sliten

Som en slapp flodhest

Jeg vet ingenting om flodhester, men jeg mistenker at de kanskje er både sterkere og sprekere enn de ser ut. Så jeg følte meg nok egentlig ikke som en flodhest på min aller første power-time noen gang. Jeg følte meg sånn en flodhest ser ut.

Jepp. Her trener jeg, men får dessverre ikke betalt for å si det.

Jepp. Her trener jeg, men får dessverre ikke betalt for å si det.

Etter oppvarming stod jeg sammen med noen andre ventende styrketrenerne og så litt på de som allerede var i salen. De hoppet og spratt og svettet og snurret. Cardiofolkene. Så var den timen over og halve gjengen spurtet til veggen bakerst i salen. Der var vektstenger og manualer. Og hvorfor hastet det så fælt? Jo, for å få plass bakerst i salen. Og så var det meg. Jeg ante jo ikke hva jeg skulle forte meg å samle sammen av tunge ting, så jeg måtte spørre instruktøren. Innen jeg hadde fått ordnet meg så mye som en kilo var det folk bakerst og langs veggene. Men ikke midt på gulvet. Der var det helt tomt. Så midt på altså, der alle kan se. Det var plassen min.

Så jeg rigget meg til, la matten oppå stepkassen som jeg så de andre gjorde, satt vekt på stanga som jeg ikke ante om var riktig tynge. Jeg visste jo ikke noe om hva vi skulle gjøre, ut over at vi skulle løfte disse greiene, men jeg prøvde å se ut som jeg hørte til.

Og så gikk det slag i slag. Ben, bryst, armer, ben igjen osv. Prøv å gå et halvt år uten noen form for styrketrening, spis så rundt 10g karbohydrater i tre dager og ta deg en sånn time. Da skjønner du. Det var tomt etter tjue minutter. Eller, tomt var det ikke. Men det mangler liksom all svosj og svong. Ingenting å gi på med. Og det ristet i musklene. Hele kroppen dirret.

Så derfra gjorde jeg omtrent halvparten av øvelsene, og jeg gjorde dem halvveis. Der jeg stod, midt på gulvet hvor alle kunne se. De siste knebøyene var mer som små knekk i knærne, og de tok jeg uten et gram ekstra vekt på stanga. Tenkte at jeg har nok av ekstra vekt på kroppen, og lot som det ikke så dumt ut. Og da vi til slutt skulle stå i planke og ben ut til siden og inn og knær på tvers under og bytt, da lå jeg på gulvet som en sekk, og tenkte at jeg aldri ville reise meg opp igjen. Midt på gulvet. Der alle kunne se.

Og jeg tenkte som jeg pleier; hvis det var noen bak meg som ikke fikk dette helt til, så følte de seg kanskje litt bedre fordi jeg var der og ikke fikk det til i det hele tatt. Og de som fikk det til brød seg trolig ikke om hva jeg holdt på med i det hele tatt.

Er støl i dag, men aller mest sliten. Det er ikke tull at det blir litt tomt. Hadde voldsomt lyst til å spise noe som kunne fylle opp i morges. Men jeg spiste røkelaks og spinat som planlagt. Og snart skjønner kroppen min det igjen, og da blir det trening og ikke bare klumsete forsøk. For nå er det slutt på å slurve med styrketrening. Trenger nok å gjøre det i gruppe skal det bli noe greie på, så det blir sånne timer på meg fremover. Og siden jeg ikke skal være med på hopp og sprett i timen før, så blir jeg ikke først neste gang heller, og plassen midt i salen blir ledig til meg da også.

