feit

En usynlig kvinne

Hun starter dagen på badevekta. Den viser det samme høye tallet som vanlig. Litt bedrøvet stryker hun seg over magen og tenker at det hadde vært hyggelig å være så gravid som hun føler hun ser ut. De venter på hjelp, men hun må ned i vekt først. En påvist hormonforstyrrelse gjør akkurat det svært vanskelig.

Hun rister av seg tanken og ser frem til noen spennende dager på seminar i en annen by. Hun er en av foredragsholderne på seminaret og gleder seg litt ekstra. Hun kan faget sitt, er godt forberedt og hun vet hun er en god taler.

Reisen starter med turbuss til byen de skal fly fra. Det er påbudt med sikkerhetsbelte for alle passasjerer. Hun gjør som vanlig et optimistisk forsøk, men beltet er fortsatt for kort. Dog langt nok til å få bussen registrert.

Bussturen går fint uten belte, men om bord i flyet treffer hun en ny utfordring Hun har fått plass på første rad, og der går det ikke an å løfte armlenet mellom setene. Og hun kommer ikke ned mellom de armlenene. Ikke om hun hadde et blylodd i fanget. Flyet er fullt, men etter litt om og men får de flyttet på en annen passasjer så hun får nytt sete. Hun ser unnskyldende på passasjeren ved siden av seg når hun setter seg, for hun vet at det blir litt trangt for ham. Og så må hun påkalle flyvertinnen igjen. Hun trenger forlengelse til sikkerhetsbeltet.

Vel fremme viser det seg at bagasjen deres er sendt feil. De to kollegaene hun reiser sammen med er relativt fornøyde med det, for nå blir det shopping på forsikringsselskapets regning. Selv er hun ikke det minste glad, og lurer på om det er mulig å finne et butikk med store nok klær. I verste fall t-skjorter i herrestørrelse. Hun håper kofferten kommer før hun skal på senen. Hun gleder seg litt mindre til foredraget.

De kommer til hotellet litt tidlig, og må vente på innsjekking. Hotellet har en hyggelig lobby, med store, flotte sofaer de kan vente i. Dype og myke. Hun kan ikke sette seg. Hun vil aldri komme seg opp igjen ved egen hjelp.

Etter en rask lunsj skal det bestilles tid i spa. Hotellet har et flott spa og en tosiders meny de kan velge fra. Hun sier hun heller tar en time hos frisøren. Det er ikke mer enn en ukes tid siden forrige frisørbesøk, men det var det eneste hun kom på i farten. Hun vet fra et tidligere besøk på hotellet at badekåpen de blir utstyrt med på spa ikke finnes i større størrelse. One size fits all, hadde resepsjonisten sagt og smilt. Men one size gjør ikke det.
Hun føler ikke for å demonstrere det for kollegene.

Så bærer det ut på shopping. De finner faktisk også en butikk som har litt utvalg i store størrelser. Det er ikke så mye å velge i, men hun finner til slutt en bluse som passer. Hun kler hverken fasongen eller fargen særlig godt, men hun tar den, glad for å slippe t-skjorte med reklametrykk.

De er litt sent tilbake på hotellet før middagen, så hun forter seg inn i dusjen. Det er et dusjkabinett med skyvedører fra hjørnet og utover på hver side. Hun må skvise seg sidelengs inn, og skraper likevel ryggen mot kanten på skyvedøren.

Nydusjet og med sår på ryggen er det tid for middag. Først fremme ved bordet ser hun stolen. Atter en gang er det armlener. Kanskje hun kunne kommet seg ned i den, men ikke opp igjen. Da måtte noen rett og slett tatt stolen av henne etter at hun hadde reist seg. Kelneren er en imøtekommende og hyggelig kar. Han tryller frem en stol uten armlener og hun kan sette seg. Riktignok sitter hun litt høyere enn de andre ved bordet, enn alle andre i restauranten, men hun har en stol hun kan sitte på.

Kvelden avsluttes med en tur i baren. En moderne bar. Sitteplassene er en slags kombinasjon av barkrakk og stol. Aldri om hun tør klatre opp på en sånn. Ville den forresten knekke om hun kom seg opp?
Så hun blir stående. Det blir tidlig kveld, for etter runden i butikker er bena så vonde at de ikke er til å stå på særlig lenge.

Neste morgen er det hennes tur. Hun skal holde innlegget sitt på seminaret. Skvis inn i dusjen, skrap opp igjen såret på ryggen, på med den nye blusen og hun er klar.

Mens hun sitter i salen minuttene før hun skal på talerstolen kjenner hun at såret svir når blusen kommer inntil. Uff, den fargen, den er faktisk ikke særlig fin. Og den nye hårfasongen er ikke helt henne. Hun føler seg ukomfortabel og usikker når hun går mot senen. Får ikke helt ristet av seg alle de ubehagelige opplevelsene siden turen startet. Hun gruer seg litt til foredraget.

