trening

Back to square one – møkkaknær!

Det er forskjell på å være dum, og å gjøre dumme ting. Jeg er ikke dum, men jammen skulle man tro det. Eller kanskje jeg faktisk er det, sånn bittelitt, siden jeg åpenbart ikke evner å lære av egne erfaringer.

Dette burde jo lært meg noe... Bildet er tatt i 2014...

Dette burde jo lært meg noe… Bildet er tatt i 2014…

Jeg har dårlige knær. Jeg vet jeg har dårlige knær. Har tatt MR og bildene sa artrose for flere år siden. Man kan fint trene med artrose, men man må jo ta hensyn til det. Trene opp støttemuskulatur og velge riktig trening. Jeg hvar vært flink til det. Lenge. Spinning for eksempel er veldig bra, hvis man har vett til å holde motstanden på pedalene på et nivå som passer til dårlige knær! Jeg har åpenbart ikke sånt vett lenger.
Det startet med kramper i leggende under en intervall-økt. Såpass til kramper at det var veldig nære umulig å stå på sykkelen. I hvert fall uten mer viljestyrke enn jeg kunne oppdrive på tidspunktet. Så det ble stumpen ned på setet. Og hvordan får man opp pulsen når man sitter og sykler? Vel, hvis man har slitne knær, så tråkker man fort. Sant? Eller? Hvis man ikke er særlig smart, ganske sterk i bena og litt i overkant ivrig, så øker man motstanden. Og glemmer hele artrosen. Jeg glemte meg rett og slett helt bort. Ga full gass.

Og det stopper ikke der. Selv om knærne var vonde etterpå, så bortforklarte jeg det litt for meg selv. De blir jo ofte litt vonde etterpå, og jeg valgte å tenke at det sikkert ville «gå seg til». Så jeg møtte opp til styrketrening to dager senere. Knebøy og utfall var ikke riktig medisin. Begge knærne er vonde og det ene kneet både låser seg og svikter litt. Kan rett og slett ikke stole på det.

Så nå har det blitt noen dager hvor den planlagte treningen er strøket og erstattet med rusling for at det ikke skal stivne. Litt vanskelig å sove om natten er det også, siden bena hverken kan være bøyde eller komme bort i hverandre.
Jeg gir det en ukes tid til, med gåing og veldig lett trening. Det er jo allerede litt mindre vondt, og jeg tror fortsatt at med litt bruk av fornuft så vil det faktisk gå seg til. Ellers får jeg rusle til legen og høre om han har noen lure forslag. Fysioterapi kanskje. Eller noe.

Det var dagens sutring. Takk for oppmerksomheten!

Som en slapp flodhest

Jeg vet ingenting om flodhester, men jeg mistenker at de kanskje er både sterkere og sprekere enn de ser ut. Så jeg følte meg nok egentlig ikke som en flodhest på min aller første power-time noen gang. Jeg følte meg sånn en flodhest ser ut.

Jepp. Her trener jeg, men får dessverre ikke betalt for å si det.

Jepp. Her trener jeg, men får dessverre ikke betalt for å si det.

Etter oppvarming stod jeg sammen med noen andre ventende styrketrenerne og så litt på de som allerede var i salen. De hoppet og spratt og svettet og snurret. Cardiofolkene. Så var den timen over og halve gjengen spurtet til veggen bakerst i salen. Der var vektstenger og manualer. Og hvorfor hastet det så fælt? Jo, for å få plass bakerst i salen. Og så var det meg. Jeg ante jo ikke hva jeg skulle forte meg å samle sammen av tunge ting, så jeg måtte spørre instruktøren. Innen jeg hadde fått ordnet meg så mye som en kilo var det folk bakerst og langs veggene. Men ikke midt på gulvet. Der var det helt tomt. Så midt på altså, der alle kan se. Det var plassen min.

Så jeg rigget meg til, la matten oppå stepkassen som jeg så de andre gjorde, satt vekt på stanga som jeg ikke ante om var riktig tynge. Jeg visste jo ikke noe om hva vi skulle gjøre, ut over at vi skulle løfte disse greiene, men jeg prøvde å se ut som jeg hørte til.

