Vekt

Feite folk får gå!

Jeg innser at det kanskje er helt nødvendig for folkehelsa at overvektige beveger mer på seg. Inaktivitet er problematisk, og ofte øker den med kroppens omfang. Jeg er også positiv til både statlige og private initiativ for å få folk litt i bevegelse. Men bot for å være passasjer på bussen mener jeg rett og slett er i drøyeste laget.
Jeg har fått svar fra Vegvesenet. Og jeg velger å ta konklusjonen først; Feite folk har ikke lov til å være passasjerer på buss hvor det finnes montert setebelte, dersom det ikke er godkjente ståplasser i bussen.

Saken er at det finnes regulativ fra EU som bestemmer hvor langt et slikt belte skal være. Eller hvor langt det MÅ være. Altså et minimumskrav. Og så er det opp til buss-selskapene om de vil ha lengre belter, eller belteforlengere tilgjengelig. Jeg vet ikke om noen busselskaper som vil det. Det betyr selvsagt ikke at de ikke finnes, så tips meg gjerne om det gjør det. I så fall skal de få digital blomst og hederlig omtale.

Denne lille EU-dummyen er sjefen.

Denne lille EU-dummyen er sjefen.

Utgangspunktet mitt var at jeg har tenkt mye på hvilke hindringer og unødvendige ydmykelser overvektige møter i hverdagen. Og da jeg ble gjort oppmerksom på kampanjen som forteller at du blir som en elefant i bussen, falt jeg pladask for ironien.

Jeg tok kontakt med Statens Vegvesen med to spørsmål: Hva er minimumskravene til lengde på setebelte i buss?
Det er påbudt å bruke beltet. Er overvektige fritatt når beltet er for kort, eller har de ikke lov å være med bussen?

Først fikk jeg bare svar på det ene. Det enkle spørsmålet. EU. Regulativ. Tall. Tall som tar utgangspunkt i en person på 97,5 kg (pluss/minus 5 kg). 108 cm rundt livet sittende, og 120 cm over hoftene.
Jeg spurte en gang til. Da fikk jeg svar på det andre også. Det litt vanskeligere. «Som det står i forskriften skal personer som sitter i et sete der det er montert sikkerhetsbelte skal denne tas i bruk(..) Ingen unntak hvis belte ikke passer. Da er det opp til buss selskapet om de skal ha med forlenger.»

Så da er det jo enkelt; feite folk har ikke lov å være passasjer i buss med setebelter, hvis de ikke bruker et veldig bra busselskap. Og trosser de forbudet vanker det bot. Det hører med til historien at disse bøtene strengt tatt bare har vært en mulighet som aldri har vært brukt, men ifølge nrk blir det annerledes nå.  (Artikkel på nrk.no)

Det er minst to måter å se dette på. Det ene er den åpenbare diskrimineringen av en stadig økende gruppe mennesker (pund entended). Det andre er egentlig verre; den åpenbare faren ved å være passasjer i buss hvor overvektige trosser forbudet og sitter der som noen blåhvaler i 80 km/t. Fritt for å sitte bakerst!

Det finnes et smutthull i forskriften:
«3 e: når vedkommende har med legeerklæring som fritar fra å bruke bilbelte.»
Har man en grei lege er det kanskje mulig: Jeg bekrefter herved at pasienten lider av sykelig overvekt, og må fritas for bruk av setebelte.
Men er det greit å bruke det hvis man ikke får plass på første rad? Sånn egentlig? Og er det verdt det? Ulykker skjer jo faktisk.

En annen mulighet er å finne buss med ståplasser Det er helt sant! Man vil bli bøtelagt for å sitte i et sete som har fort kort setebelte, men man er velkommen til å benytte ståplass. Logikken? Aner ikke, men norsk er den.

Noen ganger, sånn av og til, får jeg lyst til å sparke noen skikkelig hardt i leggen. Først vil jeg tuppe til eu og fortelle dem at alle ikke er småfolk. Så vil jeg sparke litt i Staten og si at det er lov å tenke på ting EU ikke har tenkt på. I hvert fall hvis regulativet skal bruke som grunnlag for bøter. Man kunne jo sammen med påbudet kreve at beltet skal være tilgjengelig for alle, uansett fedme eller graviditet eller hva man nå drasser rundt på. Og til slutt vil jeg spenne til det ene busselskapet etter det andre og si; Bruk hue! Det kan da ikke koste all verden å ha med et lite knipe ekstra cm belte på hver buss? Sånn hvis det kan spare et liv eller to…

 

SMART mål – veddemål

Jeg har satt meg et mål. Et veddemål. Penger i en pott, de som gjennomfører deler potten. I utgangspunktet kanskje ikke det aller smarteste av mål man kan sette seg, men en god hjelp til få å hodet på plass og kroppen i gang igjen.

