En usynlig kvinne

Hun starter dagen på badevekta. Den viser det samme høye tallet som vanlig. Litt bedrøvet stryker hun seg over magen og tenker at det hadde vært hyggelig å være så gravid som hun føler hun ser ut. De venter på hjelp, men hun må ned i vekt først. En påvist hormonforstyrrelse gjør akkurat det svært vanskelig.

Hun rister av seg tanken og ser frem til noen spennende dager på seminar i en annen by. Hun er en av foredragsholderne på seminaret og gleder seg litt ekstra. Hun kan faget sitt, er godt forberedt og hun vet hun er en god taler.

Reisen starter med turbuss til byen de skal fly fra. Det er påbudt med sikkerhetsbelte for alle passasjerer. Hun gjør som vanlig et optimistisk forsøk, men beltet er fortsatt for kort. Dog langt nok til å få bussen registrert.

Bussturen går fint uten belte, men om bord i flyet treffer hun en ny utfordring Hun har fått plass på første rad, og der går det ikke an å løfte armlenet mellom setene. Og hun kommer ikke ned mellom de armlenene. Ikke om hun hadde et blylodd i fanget. Flyet er fullt, men etter litt om og men får de flyttet på en annen passasjer så hun får nytt sete. Hun ser unnskyldende på passasjeren ved siden av seg når hun setter seg, for hun vet at det blir litt trangt for ham. Og så må hun påkalle flyvertinnen igjen. Hun trenger forlengelse til sikkerhetsbeltet.

Vel fremme viser det seg at bagasjen deres er sendt feil. De to kollegaene hun reiser sammen med er relativt fornøyde med det, for nå blir det shopping på forsikringsselskapets regning. Selv er hun ikke det minste glad, og lurer på om det er mulig å finne et butikk med store nok klær. I verste fall t-skjorter i herrestørrelse. Hun håper kofferten kommer før hun skal på senen. Hun gleder seg litt mindre til foredraget.

De kommer til hotellet litt tidlig, og må vente på innsjekking. Hotellet har en hyggelig lobby, med store, flotte sofaer de kan vente i. Dype og myke. Hun kan ikke sette seg. Hun vil aldri komme seg opp igjen ved egen hjelp.

Etter en rask lunsj skal det bestilles tid i spa. Hotellet har et flott spa og en tosiders meny de kan velge fra. Hun sier hun heller tar en time hos frisøren. Det er ikke mer enn en ukes tid siden forrige frisørbesøk, men det var det eneste hun kom på i farten. Hun vet fra et tidligere besøk på hotellet at badekåpen de blir utstyrt med på spa ikke finnes i større størrelse. One size fits all, hadde resepsjonisten sagt og smilt. Men one size gjør ikke det.
Hun føler ikke for å demonstrere det for kollegene.

Så bærer det ut på shopping. De finner faktisk også en butikk som har litt utvalg i store størrelser. Det er ikke så mye å velge i, men hun finner til slutt en bluse som passer. Hun kler hverken fasongen eller fargen særlig godt, men hun tar den, glad for å slippe t-skjorte med reklametrykk.

De er litt sent tilbake på hotellet før middagen, så hun forter seg inn i dusjen. Det er et dusjkabinett med skyvedører fra hjørnet og utover på hver side. Hun må skvise seg sidelengs inn, og skraper likevel ryggen mot kanten på skyvedøren.

Nydusjet og med sår på ryggen er det tid for middag. Først fremme ved bordet ser hun stolen. Atter en gang er det armlener. Kanskje hun kunne kommet seg ned i den, men ikke opp igjen. Da måtte noen rett og slett tatt stolen av henne etter at hun hadde reist seg. Kelneren er en imøtekommende og hyggelig kar. Han tryller frem en stol uten armlener og hun kan sette seg. Riktignok sitter hun litt høyere enn de andre ved bordet, enn alle andre i restauranten, men hun har en stol hun kan sitte på.

Kvelden avsluttes med en tur i baren. En moderne bar. Sitteplassene er en slags kombinasjon av barkrakk og stol. Aldri om hun tør klatre opp på en sånn. Ville den forresten knekke om hun kom seg opp?
Så hun blir stående. Det blir tidlig kveld, for etter runden i butikker er bena så vonde at de ikke er til å stå på særlig lenge.

Neste morgen er det hennes tur. Hun skal holde innlegget sitt på seminaret. Skvis inn i dusjen, skrap opp igjen såret på ryggen, på med den nye blusen og hun er klar.

