kilo

Ferdig redusert

Jeg har vært hos ernæringsfysiolog på Ullevål. Det er en uke siden nå, men jeg trodde jeg trengte litt tid på å fordøye samtalen før jeg kunne dele den. Sånn var det visst ikke, for jeg klarer ikke helt å fordøye den i det hele tatt. Det ligger fortsatt som en lit ufordøyd klump jeg ikke helt får tak i.

Det er nemlig sånn at opplegget som presenteres, og all forskning rundt tilsvarende, sier at overvektige ikke kan regne med å gå ned mer enn ca 10% av egen kroppsvekt, og vil trolig ikke beholde mer enn ca halvparten av dette vekttapet. Og det er visst en del folk som er forska på i sammenhengen, så hun har sikkert rett. Jeg har jo sett det selv også, og opplevd, at man går ned i vekt, og før man vet ordet av det, så er man oppe igjen.

DSC_0015
Selv har jeg alltid tatt tak før jeg er opp mot all time high, men vet opptil flere som har gått ned, bare for å gå opp til høyere vekt enn de startet på.

Ernæringsfysiologen sa at det var i grunnen greit sånn, altså å ligge på 5-10% vektreduksjon, siden helseeffekten inntreffer på 3-5%. Helseeffekten i denne sammenhengen gjelder hjerte og kar.

Jeg har gått ned seksten kilo nå, siden jeg veide aller mest. Det er noen år siden, og selv om jeg har vært litt opp og ned, har jeg ikke etterpå vært helt oppe igjen. På direkte spørsmål om jeg dermed ikke kunne regne med å kunne gå noe mer ned, var svaret at det kunne jeg ikke.

ferdig
Blid og fornøyd på sommerferiefisketur, men ferdig slanka? I think not…

Da lurer jeg på flere ting. Det første er hvorfor jeg er henvist dit i det hele tatt. Det er ikke noe feil med hjertet mitt, og blodårene er helt fine. Jeg har kroniske muskelsmerter, som ifølge legene skyldes fedme. Løsningen på det er å henvise meg til en avdeling som ikke kan hjelpe meg, og som mener jeg allerede har oppnådd det jeg kan forvente.

Også lurer jeg på en ting til, og det spurte jeg også fysiologen om; Tyder ikke det på at det er noe feil med måten de tenker på rundt vektreduksjon, kosthold, trening og kaloritelling? Det overrasket meg jo ikke at svaret var at det ikke er noe galt med måten de tenker på, men jeg nekter rett og slett å godta det.

Det finnes noen få som greier det. Ca 8%. I følge fysiologen er dette folk som følger nøye med på kostholdet sitt, og som – ikke minst – trener hver dag.

Vi er vel enige om sannsynligheten her. Jeg er mest sannsynlig blant de 92% som ikke går varig ned mer enn 5-10%. Men da jeg sa noe om at helseeffekten for meg på ingen måte var oppnådd, så fantes det kun en annen løsning; fedmekirurgi.
Jeg forstår ikke dette. Jeg forstår det virkelig ikke. Kan det virkelig være sånn at det er klin umulig å snu? Vi som allerede har blitt feite, må bare være det resten av livet, bare bittelitt mindre? Og kirurgi som eneste alternativ?

På den ene siden liker jeg ærligheten i det. «Dette er det du kan forvente med vårt opplegg». Det jeg liker dårligere er skråsikkerheten på opplegget, når det så vidt jeg kan skjønne, egentlig ikke fungerer. Eller; det fungerer etter sigende for det aller viktigste, nemlig mot hjerte- og karsykdommer. Sånn sett har de jo et opplegg.

Men jeg kan bare ikke akseptere det. Jeg nekter å konkludere med at helseeffekten er oppnådd, og jeg nekter å være like feit resten av livet.
Det går ikke på skinner, jeg raser ikke ned i vekt, jeg er for vinglete til å følge mine egne planer, men ikke snakk om at jeg skal gi opp nå. Det finnes ikke!

