Måned: februar 2016

Heia tjukke mannfolk på sykkel!

Jeg har lest humor uten å le. Det er ikke fordi jeg ikke forstår humoren. Det er fordi jeg synes det er ekkelt å le når latteren har bismak. Og bismaken er der fordi humoren denne gangen traff rett inn i flere ting jeg tenker mye på.

Det er Herodes Falsk som har vært på ferde. Han synes tjukke, middelaldrene mannfolk skal holde seg for gode til å bruke dyrt sykkelutstyr. Han liker ikke sånne mannfolk. Han mener de lurer seg selv, gjør det for å imponere damene og bør finne seg en mer behagelig måte å komme i form på.

Jeg skjønner at han overdriver og kan sågar komme på et mannfolk eller to av typen han snakker om. Likevel liker jeg dårlig å le av dem. For er det noe som er ytterst nødvendig for folkehelsa, så er det at vi kommer oss opp av sofaen og får rørt litt på oss. Mannfolk som kvinnfolk.

Jeg har ingen tjukk mann på sykkel tilgjengelig for fotografering, men her er en vei han kan sykle på til sommeren.

Jeg har ingen tjukk mann på sykkel tilgjengelig for fotografering, men her er en vei han kan sykle på til sommeren.

Egentlig er det litt vanskelig å forklare hvorfor jeg synes herr Falsk kunne spart seg latteren på tjukke amatørsyklisters vegne. Jeg gjør et forsøk likevel.

Selv relaterer jeg til treningssenter, treningsklær og følelsen av å skille seg ut. Da jeg aller første gang tenkte at jeg måtte gjøre noe med livsstilen, var det ikke lett å finne treningstøy i store størrelser i det hele tatt. Og det er ikke noe stas å spørre etter det i sportsbutikken heller. «Hei, har dere denne i XXXL?». Så jeg gjennomførte de første timene i utvasket t-skjorte og noen gamle linbukser. Det hjalp ikke på følelsen av å være den som syntes aller best i hele senteret. Ikke i det hele tatt.

Nå har det blitt bedre. Utvalget er ikke all verden, men er man stor og vil trene så får man tak i egnede klær. Man trenger bare tilgang til internett. Det hjelper litt at man kan kle seg som de andre, når man likevel skal synes godt. Og jeg skal være den første til å si at det er svært mange som kler treningstightsen sin bedre enn jeg kler min.

Tilbake til syklisten. Han tjukke på rundt førti-femti, som ikke lenger har hentesveis, men racersykkel og fargerikt sykkeltøy. La oss aller først ha en ting helt klart; sykkelbukse er helt nødvendig. Ikke minst for nevnte gruppe herremenn. Av årsaker jeg trolig ikke trenger å nevne. Sykkelsete er ingen godstol for kvinner heller, og jeg bruker også dette svært lite kledelige plagget. Tilbake i den tiden jeg brukte linbukse på trening, fikk jeg tak i en sykkelbukse for herrer som var stor nok. Og siden jeg den gangen faktisk brød meg om hva fordomsfulle folk måtte mene, så brukte jeg bukse utenpå. Det er sant. Jeg hadde sykkelbukse under linbuksa! Herodes Falsk bifaller trolig den idèen. Jeg synes den er helt håpløs. Helt, fullstendig på viddene feil og håpløs.

Han tjukke syklisten bryr seg ikke. Han kjøper det samme som supersyklistnaboen har. Sykkelbukse, sykkeltrøye og landeveissykkel. Han later som han føler seg vel i proffe klær, er stolt av den fine nye sykkelen (samme hva den kostet) og ser optimistisk på en fremtid som slank og veltrent. Men så la han nå for svarte få lov til det! Desperat? For å imponere damer? Ja vel! Andre i gruppen vi så fordomsfullt snakker om, kjøper motorsykkel eller bil uten tak. Helt klart mer komfortabelt, men ikke det spor mer imponerende.

Jeg er selvsagt enig i at man som amatør og nybegynner ikke trenger det dyreste utstyret. Men det gjelder da for svingende han slappe og tynne også. Selv om det ikke synes like godt utenpå at han er amatør. I hvert fall ikke om sykkelbuksa er lang.

Så hva vil jeg egentlig med dette? Jeg tror jeg mest vil applaudere. Applaudere alle forsøk på å komme seg opp av sofaen, uansett motiver for å gjøre det. Applaudere han som sparker fordommene i leggen og bruker klær som er egnet for formålet. Jeg vil stå ved veien og rope heia, heia, når han fyren med magen nesten på knærne, litt ujevne tråkk og pesende pust, vingler forbi. Og jeg vil rope «Hold kjeft!» til han fyren som sitter hjemme og ler av han. Be han bite i seg latteren fordi han gjør  valget så mye vanskeligere for han som foreløpig bare tenker på om han skal kjøpe seg sykkel.

