ketose

Joda, men så…. neida…

Jøss, det er folk her enda, ja. Lenge siden jeg har vært her. Lenger enn planlagt. Mye lenger enn planlagt. Ble sommerpause, gitt. Og det hadde jeg jo ikke tenkt.

Det skjedde sånn; Først hadde jeg ikke noe å si, på kanskje en sånn ukes tid. Så ble jeg sjuk, men hangla meg på jobb. Det blir man sliten av, og da orket jeg ikke å finne ut om jeg hadde noe å si. Så kom konsekvensen av at jeg ikke var villig til å bli sjuk, og jeg ble mere sjuk og bronkitt og alt der hører til. Så mistet jeg mormoren min, og det var liksom greit å bare ta litt pause.
Og plutselig hadde det blåst av gårde noen uker. Og det var sommer og sol og beste sommeren ever. Så da lot jeg igrunnen bare blogg være blogg, og tenkte at jeg tar det opp igjen etter ferien. Men så har det vært litt mye greier sånn på starten av høsten, og så gikk det enda litt tid.

Men nå er jeg her, og dette har hendt:
Aller først, nytt turbilde, og jammen var det fint på Rødøya på Helgelandskysten. Tok nesten knekken på knærne, selv om det strengt tatt ikke var noen lang tur. Måtte jo ned derfra igjen. Verdt det likevel. Se her da:

sommer1

Jeg gikk til plan B før sommeren, da all den gode bæra og plommene og snadderet kom i buitkken. Om det gikk fint? Njaaaoooeeeeiii…. en stund. Så tok jeg ferie. Og så gikk det etterhvert som det har gått før. Mindre fokus, og etterhvert var alt lov. Selv om jeg for lengst har konkludert med at jeg ikke er en av de som kan leve med at alt er lov, men ikke alltid. For litt av alt, blir så altfor fort for mye. Og noen av altene tåler jeg i tillegg svært dårlig.

Det tristeste feriebildet:
sommer2

Likevel; Jeg fikk spørsmålet før helga, om jeg synes det er greit at jeg ikke har gått ned i vekt i sommer, og at jeg ikke bare har spist brødskivematpakke, men også snop og tullemat. Og da lurer jeg på hva som er alternativet til at det må være greit. Hva skal jeg gjøre med det nå, hvis jeg ikke synes det er greit?

Så jeg synes det er greit. Rett og slett fordi sommeren er over, og jeg får jo ikke gjort noe med den. Jeg kan deppe, sutre, syte og fortvile, men det endrer ingenting. Eller jeg kan si; sånn gikk det, det er greit, og nå er det i dag.

Så hvor er jeg nå? Nå har jeg igjen vondere i kroppen, og hadde min første nesten søvnløse natt igjen, fra søndag til mandag denne uken, da jeg istedenfor å sove lå og kjente på at kroppen verket. Men jeg er på gang. Jeg er nesten tilbake på plan B, spiser ikke ketogent, er ikke konsekvent, men har tenkt meg dit igjen.

Vekta? Ha! Veide inn på 104,5 på Ullevål i dag. Det er omtrent som før sommeren det. PCen jeg brukte da har jeg visst brukt opp, og jeg har ikke fått henta ut ting av disken der enda, så jeg har ikke nøyaktige tall fra før sommeren. Men helt galt har det da seriøst ikke gått. Så igjen; Det er greit sånn.
Som sagt; Jeg ble veid inn på Ullevål, og dermed har jeg jo sagt at jeg er igang igjen med noe der også. Og etter en time hos ernæringsfysiolog og første samling på Vektkurs, så merker jeg i hele meg at dette må jeg jammen skrive om. For dette tenker jeg om. Mye.

Så ut over høsten så skal nok de av dere som gidder få være ventilen min for både sinne, frustrasjon og grublerier rundt opplegget der, og for alt vi vet; kanskje også litt glede.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Dette er ikke tenkt som en blogg med et opplegg man kan følge. Og nå har jeg bevist grundig at det ikke er lurt å følge meg. Følg noen andre heller. Så håper jeg likevel fortsatt at den til slutt blir stående som bloggen til hun som kløna seg frisk og ned i vekt. Og har jeg rett i valg av kosthold, og fortsatt har ytringstrangen i behold, så vil det om fem år være bloggen til hun som kløna seg ned i vekt, og selv om hun fortsatt kløner, så er hun fortsatt frisk.
Og dermed er jeg ferdig med å omtale meg selv i tredjeperson for i dag.