 

Ingen treningsrabatt for overvektige

Jeg har gjennomført første treningsøkt i regi av forebyggende kardiologi. Egentlig begynner ikke «gruppa mi» med trening før til høsten, men de som ønsket kunne få komme og trene med de som begynte i januar. Jeg ønsket. Var på forhånd litt redd det bare skulle bli jeg som var ny, men det kom heldigvis to til.

idrettshøyskolen

Før treningen tenkte jeg at det kunne da ikke være så fryktelig ille. Det er jo snakk om trening for overvektige, og andre med behov for forebyggende «behandling». Så selv om de andre har holdt på en stund, så hadde jeg en slags tanke i hodet om at det ville være relativt greit å gjennomføre. Introduksjonstimen vi hadde i sammenheng med informasjonsmøtet tidligere indikerte også at det ikke skulle være så brutalt. Vel, det var feil. Det var sikkert ikke så voldsomt da de begynte i januar, men herlighet og kjære vene og hildrande du som jeg har trent! Jeg har bokset, sparket, dukket, balansert, armhevet, sit-upet og hofteløftet til kroppen var fullstendig sønderrevet. Kanskje ikke fullstendig, men det føltes sånn. Jeg hadde trøbbel med å løfte armene over hodet under uttøyning, og det var tungt å vaske håret i dusjen etterpå. Det var også litt vanskelig å komme seg ut av bile da jeg kom hjem. Kort sagt; jeg var sliten!

isposer

Så nå sitter jeg her, med frosne grønnsaker på knærne, og gruer meg til morgendagen. Men du verden så fornøyd jeg er. Ikke fordi jeg var i nærheten av å henge med, men fordi jeg prøvde. Hele veien. Å forvente av meg selv at jeg skal avslutte treningen med førti sit-ups og førti harmhevninger (10×4) er godt i overkant. Herlighet, på siste serien tok jeg vel sit-up nummer tre, siden jeg ikke var helt klar på nummer en, og nummer åtte fordi jeg ikke kom opp på den ene jeg prøvde på mellom tre og åtte. Men jeg prøvde på den, og jeg tok en til. Den orket jeg egentlig ikke.

Litt skuffende å få beskjed om at det bare er to ganger igjen før sommerferie. Forebygger man ikke om sommeren tro? Men veldig, veldig godt å kjenne at viljen til å presse er tilbake. Satser på at det betyr hakket mer effektiv trening fremover. Det vil gi raskere formstigning, og dermed mer lystbetont trening. Rett og slett ganske bra dette.

Greit å være så strålende fornøyd med seg selv? Jah! Det skulle bare mangle!

Me and my camelbak

I dag hadde jeg egentlig planlagt ny dundretur med staver. «I dag hadde jeg egentlig planlag» er sjelden en positiv start på noe man skal fortelle. Men i dag er det greit. Helt greit. I dag er en helt aldeles nydelig vårdag, med drøssevis av varmegrader og sol fra skyfri himmel. Så jeg hadde så lyst til å bare gå en tur i skogen og nyte både solen og våren. Og hvis du ikke ser det umiddelbart, så la meg herved få påpeke den enorme fremgangen det er at jeg hadde LYST til noe som innebar fysisk anstrengelse. For her i området så heter alle stedene noe med –åsen, eller –kollen, og man kan ikke gå særlig langt uten anstrengelse. I hvert fall ikke med tung og dårlig trent kropp.

Så da ble det tur i skogen, og et par timer med litt forhøyet puls og litt forkortet pust, det er da jammen trening.

Men jeg tok ingen sjanser. Kommer aldri til å krysse markagrensa uten min nye treningspartner igjen:
camelbak

Her er turen min, uredigert fra mobilkamera:

østmarka

Og jammen har det vært folk her i god tid før meg:
varde

Tørt og fint og sommerføre:
sti

Men nå da? Svømme over her da eller?
svømmetur

Kom meg rundt den første, men så måtte jeg legge om ruta:
Ny kurs

Noen steder var det til og med skiføre:
skiføre

Og midt i skogen; Trappetrening:
utsikt

Det er et utkikstårn som er satt opp ved sidne av dette tårnet:
tårnet
(hadde trappene vært utenpå dette tårnet, så hadde det ikke blitt noe bilde..)

