Måned: februar 2016

SMART mål – veddemål

Jeg har satt meg et mål. Et veddemål. Penger i en pott, de som gjennomfører deler potten. I utgangspunktet kanskje ikke det aller smarteste av mål man kan sette seg, men en god hjelp til få å hodet på plass og kroppen i gang igjen.

Foto: PokerNorge

Foto: PokerNorge

Pokerspillere kan brukes til så mangt og denne gangen som «slankebuddies». Fem-seks mannfolk og jeg skal ned ti prosent av kroppsvekten innen 7.juni. For meg kom initiativet på et helt perfekt tidspunkt. Jeg var akkurat i ferd med å prøve å dra meg fremover, da jeg plutselig fikk drahjelp. Og dermed var jeg i gang.

S – Spesifikt – et konkret minimum antall kilo ned på en bestem tid
M – Målbart – jepp
A – Attraktivt – på flere måter, mest prestisje, men også et poeng å få tilbake pengene sine
R – Realistisk – ja, helt innafor med moderat, jevn vektnedgang
T – Tidsbegrenset – 7. juni

I utgangspunktet tenker jeg at jeg skal jo ikke slanke meg. Jeg skal leve på en sånn måte at konsekvensen blir vektnedgang, og fortsette å leve sånn for å unngå vektøkning. Og den viktigste konsekvensen av bra kosthold og økt aktivitet er ikke vektnedgang i det hele tatt, men mindre vondt og generelt bedre helse.

På mange måter bryter dette med det jeg sa tidligere om at jeg skal gjøre det samme som før. For dette har jeg faktisk ikke gjort før. Jeg har aldri satt målene mine i forhold til antall kilo ned på en gitt tid. Årsaken til det er jo at jeg mener det er underordnet. Dermed har jeg bare satt kortsiktige mål for kosthold og trening, og langsiktige mål som ikke var relatert til konkret vekt. Så; jeg prøver noe nytt.
Hadde fristen vært kortere, så det måtte sterk lut og sultekur til for å gjennomføre, så hadde det ikke vært aktuelt. Men her er vi helt innafor det som er mulig på et ordinært kosthold, og håpet er at det er nok til å få feste i et godt spor igjen.

Så nå er det skjema for mye jeg skal ned hver uke, på bakgrunn av aktiviteter jeg vet jeg skal de ukene. Har ikke lagt inn vektnedgang i ferie (skal ha to uker ved påske, den første for å spille poker-nm i Dublin), men heller ingen oppgang. Litt usikker på hvor realistisk det er, men håper å «ha litt å gå på» om det ikke skulle holde helt akkurat i ferien.

Pr i dag ligger jeg 0,7 kg bak skjema. Hadde lagt inn litt mer «gratis» i starten enn det ble, men tror jeg skal ta det igjen og velger å ikke få hetta.

Foreløpig har jeg altså tro på dette som motivasjonsfaktor. Litt rart veddemål er det jo, for jeg håper strengt tatt at jeg ikke vinner en krone fra de andre, og jeg tror ikke de håper å vinne fra meg heller. De kommer i hvert fall ikke til å si det høyt.

Ønsk meg lykke til da!

Om å bli en elefant

Det startet en kampanje, i høst tror jeg, som er så fantastisk i sin tragikomikk at det er helt merkelig at jeg har oversett den.
2016-02-13 (2)

Det er Statens Vegvesen som kjører kampanjen, og formålet er godt; Det gjelder å få folk til å bruke setebelte i buss. Det er jo et godt tiltak. Tryggere for den som spenner seg fast, og tryggere for alle andre.
Og måten de informerer på er å fortelle om hvilket dyr du matcher vekten til når bussen bråstopper fra 80 km/t. Ungelefant, hvalross og nesehorn er blant dyrene. Selv er jeg en spekkhogger. Det fant jeg ut på http://www.vegvesen.no/belteibuss

Det som er verdt å merke seg i denne testen er at den stopper på 120 kg. Et sted må man jo stoppe tenker du kanskje, og de fleste veier vel mindre enn det? Ja, de gjør kanskje det. Og de som får belte i bussen veier også mindre enn det. Det er sant! Eller, det går ikke på vekt da, men på livvidde. For de er ikke lange de beltene, og det finnes ikke forlengere slik det gjør på fly.