Mens hun sitter i salen minuttene før hun skal på talerstolen kjenner hun at såret svir når blusen kommer inntil. Uff, den fargen, den er faktisk ikke særlig fin. Og den nye hårfasongen er ikke helt henne. Hun føler seg ukomfortabel og usikker når hun går mot senen. Får ikke helt ristet av seg alle de ubehagelige opplevelsene siden turen startet. Hun gruer seg litt til foredraget.

Plutselig tenker hun på hvordan folk ser på henne. Hun var ikke flypassasjeren. Hun var den overvektige kvinnen som måtte ha nytt sete og ekstra setebelte. Hun var ikke spagjesten. Hun var den overvektige spagjesten som ikke fikk lukket badekåpen. Hun var ikke restaurantgjesten. Hun var den store kvinnen de måte finne stol til. Alltid er hun «den overvektig» eller «feite» eller «store».

Hun går på senen og snur seg mot salen med mennesker som har blikket festet på henne, og vet at hun akkurat nå er den store, feite foredragsholderen.

Hun skyver det vekk, finner det profesjonelle og holder et gnistrende innlegg. Som vanlig.

Da seminaret avsluttes for dagen er det nok. Hun orker ikke følge de andre i restauranten. Orker ikke en ny runde med stolbytte, orker ikke stå ved siden av de som sitter i baren. Orker ikke at det som kunne vært hyggelig ikke er det. Det er nok av å ikke være som de andre. Nok av å være usynlig inne i sin egen kropp.

Hun skylder på hodepine, tar middagen på rommet og vet hun skal bruke kvelden foran tv mens hun gruer seg til hjemreisen. Flysetet. Setebeltet. Og alle disse små tingene som gnagende sier at hun ikke er bra nok. Den ene lille tingen etter den andre, i en evig strøm av påminnelser, ydmykelser og nedverdigelser.

Hun bærer med seg summen av disse små tingene hver dag. Og hun kjenner at akkurat nå er den summen mye tyngre å bære enn det kroppen hennes er.

Heia tjukke mannfolk på sykkel!

Jeg har lest humor uten å le. Det er ikke fordi jeg ikke forstår humoren. Det er fordi jeg synes det er ekkelt å le når latteren har bismak. Og bismaken er der fordi humoren denne gangen traff rett inn i flere ting jeg tenker mye på.

Det er Herodes Falsk som har vært på ferde. Han synes tjukke, middelaldrene mannfolk skal holde seg for gode til å bruke dyrt sykkelutstyr. Han liker ikke sånne mannfolk. Han mener de lurer seg selv, gjør det for å imponere damene og bør finne seg en mer behagelig måte å komme i form på.

Jeg skjønner at han overdriver og kan sågar komme på et mannfolk eller to av typen han snakker om. Likevel liker jeg dårlig å le av dem. For er det noe som er ytterst nødvendig for folkehelsa, så er det at vi kommer oss opp av sofaen og får rørt litt på oss. Mannfolk som kvinnfolk.

Jeg har ingen tjukk mann på sykkel tilgjengelig for fotografering, men her er en vei han kan sykle på til sommeren.

Jeg har ingen tjukk mann på sykkel tilgjengelig for fotografering, men her er en vei han kan sykle på til sommeren.

Egentlig er det litt vanskelig å forklare hvorfor jeg synes herr Falsk kunne spart seg latteren på tjukke amatørsyklisters vegne. Jeg gjør et forsøk likevel.

Selv relaterer jeg til treningssenter, treningsklær og følelsen av å skille seg ut. Da jeg aller første gang tenkte at jeg måtte gjøre noe med livsstilen, var det ikke lett å finne treningstøy i store størrelser i det hele tatt. Og det er ikke noe stas å spørre etter det i sportsbutikken heller. «Hei, har dere denne i XXXL?». Så jeg gjennomførte de første timene i utvasket t-skjorte og noen gamle linbukser. Det hjalp ikke på følelsen av å være den som syntes aller best i hele senteret. Ikke i det hele tatt.

Nå har det blitt bedre. Utvalget er ikke all verden, men er man stor og vil trene så får man tak i egnede klær. Man trenger bare tilgang til internett. Det hjelper litt at man kan kle seg som de andre, når man likevel skal synes godt. Og jeg skal være den første til å si at det er svært mange som kler treningstightsen sin bedre enn jeg kler min.

