fokus

Joda, men så…. neida…

Jøss, det er folk her enda, ja. Lenge siden jeg har vært her. Lenger enn planlagt. Mye lenger enn planlagt. Ble sommerpause, gitt. Og det hadde jeg jo ikke tenkt.

Det skjedde sånn; Først hadde jeg ikke noe å si, på kanskje en sånn ukes tid. Så ble jeg sjuk, men hangla meg på jobb. Det blir man sliten av, og da orket jeg ikke å finne ut om jeg hadde noe å si. Så kom konsekvensen av at jeg ikke var villig til å bli sjuk, og jeg ble mere sjuk og bronkitt og alt der hører til. Så mistet jeg mormoren min, og det var liksom greit å bare ta litt pause.
Og plutselig hadde det blåst av gårde noen uker. Og det var sommer og sol og beste sommeren ever. Så da lot jeg igrunnen bare blogg være blogg, og tenkte at jeg tar det opp igjen etter ferien. Men så har det vært litt mye greier sånn på starten av høsten, og så gikk det enda litt tid.

Men nå er jeg her, og dette har hendt:
Aller først, nytt turbilde, og jammen var det fint på Rødøya på Helgelandskysten. Tok nesten knekken på knærne, selv om det strengt tatt ikke var noen lang tur. Måtte jo ned derfra igjen. Verdt det likevel. Se her da:

sommer1

Jeg gikk til plan B før sommeren, da all den gode bæra og plommene og snadderet kom i buitkken. Om det gikk fint? Njaaaoooeeeeiii…. en stund. Så tok jeg ferie. Og så gikk det etterhvert som det har gått før. Mindre fokus, og etterhvert var alt lov. Selv om jeg for lengst har konkludert med at jeg ikke er en av de som kan leve med at alt er lov, men ikke alltid. For litt av alt, blir så altfor fort for mye. Og noen av altene tåler jeg i tillegg svært dårlig.

Det tristeste feriebildet:
sommer2

Likevel; Jeg fikk spørsmålet før helga, om jeg synes det er greit at jeg ikke har gått ned i vekt i sommer, og at jeg ikke bare har spist brødskivematpakke, men også snop og tullemat. Og da lurer jeg på hva som er alternativet til at det må være greit. Hva skal jeg gjøre med det nå, hvis jeg ikke synes det er greit?

Så jeg synes det er greit. Rett og slett fordi sommeren er over, og jeg får jo ikke gjort noe med den. Jeg kan deppe, sutre, syte og fortvile, men det endrer ingenting. Eller jeg kan si; sånn gikk det, det er greit, og nå er det i dag.

Så hvor er jeg nå? Nå har jeg igjen vondere i kroppen, og hadde min første nesten søvnløse natt igjen, fra søndag til mandag denne uken, da jeg istedenfor å sove lå og kjente på at kroppen verket. Men jeg er på gang. Jeg er nesten tilbake på plan B, spiser ikke ketogent, er ikke konsekvent, men har tenkt meg dit igjen.

Vekta? Ha! Veide inn på 104,5 på Ullevål i dag. Det er omtrent som før sommeren det. PCen jeg brukte da har jeg visst brukt opp, og jeg har ikke fått henta ut ting av disken der enda, så jeg har ikke nøyaktige tall fra før sommeren. Men helt galt har det da seriøst ikke gått. Så igjen; Det er greit sånn.
Som sagt; Jeg ble veid inn på Ullevål, og dermed har jeg jo sagt at jeg er igang igjen med noe der også. Og etter en time hos ernæringsfysiolog og første samling på Vektkurs, så merker jeg i hele meg at dette må jeg jammen skrive om. For dette tenker jeg om. Mye.

Så ut over høsten så skal nok de av dere som gidder få være ventilen min for både sinne, frustrasjon og grublerier rundt opplegget der, og for alt vi vet; kanskje også litt glede.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Dette er ikke tenkt som en blogg med et opplegg man kan følge. Og nå har jeg bevist grundig at det ikke er lurt å følge meg. Følg noen andre heller. Så håper jeg likevel fortsatt at den til slutt blir stående som bloggen til hun som kløna seg frisk og ned i vekt. Og har jeg rett i valg av kosthold, og fortsatt har ytringstrangen i behold, så vil det om fem år være bloggen til hun som kløna seg ned i vekt, og selv om hun fortsatt kløner, så er hun fortsatt frisk.
Og dermed er jeg ferdig med å omtale meg selv i tredjeperson for i dag.