Flypassasjerer med pondus må pent spørre flyvertinnen om mer belte. Finnes ikke til buss?

Flypassasjerer med pondus må pent be personalet om mer belte. Finnes ikke til buss?

De har rett og slett ikke setebelte til de store elefantene. Ungdyrene spenner de fast, men de tyngste finnes det ikke belter til. Det er jo helt ubegripelig! For ikke å snakke om livsfarlig. Tenk deg en mann på 160 kg i fri fart inn i setet foran seg. Om ikke det er så farlig? Om det er for dyrt å ha litt lengre belter? Spør ungelefanten som satt fastspent i setet foran.

2016-02-14 (4)

Jeg har forsøkt å finne ut av regelverket, men finner ikke påbudt lengde noe sted. Mulig det ligger i typebetegnelsene, men der datt jeg av.

Faktum gjenstår uavhengig av forskrifter; Tjukke folk får ikke setebelte i buss! Selv om det er påbudt å bruke det! Betyr det egentlig at det er forbudt å ta bussen hvis man er tjukk?

Heldigvis er det tryggere i bybussene som dundrer forbi i kollektivfeltet. Der finnes det ikke elefanter.

Som man spør får man kanskje svar.

Som man spør får man kanskje svar.

Virker, virker ikke

Har vært ute og luftet kroppen en kort tur i godværet Den ble kort fordi kroppen ikke virker, og da blir jeg sur.
Det er ikke så lett å nyte noe som helst når man er sur. Ikke tror jeg det er noe lurt å presse disse dusteknærne noe særlig heller. Så; en kort tur.

Ikke så lett å ta bilde når man ikke ser skjermen på telefonen. Men det holder som bildebevis.

Ikke så lett å ta bilde når man ikke ser skjermen på telefonen. Men det holder som bildebevis.

Har vært på shopping. Tenkte å bruke dem i litt annet tempo enn jeg får til nå, men de gjør rusleturene på vinterføre hakket tryggere uansett.

Har vært på shopping. Tenkte å bruke dem i litt annet tempo enn jeg får til nå, men de gjør rusleturene på vinterføre hakket tryggere uansett.

Det som er fint å se, er at om jeg ikke virker, så begynner solen virkelig å virke igjen.

Når solen skinner på noe som smelter når den treffer, da vet man at det går mot gode tider.

Når solen skinner på noe som smelter når den treffer, da vet man at det går mot gode tider.

Back to square one – møkkaknær!

Det er forskjell på å være dum, og å gjøre dumme ting. Jeg er ikke dum, men jammen skulle man tro det. Eller kanskje jeg faktisk er det, sånn bittelitt, siden jeg åpenbart ikke evner å lære av egne erfaringer.

Dette burde jo lært meg noe... Bildet er tatt i 2014...

Dette burde jo lært meg noe… Bildet er tatt i 2014…

Jeg har dårlige knær. Jeg vet jeg har dårlige knær. Har tatt MR og bildene sa artrose for flere år siden. Man kan fint trene med artrose, men man må jo ta hensyn til det. Trene opp støttemuskulatur og velge riktig trening. Jeg hvar vært flink til det. Lenge. Spinning for eksempel er veldig bra, hvis man har vett til å holde motstanden på pedalene på et nivå som passer til dårlige knær! Jeg har åpenbart ikke sånt vett lenger.
Det startet med kramper i leggende under en intervall-økt. Såpass til kramper at det var veldig nære umulig å stå på sykkelen. I hvert fall uten mer viljestyrke enn jeg kunne oppdrive på tidspunktet. Så det ble stumpen ned på setet. Og hvordan får man opp pulsen når man sitter og sykler? Vel, hvis man har slitne knær, så tråkker man fort. Sant? Eller? Hvis man ikke er særlig smart, ganske sterk i bena og litt i overkant ivrig, så øker man motstanden. Og glemmer hele artrosen. Jeg glemte meg rett og slett helt bort. Ga full gass.

