dehydrert

Stavgang rett i veggen

Jeg har så lyst til å jogge. Det er den eneste treningsformen jeg noen gang har opplevd som tilnærmet avhengighetsskapende. Og jeg har joggeskog rett over veien for der jeg bor. Det er stier og veier, mil etter mil. Men man kan ikke ta med seg en kropp på over hundre kilo med diverse slitasjer og meniskskade på joggetur. Eller, man kan jo, men da blir man fort sittende på en stol igjen.

Så da blir det inntil videre det nest beste; stavgang.

staver

Det ser dumt ut, jeg vet det. Altså; jeg snakker ikke om å rusle i skogen med staver i hendene. Jeg snakker om å dundre av gårde, pustende, pesende og svettende. I et tempo som skremmer både elg og folk. Det ser fortsatt dumt ut, men du verden så effektivt. Det krever litt trening da, hvis man fra før er vant til å gå på ski og bruke stavene til å skyve med. For å si det sånn; det er ikke så lurt å gi et skikkelig skyv på toppen av bakken. (Her skrev jeg først noe om å falle i staver, men fant ut at det ikke var noe morsomt, så jeg slettet det igjen).

Så i dag dundret jeg i gjennom skogene, så bikkjene skvatt og fjellene skalv. Det er ikke litt mer effektiv trening enn vanlig rask gange, det er noe helt annet. Det er pulsen i taket oppover bakker, og det er bevegelse i hele kroppen. Det er rett og slett aldeles grusomt slitsomt. Jeg har lest at det skal være tjue prosent mer effektivt enn vanlig gange. For meg er det betraktelig mer. Tror det har med at det liksom er trening, og dermed øker innsatsnivået også. Jeg klarer bare ikke å få pulsen opp tilsvarende hvis jeg bare «går en tur». Og jeg klarer i hvert fall ikke å holde den der. Jeg tar lenger skritt også, med staver, helt ubevisst.

Jeg lurer litt på hva de tenker, og kanskje også sier, de som er på rusletur med familien, eller de som er på sin flere mil lange løpetur. For det ser garantert ikke bra ut. Jeg tramper, puster og peser, er svett og tilnærmet lilla i ansiktet.
Jeg lurer på hva de tenker, men de kan tenke hva de vil. Selv stenger jeg både dem og min egen hivende pust ute med treningsmusikk i ørene, og later som jeg er helt alene i skogen. Vi snakker Oslomarka her, så det krever en viss innlevelse å late som sånt, mens man nærmest går slalom mellom barnefamilier, hundeluftere og hundene deres, joggere og syklister. Men jeg later som. Og til de som har sett meg som jeg egentlig burde hilst på; Unnskyld at jeg ikke sa hei, men jeg var helt alene i skogen akkurat da.

staver2

Sånn. Nå håper jeg de fleste har falt av, har sluttet å lese, og er imponert over innsatsen. For her kommer innrømmelsen; Alt det fine med stavgang var sant i cirka fire kilometer. Der stod det en vegg, og jeg dundret rett i den, gitt. Utrent og dehydrert ble den energiske stavgangeren plutselig til en ruslende, gammel dame på tur. Det fine med skogen min er at den har bekker, så etter et par hundre meter fikk jeg vann. Det hjalp en hel masse (note to self; drikkesekk!), men da var jeg jo blitt stolpe stiv. Jeg kom meg i gang igjen på et vis, men tror jeg brukte lenger tid på de siste to kilometerne enn på de fire første. Heldigvis snakker vi altså bare en sekskilometer her. Med andre ord; ingen skade skjedd og det går bedre neste gang. Da skal jeg ha med meg vann.

stavgang_self
Tvungent smil og matt blikk på vei hjem. Seriøst sliten dame.