Følgefeil

For ei som jobber med data, så er ikke begrepet «følgefeil» akkurat ukjent. Men på lørdag ble det brukt i en samtale som til å begynne med handlet om kosthold og vektnedgang, og etter hvert handlet litt om livet. Og jeg synes begrepet er så bra, både når det gjelder mat og livet generelt, at jeg jammen må tenke litt høyt om det.

tworongs

Jeg har jo tenkt på, og sagt noe om, disse tingene før, sånn i sammenheng med kosthold. Når det først har gått galt, så har det liksom med å bare gå verre. Og jeg har tenkt at den fristelsen kanskje er enda større nå som jeg spiser ketogent. Da er rammene litt strenge, og har man først spist seg ut av ketosen, så kan man jo like gjerne ta seg en sjokolade, sant?

Men jeg tror ikke den fristelsen, eller fella, eller feilberegningen er noe større når det gjelder maten min nå, enn den var da jeg trodde kaloritelling var det lure for meg. Det var akkurat det samme da, bare med en annen begrunnelse. Har det først gått galt, så er det så lett å slippe taket. Og det gjelder ikke bare kosthold. Det gjelder livet. Og det er der begrepet følgefeil er så treffende. En feil, som egentlig ikke hadde trengt å bli så stor, blir til en hel serie av dem.

Samtalen fant sted under middagspausen i en pokerturnering, og man skal ikke gå lenger enn tilbake til pokerbordet for å finne et eksempel på feil som blir til flere. Når det har gått bra en god stund, og man har ordna seg med en god stabel sjetonger så svir det noe voldsomt å miste en bunke av dem. Og enten man taper dem fordi man selv gjør feil, eller fordi noen andre gjør feil, men har flaks, så er det så lett å la den hendelsen følges av nye feil. Man spiller dårlig, og risikerer å tape enda flere sjetonger. Tilt. Følgefeil.

I poker er jeg ganske god til å ikke la en feil følges av en ny. Det kan koke i meg, og jeg kan ose av frustrasjon og sinne, uten at jeg gjør feil som direkte konsekvens av det. Sagt på pokersk; jeg kan steame uten å tilte. Og kjenner jeg at jeg ikke helt har kontroll fordi følelsene spiller for stor rolle akkurat da, så rusler jeg en tur og finner meg en kopp kaffe eller noe. For om jeg hadde aldri så mye sjetonger for noen minutter siden, så har jeg ikke fler enn jeg har akkurat nå. Og så får jeg ta det derfra.

Det kom frem et annet nøkkelord også, i samtalen på lørdag; fokus. Og poenget var å holde fokus på hvor man skal. Det ble forklart med en bil og skrens og sladd og sånt jeg ikke skjønner noe av. Men jeg skjønner det hvis jeg rusler tilbake til pokerbordet med kaffen min. Jeg kan ikke tenke på alle sjetongene jeg hadde for litt siden, og jeg kan ikke sutre over hvor lite jeg har nå i forhold til da. Jeg må feste blikket på det punktet der fremme hvor det er jeg som har alle sjetongene, og så må jeg finne ut hvordan jeg skal komme dit, med det utgangspunktet jeg har akkurat nå.
På samme måte er det med maten. Hvis jeg greier å feste blikket på det punktet der fremme, hvor jeg har et liv uten smerte og med en kropp som er både lettere og sunnere, så er det ikke rom for følgefeil. Da er det ikke lenger sånn at jeg kan ta en sjokolade siden jeg likevel ikke er i ketose. Da er det akkurat som det var ved pokerbordet; hvordan kommer jeg meg dit jeg har blikket festet fra det utgangspunktet jeg har akkurat nå?

På bakgrunn av disse tankene har jeg kommet til at jeg i hvert fall må stille meg selv spørsmålet; hva er det som gjør meg bedre i poker enn i kosthold? Hvorfor greier jeg å riste av meg feilene, eller merke at jeg ikke helt greier det og ta meg en pause i pokerturneringen, mens jeg kan finne meg selv på bunnen av sjokoladeskåla før jeg oppdager at jeg var på vei ned i den? Er det fordi når det gjelder mat så skjer det noe i hodet som gjør at jeg ikke merker at det egentlig er følelser som har tatt overhånd? Eller er det noen helt andre forklaringer?

Jeg har ikke vært i den sjokoladeskåla på lenge altså, men jeg synes det er en tanke verdt å tenke. Ikke vet jeg svaret på spørsmålet heller, men jeg tror at det kan være verdt å ta en kikk på hvilke områder i livet jeg ikke lar en feil følges av en annen, og hvilke områder jeg gjør det. Jeg er nesten helt sikkert på at et eller annet sted i det svaret finnes det noe som det er smart å lære noe av. Og det vil jeg gjerne lære. (Og jeg har med vilje latt være å reflektere over hvor det er lurt å feste blikket når man skal ned 40 kilo. Det er en helt annen tankerekke.)