karbohydrater

Det smaker da ikke øl av hvitvin!

Jeg har bestemt meg. Det blir lavkarbo. Av den skikkelig strenge varianten, og kostindusert ketose. Det betyr i korte trekk at jeg spiser rent kjøtt, ren fisk og tonnevis med grønnsaker. I tillegg er det plass til egg, smør og rømme. Ekte seterrømme. Pluss en og annen fløteskvett. Det er overhode ikke plass til sukker eller stivelse i noen form. Karbohydratene kommer fra grønnsaker, siden det er så mye lurt i grønnsaker at det er fordelaktig å få i seg sånt. Resten av karbobehovet må kroppen fikse skjæl. Og det gjør den riktig så bra, når den bare blir vant til det.

Jeg har prøvd dette før, og jeg vet at de neste par ukene ikke blir så festlige. Jeg har kranglete blodsukker, og i starten kommer det til å bli veldig lavt. Det er slitsomt, og medfører et formidabelt søtsug. I tillegg er kroppen, og hodet, vant til at det tilføres karbohydrater, og kommer til å vente en stund på tilførselen før den skjønner at det ikke kommer, og må starte egenproduksjon. Da fungerer både kroppen og hodet relativt dårlig. Jada, jeg vet det er kortversjonen og at det er kompliserte prosesser, men jeg er da ikke biolog heller.

Og jeg er ikke kostholdsekspert. Det er litt folk i omgangskretsen min som tror at de er det, når jeg forteller hva jeg skal spise. Da tar de alt de har hørt fra de var barn, og legger til en del de har lest som voksne, og forutsetter at det er mer sant enn andre ting de kunne ha lest og hørt. I følge noen av disse kommer jeg antagelig ikke til å leve særlig lenge. Trøsten min får i så fall være at jeg kommer til å leve særlig bedre. Jeg har prøvd dette før, og gleder meg til overskuddet og konsentrasjonsevnen som jeg vet blir massivt forbedret. Og hvis jeg tror enda litt hardere, så kanskje muskelsmertene forsvinner også. Av hvilken grunn er likegyldig for meg.

Når jeg kommer meg gjennom de nærmeste par ukene, vil søtsuget forsvinne helt. Første gang jeg gjorde dette, var jeg seriøst overrasket over at det faktisk var mulig å aldri ha særlig lyst på sjokolade. For man har da egentlig alltid lyst på sjokolade? Sånn hvis man er helt ærlig? Vel, jeg har i hvert fall det, hvis jeg ikke har dønn stabilt blodsukker. Og det får jeg. Og med all den gode maten jeg med god samvittighet kan kose meg med, så blir savnet etter sjokolade og søtsaker fullstendig fraværende. Forhåpentlig går det lettere denne gangen enn sist, fordi jeg tross alt har levd relativt sukkerfritt en god stund allerede.

Men, det gjenstår et spørsmål; Kan man leve et fullverdig liv uten kald pils i sola? Det er få ting i livet som er bedre enn det. Og i så mange sammenhenger. Utepilsen på brygga eller på et pledd i parken. En kald pils på verandaen etter jobb, til grillmaten, til kortspill og til solnedgang. Det er alltid godt med en pils. «Kan du ikke drikke hvitvin isteden da?» sier de, de som vil være snille og bidra. Nei for tenkt, jeg kan ikke det! Ikke før noen hoster frem en vin det smaker øl av.

SAMSUNG

Sprekker jeg på noe i løpet av sommeren, så blir det nok her. Har hørt det skal finnes noen gode «lavkarbovarianter» av øl på polet. Tips mottas med takk. Og for de som ikke har lagt merke til det, så er det ikke færre karbohydrater i lavkarboølet man får i butikken, det er mindre karbohydrater. Jeg undrer meg stadig over hvordan man krymper en karbohydrat.

Nå er det mulig du får inntrykk av at jeg drikker fælt. Jeg gjør i grunnen ikke det, og de nærmeste ukene blir helt alkoholfrie. Til jeg er i gang, sånn skikkelig. PT’en må også vente litt, for akkurat i denne overgangen er det helt greit å bare rusle rundt på treningssenteret og dytte litt på de tunge tingene. Men så, om et par uker braker det løs. Jeg gru/gleder meg!

Og det var foreløpig alt jeg hadde å si om den saken. Men bare vent, jeg har alltid mer å si om ting.
Vekta etter en uke med fest og poker i Dublin? Opp 0,7 kg. Og det var det jammen verdt!

