Måned: januar 2016

Som en slapp flodhest

Jeg vet ingenting om flodhester, men jeg mistenker at de kanskje er både sterkere og sprekere enn de ser ut. Så jeg følte meg nok egentlig ikke som en flodhest på min aller første power-time noen gang. Jeg følte meg sånn en flodhest ser ut.

Jepp. Her trener jeg, men får dessverre ikke betalt for å si det.

Jepp. Her trener jeg, men får dessverre ikke betalt for å si det.

Etter oppvarming stod jeg sammen med noen andre ventende styrketrenerne og så litt på de som allerede var i salen. De hoppet og spratt og svettet og snurret. Cardiofolkene. Så var den timen over og halve gjengen spurtet til veggen bakerst i salen. Der var vektstenger og manualer. Og hvorfor hastet det så fælt? Jo, for å få plass bakerst i salen. Og så var det meg. Jeg ante jo ikke hva jeg skulle forte meg å samle sammen av tunge ting, så jeg måtte spørre instruktøren. Innen jeg hadde fått ordnet meg så mye som en kilo var det folk bakerst og langs veggene. Men ikke midt på gulvet. Der var det helt tomt. Så midt på altså, der alle kan se. Det var plassen min.

Så jeg rigget meg til, la matten oppå stepkassen som jeg så de andre gjorde, satt vekt på stanga som jeg ikke ante om var riktig tynge. Jeg visste jo ikke noe om hva vi skulle gjøre, ut over at vi skulle løfte disse greiene, men jeg prøvde å se ut som jeg hørte til.

Og så gikk det slag i slag. Ben, bryst, armer, ben igjen osv. Prøv å gå et halvt år uten noen form for styrketrening, spis så rundt 10g karbohydrater i tre dager og ta deg en sånn time. Da skjønner du. Det var tomt etter tjue minutter. Eller, tomt var det ikke. Men det mangler liksom all svosj og svong. Ingenting å gi på med. Og det ristet i musklene. Hele kroppen dirret.

Så derfra gjorde jeg omtrent halvparten av øvelsene, og jeg gjorde dem halvveis. Der jeg stod, midt på gulvet hvor alle kunne se. De siste knebøyene var mer som små knekk i knærne, og de tok jeg uten et gram ekstra vekt på stanga. Tenkte at jeg har nok av ekstra vekt på kroppen, og lot som det ikke så dumt ut. Og da vi til slutt skulle stå i planke og ben ut til siden og inn og knær på tvers under og bytt, da lå jeg på gulvet som en sekk, og tenkte at jeg aldri ville reise meg opp igjen. Midt på gulvet. Der alle kunne se.

Og jeg tenkte som jeg pleier; hvis det var noen bak meg som ikke fikk dette helt til, så følte de seg kanskje litt bedre fordi jeg var der og ikke fikk det til i det hele tatt. Og de som fikk det til brød seg trolig ikke om hva jeg holdt på med i det hele tatt.

Er støl i dag, men aller mest sliten. Det er ikke tull at det blir litt tomt. Hadde voldsomt lyst til å spise noe som kunne fylle opp i morges. Men jeg spiste røkelaks og spinat som planlagt. Og snart skjønner kroppen min det igjen, og da blir det trening og ikke bare klumsete forsøk. For nå er det slutt på å slurve med styrketrening. Trenger nok å gjøre det i gruppe skal det bli noe greie på, så det blir sånne timer på meg fremover. Og siden jeg ikke skal være med på hopp og sprett i timen før, så blir jeg ikke først neste gang heller, og plassen midt i salen blir ledig til meg da også.

 

Hvis jeg gir opp så lykkes jeg aldri!

Jaaada, neida, men sååå…. var vi her igjen da. Egentlig hadde jeg tenkt å være her igjen helt i stile. Kjente at jeg egentlig skammet meg litt over å være akkurat her igjen. Hvor da? På startstreken! Hva gir du meg? Igjen!!?

Eller, jeg har startet nå da, men siden sist har det vært labert med trening og håpløst med kostholdet. Fra tidlig høsten og til midt i jula. Atter en gang. Og jeg tenkte at nå skal jeg bare late som ingenting, komme i gang igjen og aldri si til noen at det gikk på trynet. Bare late som det har vært sånn hele tiden. Late som jeg har stålkontroll.

Men jeg har ombestemt meg. Få dette trollet ut i lyset! Hvorfor skal jeg skamme meg over å være akkurat som en hel haug av andre overvektige som har forsøkt å gå ned i vekt utallige ganger og ikke fått det til? Jeg er jo sånn. Det er jo det som er sant. Og jeg nekter å akseptere skamfølelsen. Den tar jeg tak i og sparker bak. Dette er vanskelig og det er greit at det er det.

Sånn. Da var det sagt.

Det er en ting til jeg nekter; Jeg nekter å gi meg! Blånekter! For hvis jeg gir meg, så kommer jeg jo aldri til å lykkes. Hvis jeg ikke prøver igjen, så får jeg det aldri til.

Denne gangen har jeg ikke falt heeeelt tilbake da. I praksis har jeg det, men ikke i hodet. Derfor ønsket jeg meg en fitbit til jul, og gavekort i sportsbutikk. Til piggsko Antagelig spiste jeg sjokolade da jeg sa det.

Og det ble fitbit, og det var den som gjorde at jeg tok til vettet, midt mellom jul og nyttår. Hvorfor? Fordi den måler hvilepuls. Det var ikke gode nyheter.

fitbit

Skjerp deg sa fitbit. And I did! Nå ligger vi på sofaen til lading begge to.

Likevel kom jeg ikke helt i gang. Kuttet sukker, sprakk, kuttet igjen, sprakk og kuttet igjen. Tok en spinningtime, avbestilte den neste, gjennomførte en time igjen, gikk en tur, men ikke en til. Det humpet og gikk, og var på sett og vis en klar forbedring, men jeg må ha bedre fokus enn det.

Så dukket det opp en motivasjonsfaktor. Den dukket av alle steder opp på pokerklubben. Det er viktig å sette seg mål, så nå har jeg satt meg et veddemål. En liten gjeng med folk – mannfolk og meg – skal gå ned 10% av kroppsvekten innen 7. juni. Vi putter innsatsen i en pott, og de som greier det deler potten. Jeg greier det!

Det er nok ikke en optimal motivasjonsfaktor over tid, men foreløpig får den duge. Den var bra nok til å sparke meg i gang, og på lørdag var det brått slutt på karbohydratene igjen. Og i dag var jeg på styrketreningstime på Elixia. Begge deler er bra, men kombinasjonen karbokutt og rask styrketrening på lat kropp er brutal. Det blir så fort tomt. Men det blir lettere. Og det skal jeg bli også!

Så, jeg er i gang igjen. Og om du har prøvd en haug av ganger før og ikke fått det til, så blir du kanskje med en gang til? For en ting vet jeg; det er ikke bare meg. Og skamme oss, det gidder vi ikke!