Kosthold

Hvis jeg gir opp så lykkes jeg aldri!

Jaaada, neida, men sååå…. var vi her igjen da. Egentlig hadde jeg tenkt å være her igjen helt i stile. Kjente at jeg egentlig skammet meg litt over å være akkurat her igjen. Hvor da? På startstreken! Hva gir du meg? Igjen!!?

Eller, jeg har startet nå da, men siden sist har det vært labert med trening og håpløst med kostholdet. Fra tidlig høsten og til midt i jula. Atter en gang. Og jeg tenkte at nå skal jeg bare late som ingenting, komme i gang igjen og aldri si til noen at det gikk på trynet. Bare late som det har vært sånn hele tiden. Late som jeg har stålkontroll.

Men jeg har ombestemt meg. Få dette trollet ut i lyset! Hvorfor skal jeg skamme meg over å være akkurat som en hel haug av andre overvektige som har forsøkt å gå ned i vekt utallige ganger og ikke fått det til? Jeg er jo sånn. Det er jo det som er sant. Og jeg nekter å akseptere skamfølelsen. Den tar jeg tak i og sparker bak. Dette er vanskelig og det er greit at det er det.

Sånn. Da var det sagt.

Det er en ting til jeg nekter; Jeg nekter å gi meg! Blånekter! For hvis jeg gir meg, så kommer jeg jo aldri til å lykkes. Hvis jeg ikke prøver igjen, så får jeg det aldri til.

Denne gangen har jeg ikke falt heeeelt tilbake da. I praksis har jeg det, men ikke i hodet. Derfor ønsket jeg meg en fitbit til jul, og gavekort i sportsbutikk. Til piggsko Antagelig spiste jeg sjokolade da jeg sa det.

Og det ble fitbit, og det var den som gjorde at jeg tok til vettet, midt mellom jul og nyttår. Hvorfor? Fordi den måler hvilepuls. Det var ikke gode nyheter.

fitbit

Skjerp deg sa fitbit. And I did! Nå ligger vi på sofaen til lading begge to.

Likevel kom jeg ikke helt i gang. Kuttet sukker, sprakk, kuttet igjen, sprakk og kuttet igjen. Tok en spinningtime, avbestilte den neste, gjennomførte en time igjen, gikk en tur, men ikke en til. Det humpet og gikk, og var på sett og vis en klar forbedring, men jeg må ha bedre fokus enn det.

Så dukket det opp en motivasjonsfaktor. Den dukket av alle steder opp på pokerklubben. Det er viktig å sette seg mål, så nå har jeg satt meg et veddemål. En liten gjeng med folk – mannfolk og meg – skal gå ned 10% av kroppsvekten innen 7. juni. Vi putter innsatsen i en pott, og de som greier det deler potten. Jeg greier det!

Det er nok ikke en optimal motivasjonsfaktor over tid, men foreløpig får den duge. Den var bra nok til å sparke meg i gang, og på lørdag var det brått slutt på karbohydratene igjen. Og i dag var jeg på styrketreningstime på Elixia. Begge deler er bra, men kombinasjonen karbokutt og rask styrketrening på lat kropp er brutal. Det blir så fort tomt. Men det blir lettere. Og det skal jeg bli også!

Så, jeg er i gang igjen. Og om du har prøvd en haug av ganger før og ikke fått det til, så blir du kanskje med en gang til? For en ting vet jeg; det er ikke bare meg. Og skamme oss, det gidder vi ikke!

Klønet meg til økt optimisme

Da jeg skulle ut og kose meg med god mat og drikke på fredagen, med en bra gjeng kollegaer, vurderte jeg om drikken kanskje burde være alkoholfri. Av to grunner; jeg har lyst til å være i ketose, og jeg tåler alkohol svært mye dårligere i ketose enn ellers.

Likevel bestemte jeg meg for at jeg kunne ta et glass vin. Et glass vin er helt greit. Og siden vinen var veldig god, så bestemte jeg meg for et glass til. Fortsatt for så vidt greit. Men det tredje… og det… ja… du skjønner…

Litt redusert på lørdagen laget jeg frokost, og spiste normalt gjennom dagen. Og det var ikke før på søndag jeg kom på hvor bra jeg egentlig hadde håndtert den snublinga. For det var ikke en gang innom hodet mitt at jeg skulle bruke den anledningen til å la lørdagen bli en dårlig matdag. Det hadde vært så lett. Det var jo meget mulig at jeg ikke var i ketose, og dermed ville det jo få mindre umiddelbare konsekvenser om jeg dermed innvilget en sjokoladelørdag til før jeg strammet inn igjen. F.eks på mandag. Jeg har skrevet om mandagsslanking før, men nå var altså ikke en gang tanken innom.