Hvorfor gjør du ikke noe med det?

– Men hvorfor gjør du ikke noe med det?, sa fastlegen, da jeg bare hadde gått ned snaut fire kilo på nesten to måneder.

Tja… hadde jeg ikke gjort noe da? For meg var nesten det viktigste at jeg hadde sluttet å legge på meg, men også det at jeg hadde seget litt nedover igjen hadde betydning. Og jeg siger fortsatt. Siden november har jeg gått ned sju kilo. Hva betyr det?
Jo, det betyr at jeg fortsatt spiser for mye, eller feil, og rører meg for lite, i forhold til hva jeg kan gjøre når jeg har gått ned mer. For akkurat nå bruker kroppen ganske mye energi bare på å eksistere. Om tjue kilo, så vil jeg legge på meg igjen hvis jeg opprettholder dagens mat – og aktivitetsnivå.

Men det betyr også at jeg har tatt kontroll. Jeg spiser litt mindre hver dag enn kroppen trenger for å opprettholde seg selv. Ikke mye mindre, men litt. Og jeg sitter i hvert fall ikke passivt og spiser litt mer.
Og akkurat nå, så klarer jeg ikke helt å bestemme meg for å gjøre noe mer. Jeg hater å telle. Jeg har telt kalorier, og jeg har telt karbohydrater. Jeg har veid maten min, og jeg har ført nøyaktig dagbok på alt jeg har spist. Det er så kjedelig, det. Så begredelig kjedelig.

Ikke vet jeg helt hva jeg vil spise heller. Jeg skal tross alt finne frem til en kombinasjon av alle råd og retninger, som jeg kan leve med lenge, og bare i noen hektiske slankeuker. Jeg vil finne et kosthold jeg kan leve med. Som skal bli MITT kosthold, som en del av MIN livsstil.
Som jeg har sagt, så er ikke dette første runde med vektnedgang. Jeg har hatt to seriøse forsøk før, i tillegg til alle halvveisforsøkene. Første gang for etter hvert en god del år siden. Da var det lavkalori som var greia. Spis lite og ofte, og velg mager mat og light-varianter. Samtidig trente jeg, og jeg gikk ned, jevnt og trutt. Nesten tredve kilo gikk jeg ned da. Men så… ble jeg lei, tror jeg. Og gikk opp igjen, tok grep, litt ned igjen og opp igjen.

Tjue kilo opp og noen år senere, har vi kommet til november for to år siden. Da oppdaget jeg lchf (low carb/high fat). Jeg leste til øyet ble stort og vått, og bestemte meg for å gjøre et forsøk. For ordens skyld; Jeg spiste ikke bacon med smeltet smør til alle måltider. Jeg spiste ren mat, ingen ferdigprodukter av noe slag, og jeg valgte de feteste variantene av det jeg spiste. Laks og makrell fremfor torsk og tunfisk, entrecote foran indrefilet, nakkekotelett foran svinefilet osv. Og jeg brukte rømme. Ekte seterrømme. Rømme er litt himmel egentlig. Men jeg spiste ikke sukker og stivelse, i noen form. Ikke brød, ris, pasta, frukt, kaker, snop eller øl *sukk*. Da jeg begynte med dette kostholdet, var det for å gå ned i vekt. Etter et par måneder var jeg overbevist om at jeg aldri skulle gå vekk fra det igjen. Ikke bare fordi jeg gikk ned i vekt, men også fordi jeg hadde så mye overskudd som jeg aldri kan huske jeg har hatt. Og hvis man ikke er livredd for en liten smørklatt, så har jeg aldri spist så rent og sundt heller.

Problemet er å få det til over tid. Det er så fryktelig upraktisk i sosiale sammenhenger. Og når jeg først spiser sånn, så tåler jeg sukker og hvetemel så dårlig at «å skeie ut» av og til ikke er et alternativ. Og så strenge «regler» over tid? Vel, jeg fikk ikke til det heller.

Så da er vi her da. Med min påstand om at jeg gjør noe med det, og vissheten om at jeg snart må gjøre mer. Og et stort spørsmål om hva. Kanskje er det det de skal svare meg på, proffene på Ullevål, når jeg en gang ut i april skal på informasjonsmøte der. Det er jo ikke så lenge til, det bare føles sånn. Og i mellomtiden gjør jeg bare litt med det. Det er noe.