følelser

Sprekk ble til ørlite forsøk på følelsesdøyving?

Altså; iskrem. Det er på en måte noe av det verste og beste man kan ha i seg. Sånn skikkelig fløteis. Å blande fett og sukker på den måten, er vel omtrent som å tømme fortykningsmiddel i blodårene. I hvert fall hvis vi velger å overdrive skikkelig. Og det kan jeg velge å gjøre, når det er jeg som skriver. Samtidig er det så godt. Så veldig, veldig godt.

Jeg har på 2do lista at jeg skal lage iskrem. Ekte fløteis. Fløte, egg, vaniljestang, sukrin og jordbær, eller kanskje et proteinpulver som smak og søtning? Det finnes noen skikkelig gode. Men jeg har aldri alt sammen i hus samtidig. Og når jeg får kjøpt det jeg manglet, så har jeg brukt opp det jeg hadde. Ikke så rent lite surrete altså.

I tillegg til at jeg har tenkt å lage iskrem, så har jeg innvilget meg selv en kvote på en soft-is og en annen is i løpet av sommeren. Litt fortykningsmiddel får blodårene tåle. Hvorfor denne «kvoten» når jeg egentlig ikke skal ha sukker? Jo, jeg kjenner meg selv, og når jeg har så lyst på noe som jeg har på is, så hadde den kommet en eller annen gang uansett. Og når jeg vet at jeg skal ha den, så kan jeg skyve den litt foran meg. Og så lenge jeg utsetter, så blir det jo i hvert fall ikke fler. Ja, jeg lurer meg selv. Av og til er det fint å være lettlurt.

Men i dag var jeg i butikken, og bestemte meg for at dette var dagen for sommerens Ben & Jerrys. Så jeg kjøpte meg et av de små begrene med peanøttsmør-is. Ha ha… kan det bli verre? Og jeg gledet meg. Måtte fortelle meg selv grundig hvor lurt det var å spise middag først for å ikke hive meg over isen så fort jeg kom hjem.

ben og jerry

Så jeg spiste middag, og endelig kunne jeg spise is. Jeg hadde allerede bestemt meg for at det ikke var noen vei utenom å skrive om det her. Og så skjer følgende; Jeg tar en teskje med is, og en til og tenker at dette var da ikke så godt… Og så legger jeg resten tilbake i fryseren. Det skjer ikke! Man tar ikke to skjeer med is, og dropper resten! Det er bare syltynne folk som skal late som de er litt bedre enn oss svake som gjør sånt før de sier; «Jeg er ikke så glad i søtsaker, jeg». Jeg gjør ikke sånt! Jeg spiser et sånt lite beger med iskrem på et par minutter, og kommer deretter på at jeg kanskje ikke hadde blitt så kvalm hvis jeg hadde tatt det litt rolig. Jeg spiser ikke to skjeer og legger resten i fryseren. Ikke jeg!

Så jeg er på den ene siden strålende fornøyd. Jeg har ikke vært så forsiktig som jeg hadde tenkt etter at jeg gikk ut av ketose. Bare litt småslurvete altså, men likevel. Da er det fint å konstatere at jeg ikke lenger trenger å kaste innpå med søtt, selv om jeg har gitt meg selv lov til det. Jeg kan vente til en gang det kanskje smaker bedre. Eller bare droppe det.

På den andre siden er det nok ikke helt tilfeldig at den isen kom i hus akkurat i dag. Jeg var nemlig innom butikken på vei fra et besøk hos ei som jeg kanskje har besøkt for siste gang. Samtidig synes jeg ikke tenåringsgutter egentlig trenger å være i Oslo sentrum på kveldstid, selv om det er VG-lista. Så jeg var både litt lei meg, og litt smånervøs, sånn som mødre blir selv om ting helt sikkert går helt fint. Og hva gjør man når man er litt lei seg og nervøs? Joda, men kjøper f.eks is. Hadde jeg ikke vært bevisst på hva jeg spiser for tida, så hadde det nok vært poser med sjokolade, chips og alt mulig rart i handlekurven. Nå er jeg helt bevisst, men gjorde likevel et sånt valg.

Så da velger jeg å tenke at jeg akkurat nå har full kontroll på det fysiske behovet rundt hva jeg spiser, men ikke helt styring på det psykiske. Jeg skjønte det på vei hjem da, at det nok var en grunn til at jeg kjøpte den akkurat i dag. Så kanskje var det derfor jeg ikke trengte den lenger. For selv om jeg kan lure meg selv ganske lett, så er jeg ikke så lettlurt at jeg tror sukker tar knekken på sorg og morsnerver. Sånn egentlig. Men jeg tror at jeg gjennom livet har spist mer enn min andel søtsaker i forsøk på sånt.