kalorier

Hvorfor gjør du ikke noe med det?

– Men hvorfor gjør du ikke noe med det?, sa fastlegen, da jeg bare hadde gått ned snaut fire kilo på nesten to måneder.

Tja… hadde jeg ikke gjort noe da? For meg var nesten det viktigste at jeg hadde sluttet å legge på meg, men også det at jeg hadde seget litt nedover igjen hadde betydning. Og jeg siger fortsatt. Siden november har jeg gått ned sju kilo. Hva betyr det?
Jo, det betyr at jeg fortsatt spiser for mye, eller feil, og rører meg for lite, i forhold til hva jeg kan gjøre når jeg har gått ned mer. For akkurat nå bruker kroppen ganske mye energi bare på å eksistere. Om tjue kilo, så vil jeg legge på meg igjen hvis jeg opprettholder dagens mat – og aktivitetsnivå.

Men det betyr også at jeg har tatt kontroll. Jeg spiser litt mindre hver dag enn kroppen trenger for å opprettholde seg selv. Ikke mye mindre, men litt. Og jeg sitter i hvert fall ikke passivt og spiser litt mer.
Og akkurat nå, så klarer jeg ikke helt å bestemme meg for å gjøre noe mer. Jeg hater å telle. Jeg har telt kalorier, og jeg har telt karbohydrater. Jeg har veid maten min, og jeg har ført nøyaktig dagbok på alt jeg har spist. Det er så kjedelig, det. Så begredelig kjedelig.

Ikke vet jeg helt hva jeg vil spise heller. Jeg skal tross alt finne frem til en kombinasjon av alle råd og retninger, som jeg kan leve med lenge, og bare i noen hektiske slankeuker. Jeg vil finne et kosthold jeg kan leve med. Som skal bli MITT kosthold, som en del av MIN livsstil.
Som jeg har sagt, så er ikke dette første runde med vektnedgang. Jeg har hatt to seriøse forsøk før, i tillegg til alle halvveisforsøkene. Første gang for etter hvert en god del år siden. Da var det lavkalori som var greia. Spis lite og ofte, og velg mager mat og light-varianter. Samtidig trente jeg, og jeg gikk ned, jevnt og trutt. Nesten tredve kilo gikk jeg ned da. Men så… ble jeg lei, tror jeg. Og gikk opp igjen, tok grep, litt ned igjen og opp igjen.

Tjue kilo opp og noen år senere, har vi kommet til november for to år siden. Da oppdaget jeg lchf (low carb/high fat). Jeg leste til øyet ble stort og vått, og bestemte meg for å gjøre et forsøk. For ordens skyld; Jeg spiste ikke bacon med smeltet smør til alle måltider. Jeg spiste ren mat, ingen ferdigprodukter av noe slag, og jeg valgte de feteste variantene av det jeg spiste. Laks og makrell fremfor torsk og tunfisk, entrecote foran indrefilet, nakkekotelett foran svinefilet osv. Og jeg brukte rømme. Ekte seterrømme. Rømme er litt himmel egentlig. Men jeg spiste ikke sukker og stivelse, i noen form. Ikke brød, ris, pasta, frukt, kaker, snop eller øl *sukk*. Da jeg begynte med dette kostholdet, var det for å gå ned i vekt. Etter et par måneder var jeg overbevist om at jeg aldri skulle gå vekk fra det igjen. Ikke bare fordi jeg gikk ned i vekt, men også fordi jeg hadde så mye overskudd som jeg aldri kan huske jeg har hatt. Og hvis man ikke er livredd for en liten smørklatt, så har jeg aldri spist så rent og sundt heller.

Problemet er å få det til over tid. Det er så fryktelig upraktisk i sosiale sammenhenger. Og når jeg først spiser sånn, så tåler jeg sukker og hvetemel så dårlig at «å skeie ut» av og til ikke er et alternativ. Og så strenge «regler» over tid? Vel, jeg fikk ikke til det heller.

Så da er vi her da. Med min påstand om at jeg gjør noe med det, og vissheten om at jeg snart må gjøre mer. Og et stort spørsmål om hva. Kanskje er det det de skal svare meg på, proffene på Ullevål, når jeg en gang ut i april skal på informasjonsmøte der. Det er jo ikke så lenge til, det bare føles sånn. Og i mellomtiden gjør jeg bare litt med det. Det er noe.