mål

Hvis jeg gir opp så lykkes jeg aldri!

Jaaada, neida, men sååå…. var vi her igjen da. Egentlig hadde jeg tenkt å være her igjen helt i stile. Kjente at jeg egentlig skammet meg litt over å være akkurat her igjen. Hvor da? På startstreken! Hva gir du meg? Igjen!!?

Eller, jeg har startet nå da, men siden sist har det vært labert med trening og håpløst med kostholdet. Fra tidlig høsten og til midt i jula. Atter en gang. Og jeg tenkte at nå skal jeg bare late som ingenting, komme i gang igjen og aldri si til noen at det gikk på trynet. Bare late som det har vært sånn hele tiden. Late som jeg har stålkontroll.

Men jeg har ombestemt meg. Få dette trollet ut i lyset! Hvorfor skal jeg skamme meg over å være akkurat som en hel haug av andre overvektige som har forsøkt å gå ned i vekt utallige ganger og ikke fått det til? Jeg er jo sånn. Det er jo det som er sant. Og jeg nekter å akseptere skamfølelsen. Den tar jeg tak i og sparker bak. Dette er vanskelig og det er greit at det er det.

Sånn. Da var det sagt.

Det er en ting til jeg nekter; Jeg nekter å gi meg! Blånekter! For hvis jeg gir meg, så kommer jeg jo aldri til å lykkes. Hvis jeg ikke prøver igjen, så får jeg det aldri til.

Denne gangen har jeg ikke falt heeeelt tilbake da. I praksis har jeg det, men ikke i hodet. Derfor ønsket jeg meg en fitbit til jul, og gavekort i sportsbutikk. Til piggsko Antagelig spiste jeg sjokolade da jeg sa det.

Og det ble fitbit, og det var den som gjorde at jeg tok til vettet, midt mellom jul og nyttår. Hvorfor? Fordi den måler hvilepuls. Det var ikke gode nyheter.

fitbit

Skjerp deg sa fitbit. And I did! Nå ligger vi på sofaen til lading begge to.

Likevel kom jeg ikke helt i gang. Kuttet sukker, sprakk, kuttet igjen, sprakk og kuttet igjen. Tok en spinningtime, avbestilte den neste, gjennomførte en time igjen, gikk en tur, men ikke en til. Det humpet og gikk, og var på sett og vis en klar forbedring, men jeg må ha bedre fokus enn det.

Så dukket det opp en motivasjonsfaktor. Den dukket av alle steder opp på pokerklubben. Det er viktig å sette seg mål, så nå har jeg satt meg et veddemål. En liten gjeng med folk – mannfolk og meg – skal gå ned 10% av kroppsvekten innen 7. juni. Vi putter innsatsen i en pott, og de som greier det deler potten. Jeg greier det!

Det er nok ikke en optimal motivasjonsfaktor over tid, men foreløpig får den duge. Den var bra nok til å sparke meg i gang, og på lørdag var det brått slutt på karbohydratene igjen. Og i dag var jeg på styrketreningstime på Elixia. Begge deler er bra, men kombinasjonen karbokutt og rask styrketrening på lat kropp er brutal. Det blir så fort tomt. Men det blir lettere. Og det skal jeg bli også!

Så, jeg er i gang igjen. Og om du har prøvd en haug av ganger før og ikke fått det til, så blir du kanskje med en gang til? For en ting vet jeg; det er ikke bare meg. Og skamme oss, det gidder vi ikke!

Plan med mål og mening

Jeg er skikkelig satt på skolebenken om dagen, og det tror jeg at jeg har veldig godt av. Det er litt slitsomt for hodet, og det blir mye rart på en gang opp i der, så derfor blir det ikke så hyppig dokumentert her heller. Hodekaoset mitt er det ingen som ønsker å lese 🙂

smart_edited

Det jobbes med å sette seg mål. Mål for dagen, uka, ny livsstil og i grunnen livet. I hvert fall i mitt hode. Og her har jeg jammen en jobb å gjøre. Egentlig trodde jeg at målene mine med å gå på kurs var riktig så gode. Få bukt med muskelsmerter og unngå sykefravær. Bli lettere i kroppen og generelt i bedre form. Og det er jo gode tanker, men de er jo ikke særlig konkrete og målbare.

Tidligere har jeg tenkt at jeg bare er dårlig på planlegging, og så har jeg ikke gjort noe for å bli bedre til det. Fordi jeg ikke helt har sett behovet. Så lenge jeg har mat i kjøleskapet som er bra, så kan jeg alltid lage noe liksom. Til en viss grad er det helt sant, og jeg kommer aldri til å bli av de som planlegger uka helt ned til hva jeg skal ha til middag. Dagen før holder faktisk. Så da gjenstår å få innført den planleggingen dagen før.

Litt i gang er jeg. De første dagene på kurset hadde noen morgener foran seg som var i overkant kaotiske. Mine rutiner har riktig så lenge vært å stå opp, gå i dusjen, fra dusjen til klærne, hilse på sønnen og dra på jobb. Vi har kantine på jobben, så lunsj har vært dagens første måltid.

«Spis frokost» sa de, både dr Hexeberg og ernæringsfysiologen på Holtet. Det er jo omdiskutert, men jeg velger å høre på dem. Og det er et slit. I tillegg skal jeg ha treningsbag, matpakke og helst en liten termos med kaffe de tre dagene i uken jeg er der. Så fra å nærmest ha en bevegelse fra senga, via dusjen, inn i klærne og ut i bilen, hadde jeg plutselig en hel masse som skulle gjøres før jeg kunne komme meg avgårde. Og jeg har innsett og erfart at for at morgenen skal bli sånn nogen lunde ok, og jeg skal møte i tide til det jeg skal, så må jeg faktisk både planlegge og forberede. Jeg får det ikke helt til, men det er ingen tvil om at både morgenen og timene etter blir bedre når bagen er pakket kvelden før og måten står klar i kjøleskapet. Det hender til og med at det er vann på vannkokeren og kaffepulver i presskanna. Andre morgener er fortsatt kaos, men jeg blir bedre. Frokost hver dag. Veldig konkret, helt målbart og enkelt å finne verktøy for å gjennomføre.

Men så blir det vanskelig. De store målene. De langsiktige. Jeg kan godt sette et antall kilo vektreduksjon eller antall størrelser ned i klær som et mål, men det er jo egentlig ikke helt mitt. Det spiller ingen rolle for meg om jeg veier 70, 80 eller 90 kilo hvis jeg er glad og frisk. Helt sant. Men man kan jo ikke måle oppnåelse i graden av glede. Når er man så frisk at man kan si at man har nådd målet? Og når det er så diffust, hvordan skal jeg gå videre etterpå?

Det siste er også en tanke jeg må korrigere i forhold til hva jeg har tenkt tidligere. Det er helt sant at vektreduksjon og livsstilsendring ikke har en stoppdato. Det må være noe varig, og jeg må jobbe med det kanskje resten av livet. Likevel må jeg greie å konkretisere et mål med det jeg gjør. Så få heller målet korrigeres under veis. Og kommer jeg dit jeg har tenkt, når jeg nå etter hvert får tenkt det, så må det på plass et nytt mål. For jeg tror det er helt riktig at det blir veldig, veldig vanskelig å motivere seg selv i lengden uten å ha noe konkret å jobbe mot.

Foreløpig jobber jeg mot å finne det konkrete.