Og det stopper ikke der. Selv om knærne var vonde etterpå, så bortforklarte jeg det litt for meg selv. De blir jo ofte litt vonde etterpå, og jeg valgte å tenke at det sikkert ville «gå seg til». Så jeg møtte opp til styrketrening to dager senere. Knebøy og utfall var ikke riktig medisin. Begge knærne er vonde og det ene kneet både låser seg og svikter litt. Kan rett og slett ikke stole på det.

Så nå har det blitt noen dager hvor den planlagte treningen er strøket og erstattet med rusling for at det ikke skal stivne. Litt vanskelig å sove om natten er det også, siden bena hverken kan være bøyde eller komme bort i hverandre.
Jeg gir det en ukes tid til, med gåing og veldig lett trening. Det er jo allerede litt mindre vondt, og jeg tror fortsatt at med litt bruk av fornuft så vil det faktisk gå seg til. Ellers får jeg rusle til legen og høre om han har noen lure forslag. Fysioterapi kanskje. Eller noe.

Det var dagens sutring. Takk for oppmerksomheten!

En usynlig kvinne

Hun starter dagen på badevekta. Den viser det samme høye tallet som vanlig. Litt bedrøvet stryker hun seg over magen og tenker at det hadde vært hyggelig å være så gravid som hun føler hun ser ut. De venter på hjelp, men hun må ned i vekt først. En påvist hormonforstyrrelse gjør akkurat det svært vanskelig.

Hun rister av seg tanken og ser frem til noen spennende dager på seminar i en annen by. Hun er en av foredragsholderne på seminaret og gleder seg litt ekstra. Hun kan faget sitt, er godt forberedt og hun vet hun er en god taler.

Reisen starter med turbuss til byen de skal fly fra. Det er påbudt med sikkerhetsbelte for alle passasjerer. Hun gjør som vanlig et optimistisk forsøk, men beltet er fortsatt for kort. Dog langt nok til å få bussen registrert.

Bussturen går fint uten belte, men om bord i flyet treffer hun en ny utfordring Hun har fått plass på første rad, og der går det ikke an å løfte armlenet mellom setene. Og hun kommer ikke ned mellom de armlenene. Ikke om hun hadde et blylodd i fanget. Flyet er fullt, men etter litt om og men får de flyttet på en annen passasjer så hun får nytt sete. Hun ser unnskyldende på passasjeren ved siden av seg når hun setter seg, for hun vet at det blir litt trangt for ham. Og så må hun påkalle flyvertinnen igjen. Hun trenger forlengelse til sikkerhetsbeltet.

Vel fremme viser det seg at bagasjen deres er sendt feil. De to kollegaene hun reiser sammen med er relativt fornøyde med det, for nå blir det shopping på forsikringsselskapets regning. Selv er hun ikke det minste glad, og lurer på om det er mulig å finne et butikk med store nok klær. I verste fall t-skjorter i herrestørrelse. Hun håper kofferten kommer før hun skal på senen. Hun gleder seg litt mindre til foredraget.

De kommer til hotellet litt tidlig, og må vente på innsjekking. Hotellet har en hyggelig lobby, med store, flotte sofaer de kan vente i. Dype og myke. Hun kan ikke sette seg. Hun vil aldri komme seg opp igjen ved egen hjelp.

Etter en rask lunsj skal det bestilles tid i spa. Hotellet har et flott spa og en tosiders meny de kan velge fra. Hun sier hun heller tar en time hos frisøren. Det er ikke mer enn en ukes tid siden forrige frisørbesøk, men det var det eneste hun kom på i farten. Hun vet fra et tidligere besøk på hotellet at badekåpen de blir utstyrt med på spa ikke finnes i større størrelse. One size fits all, hadde resepsjonisten sagt og smilt. Men one size gjør ikke det.
Hun føler ikke for å demonstrere det for kollegene.

