Jeg har vært hos ernæringsfysiolog på Ullevål. Det er en uke siden nå, men jeg trodde jeg trengte litt tid på å fordøye samtalen før jeg kunne dele den. Sånn var det visst ikke, for jeg klarer ikke helt å fordøye den i det hele tatt. Det ligger fortsatt som en lit ufordøyd klump jeg ikke helt får tak i.
Det er nemlig sånn at opplegget som presenteres, og all forskning rundt tilsvarende, sier at overvektige ikke kan regne med å gå ned mer enn ca 10% av egen kroppsvekt, og vil trolig ikke beholde mer enn ca halvparten av dette vekttapet. Og det er visst en del folk som er forska på i sammenhengen, så hun har sikkert rett. Jeg har jo sett det selv også, og opplevd, at man går ned i vekt, og før man vet ordet av det, så er man oppe igjen.
Selv har jeg alltid tatt tak før jeg er opp mot all time high, men vet opptil flere som har gått ned, bare for å gå opp til høyere vekt enn de startet på.
Ernæringsfysiologen sa at det var i grunnen greit sånn, altså å ligge på 5-10% vektreduksjon, siden helseeffekten inntreffer på 3-5%. Helseeffekten i denne sammenhengen gjelder hjerte og kar.
Jeg har gått ned seksten kilo nå, siden jeg veide aller mest. Det er noen år siden, og selv om jeg har vært litt opp og ned, har jeg ikke etterpå vært helt oppe igjen. På direkte spørsmål om jeg dermed ikke kunne regne med å kunne gå noe mer ned, var svaret at det kunne jeg ikke.
Blid og fornøyd på sommerferiefisketur, men ferdig slanka? I think not…
Da lurer jeg på flere ting. Det første er hvorfor jeg er henvist dit i det hele tatt. Det er ikke noe feil med hjertet mitt, og blodårene er helt fine. Jeg har kroniske muskelsmerter, som ifølge legene skyldes fedme. Løsningen på det er å henvise meg til en avdeling som ikke kan hjelpe meg, og som mener jeg allerede har oppnådd det jeg kan forvente.
Også lurer jeg på en ting til, og det spurte jeg også fysiologen om; Tyder ikke det på at det er noe feil med måten de tenker på rundt vektreduksjon, kosthold, trening og kaloritelling? Det overrasket meg jo ikke at svaret var at det ikke er noe galt med måten de tenker på, men jeg nekter rett og slett å godta det.
Det finnes noen få som greier det. Ca 8%. I følge fysiologen er dette folk som følger nøye med på kostholdet sitt, og som – ikke minst – trener hver dag.
Vi er vel enige om sannsynligheten her. Jeg er mest sannsynlig blant de 92% som ikke går varig ned mer enn 5-10%. Men da jeg sa noe om at helseeffekten for meg på ingen måte var oppnådd, så fantes det kun en annen løsning; fedmekirurgi.
Jeg forstår ikke dette. Jeg forstår det virkelig ikke. Kan det virkelig være sånn at det er klin umulig å snu? Vi som allerede har blitt feite, må bare være det resten av livet, bare bittelitt mindre? Og kirurgi som eneste alternativ?
På den ene siden liker jeg ærligheten i det. «Dette er det du kan forvente med vårt opplegg». Det jeg liker dårligere er skråsikkerheten på opplegget, når det så vidt jeg kan skjønne, egentlig ikke fungerer. Eller; det fungerer etter sigende for det aller viktigste, nemlig mot hjerte- og karsykdommer. Sånn sett har de jo et opplegg.
Men jeg kan bare ikke akseptere det. Jeg nekter å konkludere med at helseeffekten er oppnådd, og jeg nekter å være like feit resten av livet.
Det går ikke på skinner, jeg raser ikke ned i vekt, jeg er for vinglete til å følge mine egne planer, men ikke snakk om at jeg skal gi opp nå. Det finnes ikke!