Hvis jeg gir opp så lykkes jeg aldri!

Jaaada, neida, men sååå…. var vi her igjen da. Egentlig hadde jeg tenkt å være her igjen helt i stile. Kjente at jeg egentlig skammet meg litt over å være akkurat her igjen. Hvor da? På startstreken! Hva gir du meg? Igjen!!?

Eller, jeg har startet nå da, men siden sist har det vært labert med trening og håpløst med kostholdet. Fra tidlig høsten og til midt i jula. Atter en gang. Og jeg tenkte at nå skal jeg bare late som ingenting, komme i gang igjen og aldri si til noen at det gikk på trynet. Bare late som det har vært sånn hele tiden. Late som jeg har stålkontroll.

Men jeg har ombestemt meg. Få dette trollet ut i lyset! Hvorfor skal jeg skamme meg over å være akkurat som en hel haug av andre overvektige som har forsøkt å gå ned i vekt utallige ganger og ikke fått det til? Jeg er jo sånn. Det er jo det som er sant. Og jeg nekter å akseptere skamfølelsen. Den tar jeg tak i og sparker bak. Dette er vanskelig og det er greit at det er det.

Sånn. Da var det sagt.

Det er en ting til jeg nekter; Jeg nekter å gi meg! Blånekter! For hvis jeg gir meg, så kommer jeg jo aldri til å lykkes. Hvis jeg ikke prøver igjen, så får jeg det aldri til.

Denne gangen har jeg ikke falt heeeelt tilbake da. I praksis har jeg det, men ikke i hodet. Derfor ønsket jeg meg en fitbit til jul, og gavekort i sportsbutikk. Til piggsko Antagelig spiste jeg sjokolade da jeg sa det.

Og det ble fitbit, og det var den som gjorde at jeg tok til vettet, midt mellom jul og nyttår. Hvorfor? Fordi den måler hvilepuls. Det var ikke gode nyheter.

fitbit

Skjerp deg sa fitbit. And I did! Nå ligger vi på sofaen til lading begge to.

Likevel kom jeg ikke helt i gang. Kuttet sukker, sprakk, kuttet igjen, sprakk og kuttet igjen. Tok en spinningtime, avbestilte den neste, gjennomførte en time igjen, gikk en tur, men ikke en til. Det humpet og gikk, og var på sett og vis en klar forbedring, men jeg må ha bedre fokus enn det.

Så dukket det opp en motivasjonsfaktor. Den dukket av alle steder opp på pokerklubben. Det er viktig å sette seg mål, så nå har jeg satt meg et veddemål. En liten gjeng med folk – mannfolk og meg – skal gå ned 10% av kroppsvekten innen 7. juni. Vi putter innsatsen i en pott, og de som greier det deler potten. Jeg greier det!

Det er nok ikke en optimal motivasjonsfaktor over tid, men foreløpig får den duge. Den var bra nok til å sparke meg i gang, og på lørdag var det brått slutt på karbohydratene igjen. Og i dag var jeg på styrketreningstime på Elixia. Begge deler er bra, men kombinasjonen karbokutt og rask styrketrening på lat kropp er brutal. Det blir så fort tomt. Men det blir lettere. Og det skal jeg bli også!

Så, jeg er i gang igjen. Og om du har prøvd en haug av ganger før og ikke fått det til, så blir du kanskje med en gang til? For en ting vet jeg; det er ikke bare meg. Og skamme oss, det gidder vi ikke!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s