Ut av ketose, go to Plan B

Jeg har begynt å slurve. Sånn er det med den saken. Og i ketose kan man ikke slurve. Det er ikke plass til slurv. Det nytter ikke å spise mye fett, men samtidig legge til rette for «fettlagring» ved å spise seg ut av ketose. Som jeg sa sist; da er det bedre å lage en plan B. Så da gjør jeg det.

Her er justert frokost: Først en liten tacorestesalat, og så en skål cottagecheese og gresk matyoghurt med mandler og bringebær og kaffe. Fridagsfrokost er fortsatt best.
frokost_cottage_cheese

Det er ikke store avvikene jeg har hatt da. Det er ikke sånn type slurv. Overhode ikke. Ikke noe dypdykk i sjokoladeskåla her i gården. Det jeg har slurvet mest med er bær og melon. Jeg er så glad i bær. Blåbær, bringebær, jordbær. Det er plass til bær i ketogent kosthold altså, men ikke så mye. Og på lørdag stod jeg i frukt- og grøntavdelingen i butikken, og lurte på om jeg kunne spise vannmelon hvis jeg spiste blåbær, og på hvor mye karbohydrater det er i moreller. Da bestemte jeg meg. Om sommeren er det lov å spise bær. Om sommeren er det lov å spise mer karbohydrater. Ikke mye, men litt mer. Og fortsatt ikke sukker og andre raske karbohydrater. Så moreller… njaeeeiiii… kanskje noen få?

Middag: Gryte av oksemørbrad. Da jeg laget den lurte jeg litt på om nysing under prepping av krydder betyr at man har nok, eller bare er litt klønete i omgang med cayennepepper. Juksa med grønnsakene da. Så det er ikke helt sant lenger at jeg ikke spiser «ferdigmat». Disse var både vasket og kuttet.
gryte_gulrot_i

Jeg gjør det litt vanskelig for meg selv da, for dette har jeg egentlig aldri gjort før. Jeg vet en hel del om ketogen kost og hvordan jeg skal sette sammen måltidene for å få det jeg skal. Og jeg kjenner til teoriene, og vet av erfaring hvordan kroppen fungerer. Men karbohydratredusert kost uten å være i ketose har jeg ingen erfaring med. Jeg vet veldig lite om hvor mye karbohydrater jeg f.eks trenger til trening, når jeg først spiser noen. Eller om jeg trenger å spise oftere for å fylle på med energi. Jeg skal jo fortsatt forbrenne fett. Ketose er så enkelt. Nå blir det litt famling isteden.

Men, jeg har ikke tenkt å gjøre det vanskeligere enn det er heller. Jeg får prøve meg litt frem, og kjenne hvordan det fungerer. Går jeg tom under trening, så får jeg justere til neste gang da. Ikke verre enn det. Det er større fare for at jeg sklir lenger ut egentlig, når konsekvensene ikke blir så store. DET kan jeg ikke. OG konsekvensen av å øke mengden karbohydrater er at jeg må bruke dem opp. Så da må jeg kreve litt av meg selv. Nå trener jeg som regel tre dager i uka. Det er greit og det vil jeg fortsette med. Men de dagene jeg ikke trener, så er jeg veldig lite aktiv. Det kan jeg ikke fortsette med. Skal jeg spise mer karbohydrater, må jeg på en eller annen måte være fysisk aktiv hver dag. Ikke trene hver dag, men gjøre noe. Minimum gå en halvtimes tur. Eller som i dag; legge verandagulv. Det er fysisk aktivitet. Jeg lover.

Så får vi se hvordan det går da. Antagelig viser vekta moderat oppgang på onsdag. Mer væske i kroppen vil jo gjøre et sånt utslag. Så gir jeg det fire uker. Hvis jeg i løpet av de fire ukene ikke går ned i vekt, får sterkere muskelsmerter eller trøbbel med å sove skikkelig igjen, så vet jeg fasit. I så fall er ikke det nest beste bra nok for sommertiden heller. Det vil sommertiden vise.

Følgefeil

For ei som jobber med data, så er ikke begrepet «følgefeil» akkurat ukjent. Men på lørdag ble det brukt i en samtale som til å begynne med handlet om kosthold og vektnedgang, og etter hvert handlet litt om livet. Og jeg synes begrepet er så bra, både når det gjelder mat og livet generelt, at jeg jammen må tenke litt høyt om det.

tworongs

Jeg har jo tenkt på, og sagt noe om, disse tingene før, sånn i sammenheng med kosthold. Når det først har gått galt, så har det liksom med å bare gå verre. Og jeg har tenkt at den fristelsen kanskje er enda større nå som jeg spiser ketogent. Da er rammene litt strenge, og har man først spist seg ut av ketosen, så kan man jo like gjerne ta seg en sjokolade, sant?