Jeg har altså ikke slutta å kløne, og det var litt nedtur å ha så dårlig kontroll, men når jeg hadde tulla til, så hverken dvelte jeg unødig ved det (bare nødvendig dveling) eller hadde noen som helst tanke om at noe var ødelagt. Digg!

Så da er jeg enda mer optimistisk i forhold til at det faktisk skal være mulig å gjøre dette til en endring som gjelder hele meg alle dager. Ikke fordi jeg tror jeg kan gjøre alt riktig alle dager, men fordi jeg vet at jeg uten å tenke over det kan gjøre alt riktig dagen etter, og dagen etter der. Og så lenge antallet riktige dager får stor nok overvekt, så tåler jeg en liten heisatur utenfor. Det til tross for at halvgamle damer på heisatur trolig er de mest irriterende på den turen.

Hvorfor gjør jeg som jeg gjør?

Nå er jeg endelig tilbake på ketogen kost. Jeg har ikke full effekt av det enda, og den ekstra energien jeg vet kommer, er foreløpig ikke helt på plass. Men jeg er fortsatt overbevist om at dette er riktig for meg, og det er dette jeg vil gjøre.

Jeg bestemte  meg for det for flere  år siden. Før lavkarbobølgen, entusiasmen og skremselspropagandaen. Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk den gangen, og etter den første beintøffe sukkeravvenningen og tilvenningen til ketose, var jeg som nyfrelst. Det åpnet seg en ny verden for meg. Jeg hadde aldri hatt så mye energi og så god konsentrasjonsevne. Jeg gikk ned i vekt som forventet, men resten var bonus. Humøret var strålende, fuglene sang og det var sol hele tiden. Jeg var nok litt slitsom på den tiden, for det var fryktelig vanskelig å holde oppdagelsen for seg selv.

i messed up
Fikk denne tredd over hodet av en kollega på jobb en gang. Det hender jeg gjør feil med annet enn kostholdet og 🙂

Så hvorfor gikk jeg vekk fra det igjen? Hvorfor holdt jeg ikke bare fast ved denne fantastiske oppdagelsen? Hvorfor fant jeg plutslig meg selv i bunnen av sukkerskåla igjen?

Kanskje det er dette jeg egentlig trenger hjelp til å finne ut av. Jeg mener; jeg har jo gjort det før også. Ikke lavkarbo, men jeg har spist etter de offentlige rådene, og gått ned mye i vekt. Da var jeg også overbevist om at jeg skulle fortsette i samme spor. Ut fra hva de sier på Ullevål ville jeg lagt på meg igjen uansett, hvis jeg ikke hadde lagt inn en helt ubegripelig mengde trening, men likevel. Da skulle jeg lagt på meg sakte, men sikkert, og likevel hatt det jeg oppfattet som et sunt kosthold. Det var ikke sånn det skjedde.

Etter en tid slutter jeg rett og slett å gjøre som jeg skal. Jeg kan godt bruke ustabilt blodsukker som unskyldning for at det sprekker litt hvis jeg ikke er konsekvent, men det holder ikke helt. I sommer f.eks, gikk første del av sommeren helt fint med litt ekstra karbo. Men det stoppet jo ikke der. Det gled ut via øl og brødskiver til det plutselig var sjokolade i handlekurven igjen.

Jeg er i de fleste andre sammenhenger ingen viljesvak person. Tvert i mot. Er det så enkelt som at det er kosten, kroppen og hormoner som gjør det så vanskelig, eller er det her jeg må grave dypt og finne ut hva hodet holder på med?

Jeg er faktisk ikke sikker. Det er ikke vanskelig å se at det er et mønster, men jeg vet ikke om det er hjernen som forteller kroppen skal spise feil, eller om det er kroppen og alt som fyker rundt i den, som forteller hjernen at den trenger feil ting.

Foreløpig lar jeg det bare stå åpent, uten noe svar. Kanskje finner jeg svaret, kanskje ikke og kanskje er ikke det svaret viktig i det hele tatt.