Fra tårnet (det minste). Jeg kan bli rimelig sprek før jeg går tom for skog å trimme i:
skog

Og joda, det er i Oslo dette:
byen som ikke er by

Stavgang rett i veggen

Jeg har så lyst til å jogge. Det er den eneste treningsformen jeg noen gang har opplevd som tilnærmet avhengighetsskapende. Og jeg har joggeskog rett over veien for der jeg bor. Det er stier og veier, mil etter mil. Men man kan ikke ta med seg en kropp på over hundre kilo med diverse slitasjer og meniskskade på joggetur. Eller, man kan jo, men da blir man fort sittende på en stol igjen.

Så da blir det inntil videre det nest beste; stavgang.

staver

Det ser dumt ut, jeg vet det. Altså; jeg snakker ikke om å rusle i skogen med staver i hendene. Jeg snakker om å dundre av gårde, pustende, pesende og svettende. I et tempo som skremmer både elg og folk. Det ser fortsatt dumt ut, men du verden så effektivt. Det krever litt trening da, hvis man fra før er vant til å gå på ski og bruke stavene til å skyve med. For å si det sånn; det er ikke så lurt å gi et skikkelig skyv på toppen av bakken. (Her skrev jeg først noe om å falle i staver, men fant ut at det ikke var noe morsomt, så jeg slettet det igjen).

Så i dag dundret jeg i gjennom skogene, så bikkjene skvatt og fjellene skalv. Det er ikke litt mer effektiv trening enn vanlig rask gange, det er noe helt annet. Det er pulsen i taket oppover bakker, og det er bevegelse i hele kroppen. Det er rett og slett aldeles grusomt slitsomt. Jeg har lest at det skal være tjue prosent mer effektivt enn vanlig gange. For meg er det betraktelig mer. Tror det har med at det liksom er trening, og dermed øker innsatsnivået også. Jeg klarer bare ikke å få pulsen opp tilsvarende hvis jeg bare «går en tur». Og jeg klarer i hvert fall ikke å holde den der. Jeg tar lenger skritt også, med staver, helt ubevisst.

Jeg lurer litt på hva de tenker, og kanskje også sier, de som er på rusletur med familien, eller de som er på sin flere mil lange løpetur. For det ser garantert ikke bra ut. Jeg tramper, puster og peser, er svett og tilnærmet lilla i ansiktet.
Jeg lurer på hva de tenker, men de kan tenke hva de vil. Selv stenger jeg både dem og min egen hivende pust ute med treningsmusikk i ørene, og later som jeg er helt alene i skogen. Vi snakker Oslomarka her, så det krever en viss innlevelse å late som sånt, mens man nærmest går slalom mellom barnefamilier, hundeluftere og hundene deres, joggere og syklister. Men jeg later som. Og til de som har sett meg som jeg egentlig burde hilst på; Unnskyld at jeg ikke sa hei, men jeg var helt alene i skogen akkurat da.

staver2

Sånn. Nå håper jeg de fleste har falt av, har sluttet å lese, og er imponert over innsatsen. For her kommer innrømmelsen; Alt det fine med stavgang var sant i cirka fire kilometer. Der stod det en vegg, og jeg dundret rett i den, gitt. Utrent og dehydrert ble den energiske stavgangeren plutselig til en ruslende, gammel dame på tur. Det fine med skogen min er at den har bekker, så etter et par hundre meter fikk jeg vann. Det hjalp en hel masse (note to self; drikkesekk!), men da var jeg jo blitt stolpe stiv. Jeg kom meg i gang igjen på et vis, men tror jeg brukte lenger tid på de siste to kilometerne enn på de fire første. Heldigvis snakker vi altså bare en sekskilometer her. Med andre ord; ingen skade skjedd og det går bedre neste gang. Da skal jeg ha med meg vann.

stavgang_self
Tvungent smil og matt blikk på vei hjem. Seriøst sliten dame.