Back to square one – møkkaknær!

Det er forskjell på å være dum, og å gjøre dumme ting. Jeg er ikke dum, men jammen skulle man tro det. Eller kanskje jeg faktisk er det, sånn bittelitt, siden jeg åpenbart ikke evner å lære av egne erfaringer.

Dette burde jo lært meg noe... Bildet er tatt i 2014...

Dette burde jo lært meg noe… Bildet er tatt i 2014…

Jeg har dårlige knær. Jeg vet jeg har dårlige knær. Har tatt MR og bildene sa artrose for flere år siden. Man kan fint trene med artrose, men man må jo ta hensyn til det. Trene opp støttemuskulatur og velge riktig trening. Jeg hvar vært flink til det. Lenge. Spinning for eksempel er veldig bra, hvis man har vett til å holde motstanden på pedalene på et nivå som passer til dårlige knær! Jeg har åpenbart ikke sånt vett lenger.
Det startet med kramper i leggende under en intervall-økt. Såpass til kramper at det var veldig nære umulig å stå på sykkelen. I hvert fall uten mer viljestyrke enn jeg kunne oppdrive på tidspunktet. Så det ble stumpen ned på setet. Og hvordan får man opp pulsen når man sitter og sykler? Vel, hvis man har slitne knær, så tråkker man fort. Sant? Eller? Hvis man ikke er særlig smart, ganske sterk i bena og litt i overkant ivrig, så øker man motstanden. Og glemmer hele artrosen. Jeg glemte meg rett og slett helt bort. Ga full gass.

Og det stopper ikke der. Selv om knærne var vonde etterpå, så bortforklarte jeg det litt for meg selv. De blir jo ofte litt vonde etterpå, og jeg valgte å tenke at det sikkert ville «gå seg til». Så jeg møtte opp til styrketrening to dager senere. Knebøy og utfall var ikke riktig medisin. Begge knærne er vonde og det ene kneet både låser seg og svikter litt. Kan rett og slett ikke stole på det.

Så nå har det blitt noen dager hvor den planlagte treningen er strøket og erstattet med rusling for at det ikke skal stivne. Litt vanskelig å sove om natten er det også, siden bena hverken kan være bøyde eller komme bort i hverandre.
Jeg gir det en ukes tid til, med gåing og veldig lett trening. Det er jo allerede litt mindre vondt, og jeg tror fortsatt at med litt bruk av fornuft så vil det faktisk gå seg til. Ellers får jeg rusle til legen og høre om han har noen lure forslag. Fysioterapi kanskje. Eller noe.

Det var dagens sutring. Takk for oppmerksomheten!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s