Lavkarbo? Det er bacon det!

Jeg tror kanskje jeg er i ferd med å bli litt allergisk mot uttrykket «lavkarbo». Den allergien gir jeg media store deler av ansvaret for. Liker bedre «karbohydratredusert» som jeg har lært av Pål Jåbekk. Et litt mindre belastet ord. Bruker lavkarbo likevel da, for det er mye enklere.

For min egen del har jeg valgt veldig redusert, og erstatter karboen med fett. Har ikke noe godt norsk begrep for det, men på utenlandsk sier de LCHF (low carb, high fat).

Når jeg forteller at det er dette jeg gjør, og når jeg i blant drister meg til å anbefale tilsvarende til andre, så følges det av et absolutt must; Sett deg grundig inn i saker og ting! Les eller bruk proffer. Vit hva som er i maten. Det handler ikke bare om å slutte med brød og potet, og øke inntaket av bacon. På ingen måte.

lunsj
Dagens lunsj. Issalat, gul paprika, vårløk, røkelaks, et kokt egg, en drøy ss rømme og litt lodderogn. (Jeg lager ikke mat for bilder, men tar bilde av maten min. Så de lekre kokebokbildene finner du ikke hos meg)

Det kan virkelig bli helt galt med lavkarbo. Jeg er villig til å gi media litt skyld for at det kan gå helt galt også. De skriver heldigvis ikke så mye om det nå lenger, så det blir ikke like mye tull, men jammen har det vært mye rart.

Det er veldig lett å sitte igjen med et inntrykk av at man på lavkarbo stort sett skal leve på egg og bacon, og kanskje litt rødt kjøtt og smør. På Ullevål sa ernæringsfysiologen på informasjonsmøtet at de som spiser lavkarbo ikke spiser grønnsaker.

Og når ernæringsfysiologen ikke vet bedre, hvordan skal folk flest vite da?

Så; lavkarbo er ikke bare egg og bacon, og folk som spiser lavkarbo spiser definitivt grønnsaker. Eller; noen spiser bare egg og bacon, og noen spiser ikke grønnsaker. Noen setter i gang på media og ernæringsfysiologmåten, for det er det de har hørt, og da blir det et ensidig, usunt kosthold, selv om det er lite karbohydrater og mye fett i det. Mat blir ikke sunn av å ha lite karbohydrater.

Her om dagen kom jeg til å gjøre den feilen å kommentere ett innlegg i en gruppe jeg er medlem av på facebook. Det er en LCHF-gruppe som jeg leser litt, for å se folks erfaringer og tips. En sånn stor gruppe med et par tusen medlemmer som jeg ikke kjenner.

I denne gruppa kom en kommentar om hvor feil det var at en dame på tv tar en banan istedenfor en pølse for å bli sunnere. Jeg kom til å legge inn en ørliten protest, men der tok jeg feil gitt. Det er nemlig færre karbohydrater i pølse. Som om folk spiser pølse uten brød…

Jeg har ikke på planen å spise frukt selv, men når folk bytter ut fast fooden sin med en frukt som til og med har litt fett og protein i seg, så applauderer jeg likevel. Noe annet blir for dumt, også om man selv mener å ha funnet fasit. Det er ikke frukt som har gjort folk sykelig overvektige, det er ikke frukt som har gitt folk diabetes, høyt blodtrykk og tette kar. Jeg tror ingen har godt av for mye fruktsukker, men hvis du hver dag stikker innom et sted og kjøper en pølse i brød og alt som hører til, så bytt den for all del ut med en banan. Eller noe annet som er relativt rent og ekte.

Og det er det som gjelder på lavkarbo også; så rent og ekte som mulig. Kjøtt, fisk, egg, fete meieriprodukter, sunne oljer (som sagt; les om det!) og massevis av grønnsaker. Har hørt det bli sagt; «Lavkarbo er bare tull. Det som gjelder er ren mat fra bunnen». Han som sa det hadde nok ikke helt oversikt over lavkarbo, men hør gjerne på han.

Når jeg er helt ærlig, så tror jeg alle hadde hatt best av et sterkt karbohydratredusert kosthold, men økt inntak av naturlig fett. Men på det området er det sjelden jeg er ærlig. Sier som regel at det er riktig for meg. For verden kommer jo ikke til å høre på meg i denne saken uansett. Og når verden ikke roer ned på karbohydratene, så må verden heller spise frukt enn dårlig fast food.