Men jeg tror ikke den fristelsen, eller fella, eller feilberegningen er noe større når det gjelder maten min nå, enn den var da jeg trodde kaloritelling var det lure for meg. Det var akkurat det samme da, bare med en annen begrunnelse. Har det først gått galt, så er det så lett å slippe taket. Og det gjelder ikke bare kosthold. Det gjelder livet. Og det er der begrepet følgefeil er så treffende. En feil, som egentlig ikke hadde trengt å bli så stor, blir til en hel serie av dem.

Samtalen fant sted under middagspausen i en pokerturnering, og man skal ikke gå lenger enn tilbake til pokerbordet for å finne et eksempel på feil som blir til flere. Når det har gått bra en god stund, og man har ordna seg med en god stabel sjetonger så svir det noe voldsomt å miste en bunke av dem. Og enten man taper dem fordi man selv gjør feil, eller fordi noen andre gjør feil, men har flaks, så er det så lett å la den hendelsen følges av nye feil. Man spiller dårlig, og risikerer å tape enda flere sjetonger. Tilt. Følgefeil.

I poker er jeg ganske god til å ikke la en feil følges av en ny. Det kan koke i meg, og jeg kan ose av frustrasjon og sinne, uten at jeg gjør feil som direkte konsekvens av det. Sagt på pokersk; jeg kan steame uten å tilte. Og kjenner jeg at jeg ikke helt har kontroll fordi følelsene spiller for stor rolle akkurat da, så rusler jeg en tur og finner meg en kopp kaffe eller noe. For om jeg hadde aldri så mye sjetonger for noen minutter siden, så har jeg ikke fler enn jeg har akkurat nå. Og så får jeg ta det derfra.

Det kom frem et annet nøkkelord også, i samtalen på lørdag; fokus. Og poenget var å holde fokus på hvor man skal. Det ble forklart med en bil og skrens og sladd og sånt jeg ikke skjønner noe av. Men jeg skjønner det hvis jeg rusler tilbake til pokerbordet med kaffen min. Jeg kan ikke tenke på alle sjetongene jeg hadde for litt siden, og jeg kan ikke sutre over hvor lite jeg har nå i forhold til da. Jeg må feste blikket på det punktet der fremme hvor det er jeg som har alle sjetongene, og så må jeg finne ut hvordan jeg skal komme dit, med det utgangspunktet jeg har akkurat nå.
På samme måte er det med maten. Hvis jeg greier å feste blikket på det punktet der fremme, hvor jeg har et liv uten smerte og med en kropp som er både lettere og sunnere, så er det ikke rom for følgefeil. Da er det ikke lenger sånn at jeg kan ta en sjokolade siden jeg likevel ikke er i ketose. Da er det akkurat som det var ved pokerbordet; hvordan kommer jeg meg dit jeg har blikket festet fra det utgangspunktet jeg har akkurat nå?

På bakgrunn av disse tankene har jeg kommet til at jeg i hvert fall må stille meg selv spørsmålet; hva er det som gjør meg bedre i poker enn i kosthold? Hvorfor greier jeg å riste av meg feilene, eller merke at jeg ikke helt greier det og ta meg en pause i pokerturneringen, mens jeg kan finne meg selv på bunnen av sjokoladeskåla før jeg oppdager at jeg var på vei ned i den? Er det fordi når det gjelder mat så skjer det noe i hodet som gjør at jeg ikke merker at det egentlig er følelser som har tatt overhånd? Eller er det noen helt andre forklaringer?

Jeg har ikke vært i den sjokoladeskåla på lenge altså, men jeg synes det er en tanke verdt å tenke. Ikke vet jeg svaret på spørsmålet heller, men jeg tror at det kan være verdt å ta en kikk på hvilke områder i livet jeg ikke lar en feil følges av en annen, og hvilke områder jeg gjør det. Jeg er nesten helt sikkert på at et eller annet sted i det svaret finnes det noe som det er smart å lære noe av. Og det vil jeg gjerne lære. (Og jeg har med vilje latt være å reflektere over hvor det er lurt å feste blikket når man skal ned 40 kilo. Det er en helt annen tankerekke.)

