sommerferie

Joda, men så…. neida…

Jøss, det er folk her enda, ja. Lenge siden jeg har vært her. Lenger enn planlagt. Mye lenger enn planlagt. Ble sommerpause, gitt. Og det hadde jeg jo ikke tenkt.

Det skjedde sånn; Først hadde jeg ikke noe å si, på kanskje en sånn ukes tid. Så ble jeg sjuk, men hangla meg på jobb. Det blir man sliten av, og da orket jeg ikke å finne ut om jeg hadde noe å si. Så kom konsekvensen av at jeg ikke var villig til å bli sjuk, og jeg ble mere sjuk og bronkitt og alt der hører til. Så mistet jeg mormoren min, og det var liksom greit å bare ta litt pause.
Og plutselig hadde det blåst av gårde noen uker. Og det var sommer og sol og beste sommeren ever. Så da lot jeg igrunnen bare blogg være blogg, og tenkte at jeg tar det opp igjen etter ferien. Men så har det vært litt mye greier sånn på starten av høsten, og så gikk det enda litt tid.

Men nå er jeg her, og dette har hendt:
Aller først, nytt turbilde, og jammen var det fint på Rødøya på Helgelandskysten. Tok nesten knekken på knærne, selv om det strengt tatt ikke var noen lang tur. Måtte jo ned derfra igjen. Verdt det likevel. Se her da:

sommer1

Jeg gikk til plan B før sommeren, da all den gode bæra og plommene og snadderet kom i buitkken. Om det gikk fint? Njaaaoooeeeeiii…. en stund. Så tok jeg ferie. Og så gikk det etterhvert som det har gått før. Mindre fokus, og etterhvert var alt lov. Selv om jeg for lengst har konkludert med at jeg ikke er en av de som kan leve med at alt er lov, men ikke alltid. For litt av alt, blir så altfor fort for mye. Og noen av altene tåler jeg i tillegg svært dårlig.

Det tristeste feriebildet:
sommer2

Likevel; Jeg fikk spørsmålet før helga, om jeg synes det er greit at jeg ikke har gått ned i vekt i sommer, og at jeg ikke bare har spist brødskivematpakke, men også snop og tullemat. Og da lurer jeg på hva som er alternativet til at det må være greit. Hva skal jeg gjøre med det nå, hvis jeg ikke synes det er greit?

Så jeg synes det er greit. Rett og slett fordi sommeren er over, og jeg får jo ikke gjort noe med den. Jeg kan deppe, sutre, syte og fortvile, men det endrer ingenting. Eller jeg kan si; sånn gikk det, det er greit, og nå er det i dag.

Så hvor er jeg nå? Nå har jeg igjen vondere i kroppen, og hadde min første nesten søvnløse natt igjen, fra søndag til mandag denne uken, da jeg istedenfor å sove lå og kjente på at kroppen verket. Men jeg er på gang. Jeg er nesten tilbake på plan B, spiser ikke ketogent, er ikke konsekvent, men har tenkt meg dit igjen.

Vekta? Ha! Veide inn på 104,5 på Ullevål i dag. Det er omtrent som før sommeren det. PCen jeg brukte da har jeg visst brukt opp, og jeg har ikke fått henta ut ting av disken der enda, så jeg har ikke nøyaktige tall fra før sommeren. Men helt galt har det da seriøst ikke gått. Så igjen; Det er greit sånn.
Som sagt; Jeg ble veid inn på Ullevål, og dermed har jeg jo sagt at jeg er igang igjen med noe der også. Og etter en time hos ernæringsfysiolog og første samling på Vektkurs, så merker jeg i hele meg at dette må jeg jammen skrive om. For dette tenker jeg om. Mye.

Så ut over høsten så skal nok de av dere som gidder få være ventilen min for både sinne, frustrasjon og grublerier rundt opplegget der, og for alt vi vet; kanskje også litt glede.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; Dette er ikke tenkt som en blogg med et opplegg man kan følge. Og nå har jeg bevist grundig at det ikke er lurt å følge meg. Følg noen andre heller. Så håper jeg likevel fortsatt at den til slutt blir stående som bloggen til hun som kløna seg frisk og ned i vekt. Og har jeg rett i valg av kosthold, og fortsatt har ytringstrangen i behold, så vil det om fem år være bloggen til hun som kløna seg ned i vekt, og selv om hun fortsatt kløner, så er hun fortsatt frisk.
Og dermed er jeg ferdig med å omtale meg selv i tredjeperson for i dag.