Tilbake til syklisten. Han tjukke på rundt førti-femti, som ikke lenger har hentesveis, men racersykkel og fargerikt sykkeltøy. La oss aller først ha en ting helt klart; sykkelbukse er helt nødvendig. Ikke minst for nevnte gruppe herremenn. Av årsaker jeg trolig ikke trenger å nevne. Sykkelsete er ingen godstol for kvinner heller, og jeg bruker også dette svært lite kledelige plagget. Tilbake i den tiden jeg brukte linbukse på trening, fikk jeg tak i en sykkelbukse for herrer som var stor nok. Og siden jeg den gangen faktisk brød meg om hva fordomsfulle folk måtte mene, så brukte jeg bukse utenpå. Det er sant. Jeg hadde sykkelbukse under linbuksa! Herodes Falsk bifaller trolig den idèen. Jeg synes den er helt håpløs. Helt, fullstendig på viddene feil og håpløs.

Han tjukke syklisten bryr seg ikke. Han kjøper det samme som supersyklistnaboen har. Sykkelbukse, sykkeltrøye og landeveissykkel. Han later som han føler seg vel i proffe klær, er stolt av den fine nye sykkelen (samme hva den kostet) og ser optimistisk på en fremtid som slank og veltrent. Men så la han nå for svarte få lov til det! Desperat? For å imponere damer? Ja vel! Andre i gruppen vi så fordomsfullt snakker om, kjøper motorsykkel eller bil uten tak. Helt klart mer komfortabelt, men ikke det spor mer imponerende.

Jeg er selvsagt enig i at man som amatør og nybegynner ikke trenger det dyreste utstyret. Men det gjelder da for svingende han slappe og tynne også. Selv om det ikke synes like godt utenpå at han er amatør. I hvert fall ikke om sykkelbuksa er lang.

Så hva vil jeg egentlig med dette? Jeg tror jeg mest vil applaudere. Applaudere alle forsøk på å komme seg opp av sofaen, uansett motiver for å gjøre det. Applaudere han som sparker fordommene i leggen og bruker klær som er egnet for formålet. Jeg vil stå ved veien og rope heia, heia, når han fyren med magen nesten på knærne, litt ujevne tråkk og pesende pust, vingler forbi. Og jeg vil rope «Hold kjeft!» til han fyren som sitter hjemme og ler av han. Be han bite i seg latteren fordi han gjør  valget så mye vanskeligere for han som foreløpig bare tenker på om han skal kjøpe seg sykkel.

Og skulle man etter å ha kommet seg ut av sofaen og opp på sykkelsetet føle et påtrengende behov for å skryte av det, så er det et behov bare sofasliteren ikke forstår. Og at ikke klærne våre er egnet for å skues fra sofaen, eller bilen, vet du, det driter vi i!

 

 

I am insane!

einstein

Jeg tror ikke det er sant. Tviler sterkt på at Einstein har sagt det, og jeg tror faktisk det er helt feil. Om ikke annet så er det helt feil i mange sammenhenger. Spør noen som har slutta å røyke. Eller bedre; se på et lite barn som lærer å gå. Dumt ned på rompa, prøv igjen, dump ned på rompa, opp igjen, to skritt, dump og to til og dump. Sant? Og til slutt fungerer det. Ikke fordi de gjør noe helt annet når de får det til. Det er bare noe som faller på plass. Kroppen rett over føttene, balansen riktig og alle sånne ting som vi som har gått en stund gjør, helt uten å tenke over det.

Så jeg prøver igjen, med bare små justeringer, og tenker at denne gangen skal jeg gå langt før jeg faller, og faller jeg er det rett opp igjen. Og jeg velger å tro at det går. Denne gangen også. For til slutt kan det hende at noe faller på plass, og jeg gjør de riktige tingene og alle sånne ting som de som har levd sånn en stund gjør, helt uten å tenke over det.

Hvis jeg later som jeg er en sånn som går tur i helgene, så går jeg tur i helgene.

Hvis jeg later som jeg er en sånn som går tur i helgene, så går jeg tur i helgene.

Det aller, aller viktigste jeg har tenkt å gjøre bedre enn ved tidligere forsøk er planlegging. Jeg vil finne en måte å planlegge de tingene jeg trenger å planlegge, sånn at jeg blir vant til at det skal finnes en plan. Jeg tenker ikke sånn detaljert planlegging av måltider, for det trenger jeg ikke. Og ikke kan jeg leve med det i lengden heller. Men jeg trenger å sørge for at jeg har noe å spise når jeg drar rett fra jobb til trening, eller til hvor som helst som ikke er hjem. Skal jeg hjem fra jobb for å lage middag, er planlegging egentlig bare en greie fordi det er lurt å bruke litt fra fryseren før det blir gammelt. Har jeg ikke planlagt kan jeg kjøpe noe på vei hjem. Det funker helt fint for meg.