Joda, men så…. neida…

Jøss, det er folk her enda, ja. Lenge siden jeg har vært her. Lenger enn planlagt. Mye lenger enn planlagt. Ble sommerpause, gitt. Og det hadde jeg jo ikke tenkt.

Det skjedde sånn; Først hadde jeg ikke noe å si, på kanskje en sånn ukes tid. Så ble jeg sjuk, men hangla meg på jobb. Det blir man sliten av, og da orket jeg ikke å finne ut om jeg hadde noe å si. Så kom konsekvensen av at jeg ikke var villig til å bli sjuk, og jeg ble mere sjuk og bronkitt og alt der hører til. Så mistet jeg mormoren min, og det var liksom greit å bare ta litt pause.
Og plutselig hadde det blåst av gårde noen uker. Og det var sommer og sol og beste sommeren ever. Så da lot jeg igrunnen bare blogg være blogg, og tenkte at jeg tar det opp igjen etter ferien. Men så har det vært litt mye greier sånn på starten av høsten, og så gikk det enda litt tid.

Men nå er jeg her, og dette har hendt:
Aller først, nytt turbilde, og jammen var det fint på Rødøya på Helgelandskysten. Tok nesten knekken på knærne, selv om det strengt tatt ikke var noen lang tur. Måtte jo ned derfra igjen. Verdt det likevel. Se her da:

sommer1

Jeg gikk til plan B før sommeren, da all den gode bæra og plommene og snadderet kom i buitkken. Om det gikk fint? Njaaaoooeeeeiii…. en stund. Så tok jeg ferie. Og så gikk det etterhvert som det har gått før. Mindre fokus, og etterhvert var alt lov. Selv om jeg for lengst har konkludert med at jeg ikke er en av de som kan leve med at alt er lov, men ikke alltid. For litt av alt, blir så altfor fort for mye. Og noen av altene tåler jeg i tillegg svært dårlig.

Det tristeste feriebildet:
sommer2

Likevel; Jeg fikk spørsmålet før helga, om jeg synes det er greit at jeg ikke har gått ned i vekt i sommer, og at jeg ikke bare har spist brødskivematpakke, men også snop og tullemat. Og da lurer jeg på hva som er alternativet til at det må være greit. Hva skal jeg gjøre med det nå, hvis jeg ikke synes det er greit?

Så jeg synes det er greit. Rett og slett fordi sommeren er over, og jeg får jo ikke gjort noe med den. Jeg kan deppe, sutre, syte og fortvile, men det endrer ingenting. Eller jeg kan si; sånn gikk det, det er greit, og nå er det i dag.

Så hvor er jeg nå? Nå har jeg igjen vondere i kroppen, og hadde min første nesten søvnløse natt igjen, fra søndag til mandag denne uken, da jeg istedenfor å sove lå og kjente på at kroppen verket. Men jeg er på gang. Jeg er nesten tilbake på plan B, spiser ikke ketogent, er ikke konsekvent, men har tenkt meg dit igjen.

Vekta? Ha! Veide inn på 104,5 på Ullevål i dag. Det er omtrent som før sommeren det. PCen jeg brukte da har jeg visst brukt opp, og jeg har ikke fått henta ut ting av disken der enda, så jeg har ikke nøyaktige tall fra før sommeren. Men helt galt har det da seriøst ikke gått. Så igjen; Det er greit sånn.
Som sagt; Jeg ble veid inn på Ullevål, og dermed har jeg jo sagt at jeg er igang igjen med noe der også. Og etter en time hos ernæringsfysiolog og første samling på Vektkurs, så merker jeg i hele meg at dette må jeg jammen skrive om. For dette tenker jeg om. Mye.