Foto: PokerNorge

Foto: PokerNorge

Pokerspillere kan brukes til så mangt og denne gangen som «slankebuddies». Fem-seks mannfolk og jeg skal ned ti prosent av kroppsvekten innen 7.juni. For meg kom initiativet på et helt perfekt tidspunkt. Jeg var akkurat i ferd med å prøve å dra meg fremover, da jeg plutselig fikk drahjelp. Og dermed var jeg i gang.

S – Spesifikt – et konkret minimum antall kilo ned på en bestem tid
M – Målbart – jepp
A – Attraktivt – på flere måter, mest prestisje, men også et poeng å få tilbake pengene sine
R – Realistisk – ja, helt innafor med moderat, jevn vektnedgang
T – Tidsbegrenset – 7. juni

I utgangspunktet tenker jeg at jeg skal jo ikke slanke meg. Jeg skal leve på en sånn måte at konsekvensen blir vektnedgang, og fortsette å leve sånn for å unngå vektøkning. Og den viktigste konsekvensen av bra kosthold og økt aktivitet er ikke vektnedgang i det hele tatt, men mindre vondt og generelt bedre helse.

På mange måter bryter dette med det jeg sa tidligere om at jeg skal gjøre det samme som før. For dette har jeg faktisk ikke gjort før. Jeg har aldri satt målene mine i forhold til antall kilo ned på en gitt tid. Årsaken til det er jo at jeg mener det er underordnet. Dermed har jeg bare satt kortsiktige mål for kosthold og trening, og langsiktige mål som ikke var relatert til konkret vekt. Så; jeg prøver noe nytt.
Hadde fristen vært kortere, så det måtte sterk lut og sultekur til for å gjennomføre, så hadde det ikke vært aktuelt. Men her er vi helt innafor det som er mulig på et ordinært kosthold, og håpet er at det er nok til å få feste i et godt spor igjen.

Så nå er det skjema for mye jeg skal ned hver uke, på bakgrunn av aktiviteter jeg vet jeg skal de ukene. Har ikke lagt inn vektnedgang i ferie (skal ha to uker ved påske, den første for å spille poker-nm i Dublin), men heller ingen oppgang. Litt usikker på hvor realistisk det er, men håper å «ha litt å gå på» om det ikke skulle holde helt akkurat i ferien.

Pr i dag ligger jeg 0,7 kg bak skjema. Hadde lagt inn litt mer «gratis» i starten enn det ble, men tror jeg skal ta det igjen og velger å ikke få hetta.

Foreløpig har jeg altså tro på dette som motivasjonsfaktor. Litt rart veddemål er det jo, for jeg håper strengt tatt at jeg ikke vinner en krone fra de andre, og jeg tror ikke de håper å vinne fra meg heller. De kommer i hvert fall ikke til å si det høyt.

Ønsk meg lykke til da!

En usynlig kvinne

Hun starter dagen på badevekta. Den viser det samme høye tallet som vanlig. Litt bedrøvet stryker hun seg over magen og tenker at det hadde vært hyggelig å være så gravid som hun føler hun ser ut. De venter på hjelp, men hun må ned i vekt først. En påvist hormonforstyrrelse gjør akkurat det svært vanskelig.

Hun rister av seg tanken og ser frem til noen spennende dager på seminar i en annen by. Hun er en av foredragsholderne på seminaret og gleder seg litt ekstra. Hun kan faget sitt, er godt forberedt og hun vet hun er en god taler.

Reisen starter med turbuss til byen de skal fly fra. Det er påbudt med sikkerhetsbelte for alle passasjerer. Hun gjør som vanlig et optimistisk forsøk, men beltet er fortsatt for kort. Dog langt nok til å få bussen registrert.

Bussturen går fint uten belte, men om bord i flyet treffer hun en ny utfordring Hun har fått plass på første rad, og der går det ikke an å løfte armlenet mellom setene. Og hun kommer ikke ned mellom de armlenene. Ikke om hun hadde et blylodd i fanget. Flyet er fullt, men etter litt om og men får de flyttet på en annen passasjer så hun får nytt sete. Hun ser unnskyldende på passasjeren ved siden av seg når hun setter seg, for hun vet at det blir litt trangt for ham. Og så må hun påkalle flyvertinnen igjen. Hun trenger forlengelse til sikkerhetsbeltet.