Plutselig tenker hun på hvordan folk ser på henne. Hun var ikke flypassasjeren. Hun var den overvektige kvinnen som måtte ha nytt sete og ekstra setebelte. Hun var ikke spagjesten. Hun var den overvektige spagjesten som ikke fikk lukket badekåpen. Hun var ikke restaurantgjesten. Hun var den store kvinnen de måte finne stol til. Alltid er hun «den overvektig» eller «feite» eller «store».

Hun går på senen og snur seg mot salen med mennesker som har blikket festet på henne, og vet at hun akkurat nå er den store, feite foredragsholderen.

Hun skyver det vekk, finner det profesjonelle og holder et gnistrende innlegg. Som vanlig.

Da seminaret avsluttes for dagen er det nok. Hun orker ikke følge de andre i restauranten. Orker ikke en ny runde med stolbytte, orker ikke stå ved siden av de som sitter i baren. Orker ikke at det som kunne vært hyggelig ikke er det. Det er nok av å ikke være som de andre. Nok av å være usynlig inne i sin egen kropp.

Hun skylder på hodepine, tar middagen på rommet og vet hun skal bruke kvelden foran tv mens hun gruer seg til hjemreisen. Flysetet. Setebeltet. Og alle disse små tingene som gnagende sier at hun ikke er bra nok. Den ene lille tingen etter den andre, i en evig strøm av påminnelser, ydmykelser og nedverdigelser.

Hun bærer med seg summen av disse små tingene hver dag. Og hun kjenner at akkurat nå er den summen mye tyngre å bære enn det kroppen hennes er.

Ferdig redusert

Jeg har vært hos ernæringsfysiolog på Ullevål. Det er en uke siden nå, men jeg trodde jeg trengte litt tid på å fordøye samtalen før jeg kunne dele den. Sånn var det visst ikke, for jeg klarer ikke helt å fordøye den i det hele tatt. Det ligger fortsatt som en lit ufordøyd klump jeg ikke helt får tak i.

Det er nemlig sånn at opplegget som presenteres, og all forskning rundt tilsvarende, sier at overvektige ikke kan regne med å gå ned mer enn ca 10% av egen kroppsvekt, og vil trolig ikke beholde mer enn ca halvparten av dette vekttapet. Og det er visst en del folk som er forska på i sammenhengen, så hun har sikkert rett. Jeg har jo sett det selv også, og opplevd, at man går ned i vekt, og før man vet ordet av det, så er man oppe igjen.

DSC_0015
Selv har jeg alltid tatt tak før jeg er opp mot all time high, men vet opptil flere som har gått ned, bare for å gå opp til høyere vekt enn de startet på.

Ernæringsfysiologen sa at det var i grunnen greit sånn, altså å ligge på 5-10% vektreduksjon, siden helseeffekten inntreffer på 3-5%. Helseeffekten i denne sammenhengen gjelder hjerte og kar.

Jeg har gått ned seksten kilo nå, siden jeg veide aller mest. Det er noen år siden, og selv om jeg har vært litt opp og ned, har jeg ikke etterpå vært helt oppe igjen. På direkte spørsmål om jeg dermed ikke kunne regne med å kunne gå noe mer ned, var svaret at det kunne jeg ikke.

ferdig
Blid og fornøyd på sommerferiefisketur, men ferdig slanka? I think not…

Da lurer jeg på flere ting. Det første er hvorfor jeg er henvist dit i det hele tatt. Det er ikke noe feil med hjertet mitt, og blodårene er helt fine. Jeg har kroniske muskelsmerter, som ifølge legene skyldes fedme. Løsningen på det er å henvise meg til en avdeling som ikke kan hjelpe meg, og som mener jeg allerede har oppnådd det jeg kan forvente.

Også lurer jeg på en ting til, og det spurte jeg også fysiologen om; Tyder ikke det på at det er noe feil med måten de tenker på rundt vektreduksjon, kosthold, trening og kaloritelling? Det overrasket meg jo ikke at svaret var at det ikke er noe galt med måten de tenker på, men jeg nekter rett og slett å godta det.

Det finnes noen få som greier det. Ca 8%. I følge fysiologen er dette folk som følger nøye med på kostholdet sitt, og som – ikke minst – trener hver dag.

Vi er vel enige om sannsynligheten her. Jeg er mest sannsynlig blant de 92% som ikke går varig ned mer enn 5-10%. Men da jeg sa noe om at helseeffekten for meg på ingen måte var oppnådd, så fantes det kun en annen løsning; fedmekirurgi.
Jeg forstår ikke dette. Jeg forstår det virkelig ikke. Kan det virkelig være sånn at det er klin umulig å snu? Vi som allerede har blitt feite, må bare være det resten av livet, bare bittelitt mindre? Og kirurgi som eneste alternativ?

På den ene siden liker jeg ærligheten i det. «Dette er det du kan forvente med vårt opplegg». Det jeg liker dårligere er skråsikkerheten på opplegget, når det så vidt jeg kan skjønne, egentlig ikke fungerer. Eller; det fungerer etter sigende for det aller viktigste, nemlig mot hjerte- og karsykdommer. Sånn sett har de jo et opplegg.