Det smaker da ikke øl av hvitvin!

Jeg har bestemt meg. Det blir lavkarbo. Av den skikkelig strenge varianten, og kostindusert ketose. Det betyr i korte trekk at jeg spiser rent kjøtt, ren fisk og tonnevis med grønnsaker. I tillegg er det plass til egg, smør og rømme. Ekte seterrømme. Pluss en og annen fløteskvett. Det er overhode ikke plass til sukker eller stivelse i noen form. Karbohydratene kommer fra grønnsaker, siden det er så mye lurt i grønnsaker at det er fordelaktig å få i seg sånt. Resten av karbobehovet må kroppen fikse skjæl. Og det gjør den riktig så bra, når den bare blir vant til det.

Jeg har prøvd dette før, og jeg vet at de neste par ukene ikke blir så festlige. Jeg har kranglete blodsukker, og i starten kommer det til å bli veldig lavt. Det er slitsomt, og medfører et formidabelt søtsug. I tillegg er kroppen, og hodet, vant til at det tilføres karbohydrater, og kommer til å vente en stund på tilførselen før den skjønner at det ikke kommer, og må starte egenproduksjon. Da fungerer både kroppen og hodet relativt dårlig. Jada, jeg vet det er kortversjonen og at det er kompliserte prosesser, men jeg er da ikke biolog heller.

Og jeg er ikke kostholdsekspert. Det er litt folk i omgangskretsen min som tror at de er det, når jeg forteller hva jeg skal spise. Da tar de alt de har hørt fra de var barn, og legger til en del de har lest som voksne, og forutsetter at det er mer sant enn andre ting de kunne ha lest og hørt. I følge noen av disse kommer jeg antagelig ikke til å leve særlig lenge. Trøsten min får i så fall være at jeg kommer til å leve særlig bedre. Jeg har prøvd dette før, og gleder meg til overskuddet og konsentrasjonsevnen som jeg vet blir massivt forbedret. Og hvis jeg tror enda litt hardere, så kanskje muskelsmertene forsvinner også. Av hvilken grunn er likegyldig for meg.

Når jeg kommer meg gjennom de nærmeste par ukene, vil søtsuget forsvinne helt. Første gang jeg gjorde dette, var jeg seriøst overrasket over at det faktisk var mulig å aldri ha særlig lyst på sjokolade. For man har da egentlig alltid lyst på sjokolade? Sånn hvis man er helt ærlig? Vel, jeg har i hvert fall det, hvis jeg ikke har dønn stabilt blodsukker. Og det får jeg. Og med all den gode maten jeg med god samvittighet kan kose meg med, så blir savnet etter sjokolade og søtsaker fullstendig fraværende. Forhåpentlig går det lettere denne gangen enn sist, fordi jeg tross alt har levd relativt sukkerfritt en god stund allerede.

Men, det gjenstår et spørsmål; Kan man leve et fullverdig liv uten kald pils i sola? Det er få ting i livet som er bedre enn det. Og i så mange sammenhenger. Utepilsen på brygga eller på et pledd i parken. En kald pils på verandaen etter jobb, til grillmaten, til kortspill og til solnedgang. Det er alltid godt med en pils. «Kan du ikke drikke hvitvin isteden da?» sier de, de som vil være snille og bidra. Nei for tenkt, jeg kan ikke det! Ikke før noen hoster frem en vin det smaker øl av.

SAMSUNG

Sprekker jeg på noe i løpet av sommeren, så blir det nok her. Har hørt det skal finnes noen gode «lavkarbovarianter» av øl på polet. Tips mottas med takk. Og for de som ikke har lagt merke til det, så er det ikke færre karbohydrater i lavkarboølet man får i butikken, det er mindre karbohydrater. Jeg undrer meg stadig over hvordan man krymper en karbohydrat.

Nå er det mulig du får inntrykk av at jeg drikker fælt. Jeg gjør i grunnen ikke det, og de nærmeste ukene blir helt alkoholfrie. Til jeg er i gang, sånn skikkelig. PT’en må også vente litt, for akkurat i denne overgangen er det helt greit å bare rusle rundt på treningssenteret og dytte litt på de tunge tingene. Men så, om et par uker braker det løs. Jeg gru/gleder meg!

Og det var foreløpig alt jeg hadde å si om den saken. Men bare vent, jeg har alltid mer å si om ting.
Vekta etter en uke med fest og poker i Dublin? Opp 0,7 kg. Og det var det jammen verdt!