Og skulle man etter å ha kommet seg ut av sofaen og opp på sykkelsetet føle et påtrengende behov for å skryte av det, så er det et behov bare sofasliteren ikke forstår. Og at ikke klærne våre er egnet for å skues fra sofaen, eller bilen, vet du, det driter vi i!

 

 

I am insane!

einstein

Jeg tror ikke det er sant. Tviler sterkt på at Einstein har sagt det, og jeg tror faktisk det er helt feil. Om ikke annet så er det helt feil i mange sammenhenger. Spør noen som har slutta å røyke. Eller bedre; se på et lite barn som lærer å gå. Dumt ned på rompa, prøv igjen, dump ned på rompa, opp igjen, to skritt, dump og to til og dump. Sant? Og til slutt fungerer det. Ikke fordi de gjør noe helt annet når de får det til. Det er bare noe som faller på plass. Kroppen rett over føttene, balansen riktig og alle sånne ting som vi som har gått en stund gjør, helt uten å tenke over det.

Så jeg prøver igjen, med bare små justeringer, og tenker at denne gangen skal jeg gå langt før jeg faller, og faller jeg er det rett opp igjen. Og jeg velger å tro at det går. Denne gangen også. For til slutt kan det hende at noe faller på plass, og jeg gjør de riktige tingene og alle sånne ting som de som har levd sånn en stund gjør, helt uten å tenke over det.

Hvis jeg later som jeg er en sånn som går tur i helgene, så går jeg tur i helgene.

Hvis jeg later som jeg er en sånn som går tur i helgene, så går jeg tur i helgene.

Det aller, aller viktigste jeg har tenkt å gjøre bedre enn ved tidligere forsøk er planlegging. Jeg vil finne en måte å planlegge de tingene jeg trenger å planlegge, sånn at jeg blir vant til at det skal finnes en plan. Jeg tenker ikke sånn detaljert planlegging av måltider, for det trenger jeg ikke. Og ikke kan jeg leve med det i lengden heller. Men jeg trenger å sørge for at jeg har noe å spise når jeg drar rett fra jobb til trening, eller til hvor som helst som ikke er hjem. Skal jeg hjem fra jobb for å lage middag, er planlegging egentlig bare en greie fordi det er lurt å bruke litt fra fryseren før det blir gammelt. Har jeg ikke planlagt kan jeg kjøpe noe på vei hjem. Det funker helt fint for meg.

Også trenger jeg å planlegge treningen. For jeg trenger å trene. Ikke for å gå ned i vekt, for å bare trene seg ned i vekt tror jeg fortsatt er tilnærmet umulig hvis man har full jobb og et liv ved siden av. Det krever noe voldsomt med trening. Men bra for forbrenningen er det, og ikke minst bra for en hel masse annet. Og for meg en stor motivasjonsfaktor for å spise riktig. Og for å gå ned i vekt må jeg spise riktig. For å holde muskelsmertene borte må jeg både spise riktig og om ikke trene, så i hvert fall trimme.

Så nå planlegger jeg treningen min en uke frem i tid. Dagene varierer litt, men det blir noen ganske like uker fremover. Foreløpig veldig enkelt, uten noe annet mål med treningen enn å komme i gang igjen og bli litt vant til å trene fast. OG få inn styrketrening som jeg har det med å sluntre unna.
Så nå er det ukentlig to timer spinning, to timer Power (gruppetime med utholdende styrke) og et eller annet valgfritt i løpet av helgen. Planlagt på forhånd. Spinning er helt ok og av og til rett og slett digg. Power er fælt. Spinning var fælt før, så jeg har forhåpninger til de styrketimene også. Det er litt intense timer, og jeg er spent på om det kommer til å funke i ketose (som jeg fortsatt har tro på som det beste for meg). Jeg skal i hvert fall prøve. Og jeg tror det går an. Og jada, jeg skal variere etter hvert.

Når det er planlagt, er det bare å gjøre det.

Når det er planlagt, er det bare å gjøre det.

Om jeg synes det er mye å trene fem ganger i uken? Nei! Det er ikke mye. Jeg trener rett etter jobb, og jeg trener ikke lenger enn en times tid. Og jeg er veldig lite fysisk aktiv utenom treningen. Ikke har jeg tusenvis av andre jern i ilden heller, så det er fullt mulig å planlegge rundt ting.
Det kan hende jeg revurderer det etter hvert også, men foreløpig tenker jeg at det kommer til å være helt greit.
Og jeg håper jeg om en stund gjør det, sånn som de som har trent en stund gjør det, helt uten å tenke over det.
Og frem til det skjer, kan jeg late som. Det funker det og.