Vel fremme viser det seg at bagasjen deres er sendt feil. De to kollegaene hun reiser sammen med er relativt fornøyde med det, for nå blir det shopping på forsikringsselskapets regning. Selv er hun ikke det minste glad, og lurer på om det er mulig å finne et butikk med store nok klær. I verste fall t-skjorter i herrestørrelse. Hun håper kofferten kommer før hun skal på senen. Hun gleder seg litt mindre til foredraget.

De kommer til hotellet litt tidlig, og må vente på innsjekking. Hotellet har en hyggelig lobby, med store, flotte sofaer de kan vente i. Dype og myke. Hun kan ikke sette seg. Hun vil aldri komme seg opp igjen ved egen hjelp.

Etter en rask lunsj skal det bestilles tid i spa. Hotellet har et flott spa og en tosiders meny de kan velge fra. Hun sier hun heller tar en time hos frisøren. Det er ikke mer enn en ukes tid siden forrige frisørbesøk, men det var det eneste hun kom på i farten. Hun vet fra et tidligere besøk på hotellet at badekåpen de blir utstyrt med på spa ikke finnes i større størrelse. One size fits all, hadde resepsjonisten sagt og smilt. Men one size gjør ikke det.
Hun føler ikke for å demonstrere det for kollegene.

Så bærer det ut på shopping. De finner faktisk også en butikk som har litt utvalg i store størrelser. Det er ikke så mye å velge i, men hun finner til slutt en bluse som passer. Hun kler hverken fasongen eller fargen særlig godt, men hun tar den, glad for å slippe t-skjorte med reklametrykk.

De er litt sent tilbake på hotellet før middagen, så hun forter seg inn i dusjen. Det er et dusjkabinett med skyvedører fra hjørnet og utover på hver side. Hun må skvise seg sidelengs inn, og skraper likevel ryggen mot kanten på skyvedøren.

Nydusjet og med sår på ryggen er det tid for middag. Først fremme ved bordet ser hun stolen. Atter en gang er det armlener. Kanskje hun kunne kommet seg ned i den, men ikke opp igjen. Da måtte noen rett og slett tatt stolen av henne etter at hun hadde reist seg. Kelneren er en imøtekommende og hyggelig kar. Han tryller frem en stol uten armlener og hun kan sette seg. Riktignok sitter hun litt høyere enn de andre ved bordet, enn alle andre i restauranten, men hun har en stol hun kan sitte på.

Kvelden avsluttes med en tur i baren. En moderne bar. Sitteplassene er en slags kombinasjon av barkrakk og stol. Aldri om hun tør klatre opp på en sånn. Ville den forresten knekke om hun kom seg opp?
Så hun blir stående. Det blir tidlig kveld, for etter runden i butikker er bena så vonde at de ikke er til å stå på særlig lenge.

Neste morgen er det hennes tur. Hun skal holde innlegget sitt på seminaret. Skvis inn i dusjen, skrap opp igjen såret på ryggen, på med den nye blusen og hun er klar.

Mens hun sitter i salen minuttene før hun skal på talerstolen kjenner hun at såret svir når blusen kommer inntil. Uff, den fargen, den er faktisk ikke særlig fin. Og den nye hårfasongen er ikke helt henne. Hun føler seg ukomfortabel og usikker når hun går mot senen. Får ikke helt ristet av seg alle de ubehagelige opplevelsene siden turen startet. Hun gruer seg litt til foredraget.

Plutselig tenker hun på hvordan folk ser på henne. Hun var ikke flypassasjeren. Hun var den overvektige kvinnen som måtte ha nytt sete og ekstra setebelte. Hun var ikke spagjesten. Hun var den overvektige spagjesten som ikke fikk lukket badekåpen. Hun var ikke restaurantgjesten. Hun var den store kvinnen de måte finne stol til. Alltid er hun «den overvektig» eller «feite» eller «store».

Hun går på senen og snur seg mot salen med mennesker som har blikket festet på henne, og vet at hun akkurat nå er den store, feite foredragsholderen.

Hun skyver det vekk, finner det profesjonelle og holder et gnistrende innlegg. Som vanlig.

Da seminaret avsluttes for dagen er det nok. Hun orker ikke følge de andre i restauranten. Orker ikke en ny runde med stolbytte, orker ikke stå ved siden av de som sitter i baren. Orker ikke at det som kunne vært hyggelig ikke er det. Det er nok av å ikke være som de andre. Nok av å være usynlig inne i sin egen kropp.