Også trenger jeg å planlegge treningen. For jeg trenger å trene. Ikke for å gå ned i vekt, for å bare trene seg ned i vekt tror jeg fortsatt er tilnærmet umulig hvis man har full jobb og et liv ved siden av. Det krever noe voldsomt med trening. Men bra for forbrenningen er det, og ikke minst bra for en hel masse annet. Og for meg en stor motivasjonsfaktor for å spise riktig. Og for å gå ned i vekt må jeg spise riktig. For å holde muskelsmertene borte må jeg både spise riktig og om ikke trene, så i hvert fall trimme.

Så nå planlegger jeg treningen min en uke frem i tid. Dagene varierer litt, men det blir noen ganske like uker fremover. Foreløpig veldig enkelt, uten noe annet mål med treningen enn å komme i gang igjen og bli litt vant til å trene fast. OG få inn styrketrening som jeg har det med å sluntre unna.
Så nå er det ukentlig to timer spinning, to timer Power (gruppetime med utholdende styrke) og et eller annet valgfritt i løpet av helgen. Planlagt på forhånd. Spinning er helt ok og av og til rett og slett digg. Power er fælt. Spinning var fælt før, så jeg har forhåpninger til de styrketimene også. Det er litt intense timer, og jeg er spent på om det kommer til å funke i ketose (som jeg fortsatt har tro på som det beste for meg). Jeg skal i hvert fall prøve. Og jeg tror det går an. Og jada, jeg skal variere etter hvert.

Når det er planlagt, er det bare å gjøre det.

Når det er planlagt, er det bare å gjøre det.

Om jeg synes det er mye å trene fem ganger i uken? Nei! Det er ikke mye. Jeg trener rett etter jobb, og jeg trener ikke lenger enn en times tid. Og jeg er veldig lite fysisk aktiv utenom treningen. Ikke har jeg tusenvis av andre jern i ilden heller, så det er fullt mulig å planlegge rundt ting.
Det kan hende jeg revurderer det etter hvert også, men foreløpig tenker jeg at det kommer til å være helt greit.
Og jeg håper jeg om en stund gjør det, sånn som de som har trent en stund gjør det, helt uten å tenke over det.
Og frem til det skjer, kan jeg late som. Det funker det og.

Som en slapp flodhest

Jeg vet ingenting om flodhester, men jeg mistenker at de kanskje er både sterkere og sprekere enn de ser ut. Så jeg følte meg nok egentlig ikke som en flodhest på min aller første power-time noen gang. Jeg følte meg sånn en flodhest ser ut.

Jepp. Her trener jeg, men får dessverre ikke betalt for å si det.

Jepp. Her trener jeg, men får dessverre ikke betalt for å si det.

Etter oppvarming stod jeg sammen med noen andre ventende styrketrenerne og så litt på de som allerede var i salen. De hoppet og spratt og svettet og snurret. Cardiofolkene. Så var den timen over og halve gjengen spurtet til veggen bakerst i salen. Der var vektstenger og manualer. Og hvorfor hastet det så fælt? Jo, for å få plass bakerst i salen. Og så var det meg. Jeg ante jo ikke hva jeg skulle forte meg å samle sammen av tunge ting, så jeg måtte spørre instruktøren. Innen jeg hadde fått ordnet meg så mye som en kilo var det folk bakerst og langs veggene. Men ikke midt på gulvet. Der var det helt tomt. Så midt på altså, der alle kan se. Det var plassen min.

Så jeg rigget meg til, la matten oppå stepkassen som jeg så de andre gjorde, satt vekt på stanga som jeg ikke ante om var riktig tynge. Jeg visste jo ikke noe om hva vi skulle gjøre, ut over at vi skulle løfte disse greiene, men jeg prøvde å se ut som jeg hørte til.

Og så gikk det slag i slag. Ben, bryst, armer, ben igjen osv. Prøv å gå et halvt år uten noen form for styrketrening, spis så rundt 10g karbohydrater i tre dager og ta deg en sånn time. Da skjønner du. Det var tomt etter tjue minutter. Eller, tomt var det ikke. Men det mangler liksom all svosj og svong. Ingenting å gi på med. Og det ristet i musklene. Hele kroppen dirret.

Så derfra gjorde jeg omtrent halvparten av øvelsene, og jeg gjorde dem halvveis. Der jeg stod, midt på gulvet hvor alle kunne se. De siste knebøyene var mer som små knekk i knærne, og de tok jeg uten et gram ekstra vekt på stanga. Tenkte at jeg har nok av ekstra vekt på kroppen, og lot som det ikke så dumt ut. Og da vi til slutt skulle stå i planke og ben ut til siden og inn og knær på tvers under og bytt, da lå jeg på gulvet som en sekk, og tenkte at jeg aldri ville reise meg opp igjen. Midt på gulvet. Der alle kunne se.