Men jeg kan bare ikke akseptere det. Jeg nekter å konkludere med at helseeffekten er oppnådd, og jeg nekter å være like feit resten av livet.
Det går ikke på skinner, jeg raser ikke ned i vekt, jeg er for vinglete til å følge mine egne planer, men ikke snakk om at jeg skal gi opp nå. Det finnes ikke!

Jeg har en gjeng med feitinger

Alle feite folk burde ha en sånn gjeng som jeg har. Det er en gruppe mennesker jeg kjenner fordi de er, eller har vært overvektige. Vi møttes, for irriterende mange år siden, på det store internettet. Et «slankeforum» hvor noen hadde laget en egen gruppe for folk som skulle mye ned i vekt, og dermed kom til å bli der en stund. Mottoet vårt var at sammen var vi sterke. Litt klisje kanskje, men jeg har tenkt å si noe nå om hvor sant det er.

forum
(Dette er et bilde jeg har stjælt på nettet, som egentlig ikke sier noe særlig om noen ting)

For et skravleforum det ble! Man kan virkelig bli kjent med folk på nettet. Selv om, eller kanskje fordi, det er anonymt. Mye handlet om kosthold og vekt, enda mer handlet om livet rundt. Folk begynte å treffes over en kaffe og selvsagt noe spiselig og vi laget store eller små forumtreff. Vi omtalte etter hvert oss selv som sterkingene, og gjengen har siden da i mitt hode, og tidvis min tale, vært feitingene. Mine helt egne feitinger. Og siden vi ikke til evig tid kan henge rundt på et slankeforum, som tross alt koster penger å være med i, så henger vi i en gruppe på facebook isteden. Noen treffer jeg oftere enn andre, noen er nærere enn andre og noen kjenner jeg bare fra nettet og har aldri møtt. Men de er mine venner, alle sammen. Noen fortsatt feite, noen litt overvektige, men i god form, noen atter en gang på vei ned, og noen – heldigvis – slanke og spreke.

Hva som er greia med en sånn gjeng? Jeg kunne skrevet bok om greia med en sånn gjeng! Hvis jeg skal si det kort, så er det fellesskapet rundt en del av livet som tidvis kan være vanskelig. Og det er vel egentlig det fellesskapet og alt det innebærer som kunne utgjort en hel bok. Det er ikke sånn at vi surrer rundt i vår egen fedme og akker over hvor tunge både vi og livene våre er. På ingen måte. På absolutt ingen måte! Men når man trenger å akke, så er det ikke nødvendig med mer enn et akk og en liten begrunnelse, så vet de. De skjønner. De har vært der, gjort det, opplevd det, tenkt det, følt det eller kan om ikke annet lett forstå det. Og de vet at man kan gråte av det, og samtidig le av det. For ingen ler av det som feitingene mine.

Også er de praktiske. Hvor skal jeg kjøpe bh (eller på sterkingspråket; jurseler) som passer, er det mulig å kjøpe festkjole i stor størrelse som ikke ser ut som et telt, matoppskrifter som kniper på kaloriene, ja, du skjønner tegninga; folk som vet praktisk ting man som overvektig trenger tips om. Og det er hos sterkingene jeg har lært veiereglene du finner i et tidligere innlegg. De er utarbeidet i fellesskap, basert på tung kompetanse. Riktig så tung, faktisk.

Det jeg egentlig vil med dette innlegget er todelt. Det er en slags takk til folk som betyr enormt mye for meg, og som atter en gang har klokketro på at jeg skal klare dette. Det har de til tross for at de har sett meg feit, nesten slank, feit igjen, litt slankere og feit igjen. Selvfølgelig tror de på meg nå også. Jeg er jo en sterking.

Samtidig er det et slags tips til overvektige som aldri snakker om overvekten sin med andre overvektige; Prøv det! Det kan være alt fra en overvektig kompis, til et av utallige kurs og tilbud som finnes rundt omkring. Det er så deilig befriende å ha noen som faktisk skjønner hva det betyr at man velger ståplass på t-banen fordi man bruker så stor plass i setet, eller man ikke får kneppet beltet på flytur. Som vet hva det innebærer å gå fra et kosthold man har blitt overvektig av, til et som skal få kroppen til å forbrenne av seg selv. Som vet at «å begynne å gå turer» kan være like langt unna som en maraton. Det er noe med folk som har vært, eller er der selv. Jeg unner alle overvektige å ha noe som i hvert fall ligner på en liten del av Sterkingene.

Helt til slutt; Når jeg kaller gjengen min, og meg selv for feit, så er det ikke en negativ betegnelse. Det er ikke nedlatende eller stygt, og det er helt uten forakt. Det er en spade, som jeg med respekt velger å kalle for spade. Og jeg har spurt sterkingene om det er greit før jeg sa det høyt ut i verden. Likevel; det er for mange et ladet ord, som ofte blir uttalt med forakt, og fullstendig mangel på empati og respekt. Å bli kalt for feit utenfor riktige rammer, er både provoserende og sårende. Selv jeg, som ikke alltid husker å veie ordene mine før de er der ute, skjønner sånt. Håper du gjør det også.