Hvorfor gjør du ikke noe med det?

– Men hvorfor gjør du ikke noe med det?, sa fastlegen, da jeg bare hadde gått ned snaut fire kilo på nesten to måneder.

Tja… hadde jeg ikke gjort noe da? For meg var nesten det viktigste at jeg hadde sluttet å legge på meg, men også det at jeg hadde seget litt nedover igjen hadde betydning. Og jeg siger fortsatt. Siden november har jeg gått ned sju kilo. Hva betyr det?
Jo, det betyr at jeg fortsatt spiser for mye, eller feil, og rører meg for lite, i forhold til hva jeg kan gjøre når jeg har gått ned mer. For akkurat nå bruker kroppen ganske mye energi bare på å eksistere. Om tjue kilo, så vil jeg legge på meg igjen hvis jeg opprettholder dagens mat – og aktivitetsnivå.

Men det betyr også at jeg har tatt kontroll. Jeg spiser litt mindre hver dag enn kroppen trenger for å opprettholde seg selv. Ikke mye mindre, men litt. Og jeg sitter i hvert fall ikke passivt og spiser litt mer.
Og akkurat nå, så klarer jeg ikke helt å bestemme meg for å gjøre noe mer. Jeg hater å telle. Jeg har telt kalorier, og jeg har telt karbohydrater. Jeg har veid maten min, og jeg har ført nøyaktig dagbok på alt jeg har spist. Det er så kjedelig, det. Så begredelig kjedelig.

Ikke vet jeg helt hva jeg vil spise heller. Jeg skal tross alt finne frem til en kombinasjon av alle råd og retninger, som jeg kan leve med lenge, og bare i noen hektiske slankeuker. Jeg vil finne et kosthold jeg kan leve med. Som skal bli MITT kosthold, som en del av MIN livsstil.
Som jeg har sagt, så er ikke dette første runde med vektnedgang. Jeg har hatt to seriøse forsøk før, i tillegg til alle halvveisforsøkene. Første gang for etter hvert en god del år siden. Da var det lavkalori som var greia. Spis lite og ofte, og velg mager mat og light-varianter. Samtidig trente jeg, og jeg gikk ned, jevnt og trutt. Nesten tredve kilo gikk jeg ned da. Men så… ble jeg lei, tror jeg. Og gikk opp igjen, tok grep, litt ned igjen og opp igjen.

Tjue kilo opp og noen år senere, har vi kommet til november for to år siden. Da oppdaget jeg lchf (low carb/high fat). Jeg leste til øyet ble stort og vått, og bestemte meg for å gjøre et forsøk. For ordens skyld; Jeg spiste ikke bacon med smeltet smør til alle måltider. Jeg spiste ren mat, ingen ferdigprodukter av noe slag, og jeg valgte de feteste variantene av det jeg spiste. Laks og makrell fremfor torsk og tunfisk, entrecote foran indrefilet, nakkekotelett foran svinefilet osv. Og jeg brukte rømme. Ekte seterrømme. Rømme er litt himmel egentlig. Men jeg spiste ikke sukker og stivelse, i noen form. Ikke brød, ris, pasta, frukt, kaker, snop eller øl *sukk*. Da jeg begynte med dette kostholdet, var det for å gå ned i vekt. Etter et par måneder var jeg overbevist om at jeg aldri skulle gå vekk fra det igjen. Ikke bare fordi jeg gikk ned i vekt, men også fordi jeg hadde så mye overskudd som jeg aldri kan huske jeg har hatt. Og hvis man ikke er livredd for en liten smørklatt, så har jeg aldri spist så rent og sundt heller.

Problemet er å få det til over tid. Det er så fryktelig upraktisk i sosiale sammenhenger. Og når jeg først spiser sånn, så tåler jeg sukker og hvetemel så dårlig at «å skeie ut» av og til ikke er et alternativ. Og så strenge «regler» over tid? Vel, jeg fikk ikke til det heller.

Så da er vi her da. Med min påstand om at jeg gjør noe med det, og vissheten om at jeg snart må gjøre mer. Og et stort spørsmål om hva. Kanskje er det det de skal svare meg på, proffene på Ullevål, når jeg en gang ut i april skal på informasjonsmøte der. Det er jo ikke så lenge til, det bare føles sånn. Og i mellomtiden gjør jeg bare litt med det. Det er noe.