til ketose, var jeg som nyfrelst. Det åpnet seg en ny verden for meg. Jeg hadde aldri hatt så mye energi og så god konsentrasjonsevne. Jeg gikk ned i vekt som forventet, men resten var bonus. Humøret var strålende, fuglene sang og det var sol hele tiden. Jeg var nok litt slitsom på den tiden, for det var fryktelig vanskelig å holde oppdagelsen for seg selv.

i messed up
Fikk denne tredd over hodet av en kollega på jobb en gang. Det hender jeg gjør feil med annet enn kostholdet og 🙂

Så hvorfor gikk jeg vekk fra det igjen? Hvorfor holdt jeg ikke bare fast ved denne fantastiske oppdagelsen? Hvorfor fant jeg plutslig meg selv i bunnen av sukkerskåla igjen?

Kanskje det er dette jeg egentlig trenger hjelp til å finne ut av. Jeg mener; jeg har jo gjort det før også. Ikke lavkarbo, men jeg har spist etter de offentlige rådene, og gått ned mye i vekt. Da var jeg også overbevist om at jeg skulle fortsette i samme spor. Ut fra hva de sier på Ullevål ville jeg lagt på meg igjen uansett, hvis jeg ikke hadde lagt inn en helt ubegripelig mengde trening, men likevel. Da skulle jeg lagt på meg sakte, men sikkert, og likevel hatt det jeg oppfattet som et sunt kosthold. Det var ikke sånn det skjedde.

Etter en tid slutter jeg rett og slett å gjøre som jeg skal. Jeg kan godt bruke ustabilt blodsukker som unskyldning for at det sprekker litt hvis jeg ikke er konsekvent, men det holder ikke helt. I sommer f.eks, gikk første del av sommeren helt fint med litt ekstra karbo. Men det stoppet jo ikke der. Det gled ut via øl og brødskiver til det plutselig var sjokolade i handlekurven igjen.

Jeg er i de fleste andre sammenhenger ingen viljesvak person. Tvert i mot. Er det så enkelt som at det er kosten, kroppen og hormoner som gjør det så vanskelig, eller er det her jeg må grave dypt og finne ut hva hodet holder på med?

Jeg er faktisk ikke sikker. Det er ikke vanskelig å se at det er et mønster, men jeg vet ikke om det er hjernen som forteller kroppen skal spise feil, eller om det er kroppen og alt som fyker rundt i den, som forteller hjernen at den trenger feil ting.

Foreløpig lar jeg det bare stå åpent, uten noe svar. Kanskje finner jeg svaret, kanskje ikke og kanskje er ikke det svaret viktig i det hele tatt.

2 comments

  1. Du er absolutt ingen viljesvak person, og det har ingenting med det å gjøre – sånn helt egentlig. Jeg tror jo at det er det enorme fokuset på det som gjør det så vanskelig. Men igjen, fokuset må jo være der og. Så det blir en ond sirkel, som det nesten er umulig å vite hvor startet og skal ende, om du skjønner hva jeg mener.

    Men uansett. Jeg heier på deg, og er sikker på at du finner ut av det, og at du klarer å være og bli akkurat som du vil! Storklæm!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s