Hun skylder på hodepine, tar middagen på rommet og vet hun skal bruke kvelden foran tv mens hun gruer seg til hjemreisen. Flysetet. Setebeltet. Og alle disse små tingene som gnagende sier at hun ikke er bra nok. Den ene lille tingen etter den andre, i en evig strøm av påminnelser, ydmykelser og nedverdigelser.

Hun bærer med seg summen av disse små tingene hver dag. Og hun kjenner at akkurat nå er den summen mye tyngre å bære enn det kroppen hennes er.

Hvis jeg gir opp så lykkes jeg aldri!

Jaaada, neida, men sååå…. var vi her igjen da. Egentlig hadde jeg tenkt å være her igjen helt i stile. Kjente at jeg egentlig skammet meg litt over å være akkurat her igjen. Hvor da? På startstreken! Hva gir du meg? Igjen!!?

Eller, jeg har startet nå da, men siden sist har det vært labert med trening og håpløst med kostholdet. Fra tidlig høsten og til midt i jula. Atter en gang. Og jeg tenkte at nå skal jeg bare late som ingenting, komme i gang igjen og aldri si til noen at det gikk på trynet. Bare late som det har vært sånn hele tiden. Late som jeg har stålkontroll.

Men jeg har ombestemt meg. Få dette trollet ut i lyset! Hvorfor skal jeg skamme meg over å være akkurat som en hel haug av andre overvektige som har forsøkt å gå ned i vekt utallige ganger og ikke fått det til? Jeg er jo sånn. Det er jo det som er sant. Og jeg nekter å akseptere skamfølelsen. Den tar jeg tak i og sparker bak. Dette er vanskelig og det er greit at det er det.

Sånn. Da var det sagt.

Det er en ting til jeg nekter; Jeg nekter å gi meg! Blånekter! For hvis jeg gir meg, så kommer jeg jo aldri til å lykkes. Hvis jeg ikke prøver igjen, så får jeg det aldri til.

Denne gangen har jeg ikke falt heeeelt tilbake da. I praksis har jeg det, men ikke i hodet. Derfor ønsket jeg meg en fitbit til jul, og gavekort i sportsbutikk. Til piggsko Antagelig spiste jeg sjokolade da jeg sa det.

Og det ble fitbit, og det var den som gjorde at jeg tok til vettet, midt mellom jul og nyttår. Hvorfor? Fordi den måler hvilepuls. Det var ikke gode nyheter.

fitbit

Skjerp deg sa fitbit. And I did! Nå ligger vi på sofaen til lading begge to.

Likevel kom jeg ikke helt i gang. Kuttet sukker, sprakk, kuttet igjen, sprakk og kuttet igjen. Tok en spinningtime, avbestilte den neste, gjennomførte en time igjen, gikk en tur, men ikke en til. Det humpet og gikk, og var på sett og vis en klar forbedring, men jeg må ha bedre fokus enn det.

Så dukket det opp en motivasjonsfaktor. Den dukket av alle steder opp på pokerklubben. Det er viktig å sette seg mål, så nå har jeg satt meg et veddemål. En liten gjeng med folk – mannfolk og meg – skal gå ned 10% av kroppsvekten innen 7. juni. Vi putter innsatsen i en pott, og de som greier det deler potten. Jeg greier det!

Det er nok ikke en optimal motivasjonsfaktor over tid, men foreløpig får den duge. Den var bra nok til å sparke meg i gang, og på lørdag var det brått slutt på karbohydratene igjen. Og i dag var jeg på styrketreningstime på Elixia. Begge deler er bra, men kombinasjonen karbokutt og rask styrketrening på lat kropp er brutal. Det blir så fort tomt. Men det blir lettere. Og det skal jeg bli også!

Så, jeg er i gang igjen. Og om du har prøvd en haug av ganger før og ikke fått det til, så blir du kanskje med en gang til? For en ting vet jeg; det er ikke bare meg. Og skamme oss, det gidder vi ikke!

Sykemeldt!

Jepp. Sånn er det med den saken. Inn med håndkleet og på med arbeidshanskene. Eller noe sånt.

