restart

På’n igjen!

Tenker jeg er tilbake i begynnelsen av november, sa jeg. Nu vel… Hvis vi setter det litt i perspektiv, og tenker at jeg lever et sted mellom 70 og 100 år, så er det da ikke så galt å bomme med et par mnd?

Som du ser så kom jeg ikke i gang med bloggen igjen i høst, og ikke på senhøsten heller. Skriving som hobby er et overskuddsprosjekt, og uten overskudd, ingen skriving. Sånn er det bare.

Er ikke akkurat full av fart og overskudd nå heller, men står på startstreken til en spennende endring (igjen…) og tenker at det er på tide å skrive litt igjen også.

Og nei, jeg er ikke der jeg hadde tenkt å være på dette tidspunktet, hverken når det gjelder helse, vekt eller kosthold.

Så da kan vi konkludere med:

1. Jeg er ingen typisk slankeblogger. Ikke livsstilsblogger heller. For de folka der, de gjør de de sier de skal de. De går i gang med krum hals, og gjennomfører. Og vi andre leser og jubler og blir inspirert, eller i hvert fall imponert. Sånn sett startet jeg bra, men føler vel ikke helt at fortsettelsen har gitt grunnlag for de store jubelropene.

2. Derimot er jeg en typisk overvektig som vil ned i vekt. For de folka her, vi går i gang med krum hals, igjen og igjen. Men så blir det ikke. Det gikk på trynet. For det er ikke lett å endre livet sitt. Det skjer ting og hverdagen krever sin kvinne. Og atter en gang kan jeg konstatere at til tross for alle gode intensjoner har det ikke skjedd noen altomfattende livstilsendring. Dermed er hverken jeg eller muskelsmerter vesentlig redusert heller. Men helsa er det. Kan legge høyt blodtrykk til lista over konsekvenser av livsstilen.

Så hva skjedde egentlig? De vanlige tingene. Livet liksom. Ingenting dramatisk, bare små ting som gjorde det vanskeligere, og som var store nok til at jeg var tilbake i mitt vante spor. Et harkete kne som satt stopp for treningen en periode. Man må trene helt sykt mye for å gå ned i vekt, så det er ingen unskyldning sånn sett. Likevel; trening er veldig god hjelp for å spise riktig. Særlig under stress. Sånt finnes det helt fysiske forklaringer på. Og høsten var stress. Hele høsten. Har aldri jobbet så mye og lenge over så lang tid før. Tidvis moro, men ikke særlig sunt kanskje. Og veldig vanskelig å holde fast på et bra kosthold, når jeg allerede var litt ute på glattisen. Riktignok ville trening og et bra kosthold kanskje gjort de mest slitsomme dagene mye mindre slitsomme, men det var jeg ikke sterk nok til å ta konsekvensen av midt i stria. Det krever planlegging å være flink med maten når man jobber lange og mange dager. Jeg planla ikke.

Så hva gjør jeg nå? Jeg tar i mot den hjelpen jeg får, og jeg får hjelp. Delvis dekket av dine skattepenger. Kostholdet er jeg fortsatt helt overbevist om, men jeg spiser jo ikke etter min egen overbevisning. Så nå skal det blant annet jobbes med hodet. Finne ut hva som gjør at livet kommer i veien. Finne ut hva som gjør at til og med når jeg føler jeg lykkes, så faller jeg etter en tid tilbake i dårlig spor. Jeg tror det er en kombinasjon av fysiske og psykiske greier. Jeg skal ta tak i begge deler.

Jeg tatt konsekvensen av min egen overbevisning om at smerter ikke skyldes vekten i seg selv, og vært en tur hos dr Hexeberg. Skal se litt nærmere på kosthold, og eventuelle intolleranser. Har tissa i glass og tappet noe som så ut som nesten alt blodet jeg hadde i kroppen.

Jeg står med andre ord foran en spennende vår. Hva jeg skal? Det må jeg vente med å fortelle, for nå har jo dette innlegget allerede blitt så langt, at flere allerede har gitt seg. I morgen kanskje? Ti hi…