Så bærer det ut på shopping. De finner faktisk også en butikk som har litt utvalg i store størrelser. Det er ikke så mye å velge i, men hun finner til slutt en bluse som passer. Hun kler hverken fasongen eller fargen særlig godt, men hun tar den, glad for å slippe t-skjorte med reklametrykk.

De er litt sent tilbake på hotellet før middagen, så hun forter seg inn i dusjen. Det er et dusjkabinett med skyvedører fra hjørnet og utover på hver side. Hun må skvise seg sidelengs inn, og skraper likevel ryggen mot kanten på skyvedøren.

Nydusjet og med sår på ryggen er det tid for middag. Først fremme ved bordet ser hun stolen. Atter en gang er det armlener. Kanskje hun kunne kommet seg ned i den, men ikke opp igjen. Da måtte noen rett og slett tatt stolen av henne etter at hun hadde reist seg. Kelneren er en imøtekommende og hyggelig kar. Han tryller frem en stol uten armlener og hun kan sette seg. Riktignok sitter hun litt høyere enn de andre ved bordet, enn alle andre i restauranten, men hun har en stol hun kan sitte på.

Kvelden avsluttes med en tur i baren. En moderne bar. Sitteplassene er en slags kombinasjon av barkrakk og stol. Aldri om hun tør klatre opp på en sånn. Ville den forresten knekke om hun kom seg opp?
Så hun blir stående. Det blir tidlig kveld, for etter runden i butikker er bena så vonde at de ikke er til å stå på særlig lenge.

Neste morgen er det hennes tur. Hun skal holde innlegget sitt på seminaret. Skvis inn i dusjen, skrap opp igjen såret på ryggen, på med den nye blusen og hun er klar.

Mens hun sitter i salen minuttene før hun skal på talerstolen kjenner hun at såret svir når blusen kommer inntil. Uff, den fargen, den er faktisk ikke særlig fin. Og den nye hårfasongen er ikke helt henne. Hun føler seg ukomfortabel og usikker når hun går mot senen. Får ikke helt ristet av seg alle de ubehagelige opplevelsene siden turen startet. Hun gruer seg litt til foredraget.

Plutselig tenker hun på hvordan folk ser på henne. Hun var ikke flypassasjeren. Hun var den overvektige kvinnen som måtte ha nytt sete og ekstra setebelte. Hun var ikke spagjesten. Hun var den overvektige spagjesten som ikke fikk lukket badekåpen. Hun var ikke restaurantgjesten. Hun var den store kvinnen de måte finne stol til. Alltid er hun «den overvektig» eller «feite» eller «store».

Hun går på senen og snur seg mot salen med mennesker som har blikket festet på henne, og vet at hun akkurat nå er den store, feite foredragsholderen.

Hun skyver det vekk, finner det profesjonelle og holder et gnistrende innlegg. Som vanlig.

Da seminaret avsluttes for dagen er det nok. Hun orker ikke følge de andre i restauranten. Orker ikke en ny runde med stolbytte, orker ikke stå ved siden av de som sitter i baren. Orker ikke at det som kunne vært hyggelig ikke er det. Det er nok av å ikke være som de andre. Nok av å være usynlig inne i sin egen kropp.

Hun skylder på hodepine, tar middagen på rommet og vet hun skal bruke kvelden foran tv mens hun gruer seg til hjemreisen. Flysetet. Setebeltet. Og alle disse små tingene som gnagende sier at hun ikke er bra nok. Den ene lille tingen etter den andre, i en evig strøm av påminnelser, ydmykelser og nedverdigelser.

Hun bærer med seg summen av disse små tingene hver dag. Og hun kjenner at akkurat nå er den summen mye tyngre å bære enn det kroppen hennes er.