sukkertroll

Sukkertrollet del 2

Det er en ting som er fryktelig irriterende med søtsaker; De smaker så godt! Jeg mener at ting som ikke er bra for kroppen burde smake fælt. Det burde smake som en blanding av eddik, salmiakk og sure sokker. Hvis jeg hadde fått bestemme skulle sukker smakt sånn! Bittert, ekkelt og motbydelig.

sukker

Med andre ord, jeg har ikke vært supergod til å holde kostholdsplanen min i helga. Jeg har ikke vært skikkelig dårlig til det heller, jeg har definitivt ikke spist sukker, men jeg har ligget høyere på karbohydrater enn jeg har planlagt. Og i dag falt jeg litt tilbake til en tanke om at siden jeg ikke hadde vært superstreng med meg selv i helga, så trengte jeg jo ikke være superstreng med meg selv da de serverte bakt potet i lunsjen på jobben heller. Siden-jeg-gjorde-det-i-går-kan-jeg-gjøre-det-i-dag-og er en veldig dårlig tankegang. I hvert fall i forhold til noe man ikke har tenkt å fortsette med.

Problemet nå er ikke at jeg har spist så veldig galt. Jeg har ikke spist ketogent, men det er ingen krise. Problemet er at vi har godteri i huset. Det ligger noe påskemarsipan her, og noe andre seige gummigreier. De ligger i skapet og roper om at de er der. Og de roper at de hverken smaker eddik eller sokker. Om det er avvik i kostholdet i seg selv som gjør at jeg har kommet på at de ligger der, eller om det er hodet mitt som vet at jeg allerede har vært ørlite ute av kurs så det ikke er så nøye, det vet jeg ikke. Jeg tror mest på det siste, for den gamle desperasjonen i forhold til søtsakene er ikke der, bare lysten på dem.

Uansett er det bare hue jeg kan gjøre noe med akkurat nå. Eller, det er i hvert fall det eneste jeg har tenkt å gjøre noe med. Denne gangen vinner nemlig ikke sukkertrollet. Denne gangen vinner jeg. Så nå har jeg ramset opp inni hue alle konsekvensene av å spise sukker, og gjort hva jeg kan for å huske hvordan kroppen vil reagere. Og lysten på noe søtt er erfaringsmessig ikke en lyst jeg kan tilfredsstille. Spiser jeg noe søtt nå, så vil jeg fortsatt ha lyst på noe søtt etterpå. Og jeg vil ha lyst på noe søtt i morgen.

Så da er spørsmålet hva jeg har mest lyst til. Å spise godteri, som dessverre nok fortsatt smaker godt, bare for å oppleve at jeg har lyst på mer godteri. Eller la vær å spise godteri for å oppleve at kroppen er i balanse og at jeg kan sove bedre om natten. Det høres i overkant snusfornuftig ut, men det er faktisk sånn det er.

Så hva velger jeg? Tror jeg lager meg en kopp te, jeg, og later som jeg aldri har tenkt på det godteriet. Lett? Overhode ikke.

Sukkertroll og muskelsmerter

Jeg ble angrepet i går. Helt ut av det blå. Jeg hadde fylt bensin, og skulle bare inn for å kjøpe med meg noe til et sykehjemsbesøk. Og gamle damer på nesten hundre år kan godt spise sjokolade, så jeg bestemte meg for å kjøpe det. Men tror du ikke det lå gjemt bak sjokoladehylla, klar til angrep. Pang! sa det, og jeg satt fast i det klamme grepet til sukkertrollet. Så da ble det to sjokolader, en til mormor og en til meg. Bare at da jeg hadde spist den ene sjokoladen… vel… det ble så lite vakkert at jeg måtte kjøpe ny sjokolade på vei til sykehjemmet.

Egentlig ser han sånn ut:
sukker

Når han ser sånn ut, så er det lett. Jeg har ikke sukker i huset en gang. Jeg bruker aldri sukker.
Det blir mye vanskeligere når han kommer i forkledning. Da kan han f.eks se sånn ut:

sjokolade

Eller sånn:
kake

Han er fortsatt lett å avsløre, men ikke like lett å komme seg unna.
Så da er det vel krise da? Jeg har jo sprukket. Må vente til mandag igjen da, eller?

Neida, det er ikke krise. Jeg har ikke sprukket heller. Jeg har bare spist sjokolade. Det var i går. I dag har jeg ikke det, og i morgen skal jeg ikke det.

Så egentlig er alt som det var før trollet angrep i går, bortsett fra en ting. Jeg har sovet veldig dårlig i natt, og våknet flere ganger med verking i kroppen. Så neste gang trollet dukker opp og forteller meg at det ikke er så nøye, så skal jeg huske på sammenhengen mellom sukker og smerter, og sparke det forbaska trollet tilbake bak sjokoladehylla.

(Oppmerksomme lesere vil ha lagt merke til at jeg i dette innlegget overhode ikke tar ansvar for mine egne handlinger, men legger dette over på en fiktiv figur, samtidig som jeg bagatelliserer hendelsen. Det stemmer).