Og jeg tenkte som jeg pleier; hvis det var noen bak meg som ikke fikk dette helt til, så følte de seg kanskje litt bedre fordi jeg var der og ikke fikk det til i det hele tatt. Og de som fikk det til brød seg trolig ikke om hva jeg holdt på med i det hele tatt.

Er støl i dag, men aller mest sliten. Det er ikke tull at det blir litt tomt. Hadde voldsomt lyst til å spise noe som kunne fylle opp i morges. Men jeg spiste røkelaks og spinat som planlagt. Og snart skjønner kroppen min det igjen, og da blir det trening og ikke bare klumsete forsøk. For nå er det slutt på å slurve med styrketrening. Trenger nok å gjøre det i gruppe skal det bli noe greie på, så det blir sånne timer på meg fremover. Og siden jeg ikke skal være med på hopp og sprett i timen før, så blir jeg ikke først neste gang heller, og plassen midt i salen blir ledig til meg da også.

 

Hvis jeg gir opp så lykkes jeg aldri!

Jaaada, neida, men sååå…. var vi her igjen da. Egentlig hadde jeg tenkt å være her igjen helt i stile. Kjente at jeg egentlig skammet meg litt over å være akkurat her igjen. Hvor da? På startstreken! Hva gir du meg? Igjen!!?

Eller, jeg har startet nå da, men siden sist har det vært labert med trening og håpløst med kostholdet. Fra tidlig høsten og til midt i jula. Atter en gang. Og jeg tenkte at nå skal jeg bare late som ingenting, komme i gang igjen og aldri si til noen at det gikk på trynet. Bare late som det har vært sånn hele tiden. Late som jeg har stålkontroll.

Men jeg har ombestemt meg. Få dette trollet ut i lyset! Hvorfor skal jeg skamme meg over å være akkurat som en hel haug av andre overvektige som har forsøkt å gå ned i vekt utallige ganger og ikke fått det til? Jeg er jo sånn. Det er jo det som er sant. Og jeg nekter å akseptere skamfølelsen. Den tar jeg tak i og sparker bak. Dette er vanskelig og det er greit at det er det.

Sånn. Da var det sagt.

Det er en ting til jeg nekter; Jeg nekter å gi meg! Blånekter! For hvis jeg gir meg, så kommer jeg jo aldri til å lykkes. Hvis jeg ikke prøver igjen, så får jeg det aldri til.

Denne gangen har jeg ikke falt heeeelt tilbake da. I praksis har jeg det, men ikke i hodet. Derfor ønsket jeg meg en fitbit til jul, og gavekort i sportsbutikk. Til piggsko Antagelig spiste jeg sjokolade da jeg sa det.

Og det ble fitbit, og det var den som gjorde at jeg tok til vettet, midt mellom jul og nyttår. Hvorfor? Fordi den måler hvilepuls. Det var ikke gode nyheter.

fitbit

Skjerp deg sa fitbit. And I did! Nå ligger vi på sofaen til lading begge to.

Likevel kom jeg ikke helt i gang. Kuttet sukker, sprakk, kuttet igjen, sprakk og kuttet igjen. Tok en spinningtime, avbestilte den neste, gjennomførte en time igjen, gikk en tur, men ikke en til. Det humpet og gikk, og var på sett og vis en klar forbedring, men jeg må ha bedre fokus enn det.

Så dukket det opp en motivasjonsfaktor. Den dukket av alle steder opp på pokerklubben. Det er viktig å sette seg mål, så nå har jeg satt meg et veddemål. En liten gjeng med folk – mannfolk og meg – skal gå ned 10% av kroppsvekten innen 7. juni. Vi putter innsatsen i en pott, og de som greier det deler potten. Jeg greier det!

Det er nok ikke en optimal motivasjonsfaktor over tid, men foreløpig får den duge. Den var bra nok til å sparke meg i gang, og på lørdag var det brått slutt på karbohydratene igjen. Og i dag var jeg på styrketreningstime på Elixia. Begge deler er bra, men kombinasjonen karbokutt og rask styrketrening på lat kropp er brutal. Det blir så fort tomt. Men det blir lettere. Og det skal jeg bli også!

Så, jeg er i gang igjen. Og om du har prøvd en haug av ganger før og ikke fått det til, så blir du kanskje med en gang til? For en ting vet jeg; det er ikke bare meg. Og skamme oss, det gidder vi ikke!