Så ut over høsten så skal nok de av dere som gidder få være ventilen min for både sinne, frustrasjon og grublerier rundt opplegget der, og for alt vi vet; kanskje også litt glede.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Dette er ikke tenkt som en blogg med et opplegg man kan følge. Og nå har jeg bevist grundig at det ikke er lurt å følge meg. Følg noen andre heller. Så håper jeg likevel fortsatt at den til slutt blir stående som bloggen til hun som kløna seg frisk og ned i vekt. Og har jeg rett i valg av kosthold, og fortsatt har ytringstrangen i behold, så vil det om fem år være bloggen til hun som kløna seg ned i vekt, og selv om hun fortsatt kløner, så er hun fortsatt frisk.
Og dermed er jeg ferdig med å omtale meg selv i tredjeperson for i dag.

Tallenes tale

Da har jeg stablet meg selv opp i stående igjen, etter å ha snufset, nøset og ynket meg gjennom noen dagers kraftig forkjølelse. Jammen er jeg glad jeg ikke hadde hørt om at svineinfluensaen var veldig i nærheten. Da hadde jeg antagelig vært enda sykere. Men jeg på bena igjen, litt småforkjølet, men endelig tilbake i full jobb.

Og nå er jeg klar. Det har tatt meg litt tid, men i dag kommer tallene. Hva har jeg veid, og hva veier jeg nå. Det høres kanskje ikke ut som noen stor sak, å sette det på «trykk», så lenge jeg allerede har gjort verden oppmerksom på det den allerede visste; jeg er sterkt overvektig. Men det er litt sak for meg likevel. Det blir på en måte enda mer sant. Og den delen av meg som har et slags ønske om at overvekten egentlig ikke synes, den våkner veldig til liv når vi snakker svart på hvitt. Det blir så veldig sant når man setter tall på det.

Så hvorfor gjør jeg det da? Jo, nettopp fordi det blir så veldig sant når man setter tall på det. Både at jeg faktisk veier så mye som jeg gjør, men også at jeg faktisk har gått litt ned. Det blir også veldig sant at det tidvis går litt opp. To-skritt-frem-og-et-tilbake-varianten av vektreduksjon. Jeg begynner å få form på en plan for tiden fremover, og tror det vil bli litt fart i sakene fra midt i april. Jeg kunne ha ventet til da, så det så bedre ut. Men da ville det ikke blitt helt sant. Liksom. På en måte.

Badevekta har jeg sagt noe om før. Den brukes ikke daglig lenger. Jeg har faktisk ikke satt den vekk, men jeg har latt den stå i fred. Den brukes bare på onsdager. Erfaringsmessig varierer vekta mi mest på mandager, på samme måte som kostholdet i helgene kan gjøre det. Både rødvin og salt spiller en rolle. Så jeg dropper mandag, og flytter til onsdag. Det blir kortere skritt både frem og tilbake på onsdager. Og jeg har fulgt med på både frem og tilbake siden andre uka i januar. Ikke bare det, men jeg har ført det sirlig inn i ei liste. Den skal jeg fortelle mer om senere. Og om de andre som står på den lista. Og noen som ikke står der.

Men nå er det altså tallene. Trikset er grafisk fremstilling. Jeg mener det helt seriøst. Det er så mye mer motiverende med en graf, som til tross for noen små dumper, stadig peker nedover, enn med ei liste med tall. Også ser det kulere ut, når man har laget blogg og ikke er særlig flink til å ta bilder. Så her er den:

graf1

Det ser ikke så verst ut det, sant? Jeg har veid 120 kg på det meste. Hadde litt lyst til å legge inn det også, men det føltes litt feil, siden det er nokså lenge siden. Dessuten ble grafen veldig rar, med et kraftig stup i starten.
Jeg kommer til å lage en egen side hvor jeg skal oppdatere hver onsdag. Og det skal jeg gjøre, uansett om det er et steg bakover, et fremover eller bråstopp. Som du ser, jeg starter med opp. Det var forrige uke. Ny vekt kommer onsdag.
Du vil finne den i menyen på toppen, hvis du vil følge med videre.