Hvis du fulgte med meg i våres, så vet du at jeg fikk plass på kurs og hos ernæringsfysiolog på preventiv kardiologi på Ullevål. Det opplegget fikk jeg ikke til å fungere. Kurset viste seg å være så grunnleggende at jeg ikke fant grunn til å prioritere det, den første treningstimen tok knekken på kneet mitt og kommentarene fra ernæringsfysiologen var så demotiverende at jeg måtte bare overhøre dem. Ikke kostholdsrådene, men beskjeden om at jeg ikke kunne forvente å gå noe mer ned i vekt, siden jeg allerede hadde passert mine ti prosent. Når legene da mener musklene verker på grunn av overvekten, så må jeg blokkere noen av beskjedene. I hvert fall foreløpig. Så når jobben tok så mye tid som den gjorde, valgte jeg å bruke fritiden med femtenåringen. I praksis betyr det kjøring hit og dit og tilbake 🙂 Eller så enkle ting som hjemmelaget middag og litt masing om lekser. Og på helt andre ting som var mer lystbetont enn nybegynnerkurs i vektreduskjon.

Men nå har jeg fått plass her:

Holtet

Idrettens Helsesenter på Holtet i Oslo. Opplegget er tredelt; ernæring, trening og gruppesamtaler med psykolog. Tre formiddager i uken. Og for å følge opplegget, fokusere på det og ikke ha det som et tillegg som bare lager stress og kaos, er jeg sykemeldt de tre dagene. I tolv uker. Etter det kommer seks uker til, med to dager i uken, og nye tolv (tror jeg) med en dag i uken. Mange uker der altså, mange, mange timer med lærdom, samtaler og trening.

Jeg leverte sykemeldingen med blandede følelser. Jeg er veldig glad for muligheten jeg får nå, og tenker at jeg skal bruke tiden for alt den er verdt. Samtidig er det et nederlag i dette. Jeg som ikke helt skjønte at jeg hørte hjemme i den store stolen hos legen på Ullevål, har nå innsett at jeg ikke greier å gå ned i vekt og bli der uten hjelp. Så mye hjelp at det innebærer langtidssykemelding. Og selv om jeg får lyst til å sparke folk i leggen når de sier «det er da bare å spise mindre og trene mer», så trodde jeg det selv så lenge at den følelsen fortsatt sitter litt i kroppen. Man bør da kunne ta seg sammen såpass. Antagelig var det den følelsen som gjorde at jeg først tenkte jeg kunne greie dette ved siden av full jobb, med kvelds- og helgearbeid. Måtte bruke litt tid med hodet, og høre på rådene fra legen på Ullevål, før jeg konkluderte med at det trolig er best for både meg og arbeidsgiver at jeg gjør dette nå, og forhåpentlig slipper sykemeldinger senere. Og hvis det skulle vise seg å være bare egen svakhet som gjør at jeg ikke har greid dette selv, så skal jeg finne den svakheten, og bruke denne muligheten til å gjøre noe med den.

For det er gruppesamtalene og psykologen jeg har mest forventning til i dette opplegget. Kanskje mest fordi jeg aldri har prøvd den tilnærmingen før, men også fordi jeg ser at det må være grunner til at jeg ikke får det til, som ikke bare er fysiske. For selv de gangene jeg har følt at jeg har funnet en livsstil jeg ønsker å leve videre med, så sitter jeg etter en stund i sofaen med sjokoladetrut, og vet ikke helt hvordan jeg kom dit. Jeg har sagt noen ganger, at jeg trenger ingen ernæringsfysiolog, men jeg trenger en ernæringspsykolog. Så nå er jeg veldig, veldig spent på gruppa jeg skal gjøre dette sammen med, og blir veldig skuffet hvis det ikke er noen god dynamikk der, og dette ikke blir noe bra.

Jeg tror fortsatt dette er sammensatt. Jeg tror det er kosthold, livsstil, hormoner, psykologi, følelser og en masse andre sammensatte greier. Mitt mål for det neste halve året er å få sortert dette på en sånn måte at jeg kan kjenne det igjen og få kontroll. Så jeg tenker heller ikke å gå i «følelsesfella» og behandle en masse følelser hvis hovedproblemet er forhøyet insulinproduksjon.

Hvor mye jeg kommer til å skrive om mine oppdagelser ut over vinteren og våren, kommer rett og slett an på hva jeg oppdager. Jeg skal være dønn ærlig, men tror det blir streng sensur. Jeg vil jo tro at gruppesamtaler setter i gang en god del tanker hos meg, og jeg liker å tenke høyt, så stille blir det neppe. Selvsagt blir det heller ikke sitater og gjengivelser derfra. I hvert fall ikke uten godkjenning.

Og så blir det trening. Regner med at treningen her er bedre tilrettelagt for tunge folk med vondter og slitasjer enn den på Ullevål var. Har ikke det minste lyst til å trene, og det betyr vel at jeg virkelig trenger nettopp det!

Ønsk meg lykke til igjen?