Og der var vi i gang!

«Er dere kostholdsforvirra? Hvis dere ikke er det så tar jeg av meg hatten altså. Er nesten forvirra selv jeg. ha ha ha… Men vi har kommet over lavkarbo nå, sant?»

Omtrent sånn startet ernæringsdamen sin presentasjon første dagen. og jeg tenkte; dette kan jeg da ikke orke?! Og; må jeg virkelig smugspise måltidet jeg skal ha med meg så hun ikke skal se at det mangler karbohydrater og er litt fettrikt? Og så begynte jeg nesten å grine. På informasjonsmøte!!!

Egentlig var den opplevelsen nok en erfaring av at kosthold ogaså er viktig for følelser og psyke. For jeg har akkurat lagt om til et kosthold med under 20g karbohydrater om dagen, rett fra et fullsukret julekosthold, og det gjør noe med meg. Hadde det sånn første gangen jeg gjorde dette også. Tror jeg kvalifiserer til lett deprimert, nesten, og det må jeg nok leve med ei drøy uke til. Så går det over. Og jeg er ikke så nedfor at jeg ikke ser det, så det er bare litt slitsomt. Og ærlig talt; det ville vært litt flaut å grine når vi egentlig bare fikk informasjon. Jeg både ler og griner lett, jeg, men ærlig talt. Skjønner forøvrig godt at de som prøver å kutte karbohydrater i et par uker konkluderer med at det ikke er noe bra.

Når vi dag to hadde en lengre økt om kosthold, så viste det seg jo at damen slett ikke var så firkantet, og at hun ikke hadde fasit i så stor grad som jeg tenkte først dagen. Og at hun heller ikke synes kostholdet mitt er så latterlig som jeg først fikk inntrykk av. Tror faktisk hun rett og slett er ganske ok, og har kunnskap det er verdt å lytte tli. Så får det heller være at hun mener margarin er sunnere enn smør 🙂

Vi har trent i dag og, og det gikk egentlig bedre enn fryktet. Husker godt turen i skogen med staver da jeg i fjor vår prøvde å justere kostholdet. Da var det plutselig bråstopp. Det var lavere intensitet i dag, men jeg hadde en økt på elipsemaskinen til slutt, hvor jeg tenkte at nå smeller det vel. Men neida, ingen smell. Bare en konstatering av at formen helt klart kunne vært bedre. Mye bedre. Måtte fortelle meg selv noen ganger at om en måneds tid så liker jeg trening. Men alt i alt ingen negativ opplevelse heller. Og det er jo litt luksus da, å ha morgentreningen klokken ni. Men igjen; det forplikter litt ekstra at det medfører fravær fra jobb. Hvis jeg greier å holde den tanken når jeg blir litt vant til disse dagene, så kommer jeg til å bli grisesprek.

loggogsånn

Så; jeg er ved godt mot. Har godt inntrykk av gruppen, og av proffene på mat og helse. Tror dette blir bra. Så jeg er med, og skal skrive matlogg hvor jeg både sier hva jeg spiser, og hva jeg føler og tenker når jeg spiser den. Det blir litt rart, men skal gjøre en ærlig innsats.
Også har jeg satt meg mål for den første uken. Ikke så hårete kanskje, men gjennomførbare og fornuftige tror jeg.

Sånn ser de ut:
1. Jeg skal lage middagen selv minst fem dager (ikke ferdigmat eller take away)
2. Minst en av middagene skal være fisk.
3. Jeg skal spise frokost minst fem dager.

Sånn skal jeg få det til:
1. Jeg må planlegge og handle inn eller ta opp fra frysen til middagen senest dagen før. (Jeg er ikke noen god på ukeplan og sånt, så får jeg til dagen før, så er det veldig bra).
2. Jeg må planlegge og delvis gjøre klar frokosten kvelden før, så jeg slipper å tenke eller gjøre spesielt mye om morgenen. Jeg er dårlig med morgener. De kommer for tidlig og tiden går for fort. Har kjempet i meg frokost i nesten en uke nå, og i morges kjente jeg forøvrig at jeg var sulten, så det blir nok lettere etter hvert.

Så snart spiser jeg frokost med glede, trener med glede og griner ikke hvis noen sier «lavkarbo er teit».  Blir bra dette!