Og så gikk det slag i slag. Ben, bryst, armer, ben igjen osv. Prøv å gå et halvt år uten noen form for styrketrening, spis så rundt 10g karbohydrater i tre dager og ta deg en sånn time. Da skjønner du. Det var tomt etter tjue minutter. Eller, tomt var det ikke. Men det mangler liksom all svosj og svong. Ingenting å gi på med. Og det ristet i musklene. Hele kroppen dirret.

Så derfra gjorde jeg omtrent halvparten av øvelsene, og jeg gjorde dem halvveis. Der jeg stod, midt på gulvet hvor alle kunne se. De siste knebøyene var mer som små knekk i knærne, og de tok jeg uten et gram ekstra vekt på stanga. Tenkte at jeg har nok av ekstra vekt på kroppen, og lot som det ikke så dumt ut. Og da vi til slutt skulle stå i planke og ben ut til siden og inn og knær på tvers under og bytt, da lå jeg på gulvet som en sekk, og tenkte at jeg aldri ville reise meg opp igjen. Midt på gulvet. Der alle kunne se.

Og jeg tenkte som jeg pleier; hvis det var noen bak meg som ikke fikk dette helt til, så følte de seg kanskje litt bedre fordi jeg var der og ikke fikk det til i det hele tatt. Og de som fikk det til brød seg trolig ikke om hva jeg holdt på med i det hele tatt.

Er støl i dag, men aller mest sliten. Det er ikke tull at det blir litt tomt. Hadde voldsomt lyst til å spise noe som kunne fylle opp i morges. Men jeg spiste røkelaks og spinat som planlagt. Og snart skjønner kroppen min det igjen, og da blir det trening og ikke bare klumsete forsøk. For nå er det slutt på å slurve med styrketrening. Trenger nok å gjøre det i gruppe skal det bli noe greie på, så det blir sånne timer på meg fremover. Og siden jeg ikke skal være med på hopp og sprett i timen før, så blir jeg ikke først neste gang heller, og plassen midt i salen blir ledig til meg da også.

 

Så melkesyra skvetter

I fjor sommer kom jeg meg aldri så langt som til spinningsykkelen. Den stod på planen, men der ble den også stående. Men nå er jeg så heldig at jeg ikke har noen vei utenom. Eller, jeg har jo veien, men så lenge jeg er sykemeldt for å gjøre dette, så er ikke den veien mentalt åpen i det hele tatt.

Så på sykkelen bar det. Litt tung i både kroppen og luggen.

spinning before

Jeg har stadig økende forståelse for idrettsfolk som prøver lavkarbo noen korte uker, og konkluderer med at det er helt feil. For i noen uker, så er alt helt feil, ikke minst trening.

Melkesyre er ikke ukjent for meg. Jeg har trent før. Da jeg hadde barn som passet i sykkelsete på bagasjebrettet, så syklet jeg en del også. Og da var det ikke fritt for at bakkene opp fra Grønland til Torshov medførte en del av den forhatte syren i lårene. Jo lenger jeg syklet, jo verre ble det. Altså helt naturlig.

Nå ar det vært helt motsatt. Den første spinningtimen var helt grusom. Ikke bare fordi jeg ikke var i form til spinning, men fordi melkesyra kom på tredje tråkket uten særlig motstand. Og der ble den. Har forsøkt å finne info på nettet om hvorfor det er sånn, men har ikke funnet noen gode svar, ut over at det er individuelt og går over. Og noen inviklede greier jeg ikke helt forstår, og ikke skal forsøke å gjengi. Dette har jeg rett og slett ikke så greie på. Det jeg uansett vet er at en time med melkesyre i låra en lang, lang time.

Men denne, som er den tredje, mandagen gikk det bedre. Ingen syre før de tunge tråkkene. Og jeg vet, og venter på, at den forhatte melkesyra skal holde seg borte timen gjennom. I hvert fall nesten.

Og når det hele er over og man har dødd litt, så er det ingenting som en oppmuntring…

spinning after 1

… men det var ikke det som var skjedde. Det var den mye sprekere enn meg Anita som skulle ha bildebevis hun også. Så her er hun, og hun har beviselig trent. spinning after 2

Jeg lover herved å spinne!

Når man har en kropp på godt over hundre kilo, så er det slitsomt å røre noe særlig på den i det hele tatt. Og når den tunge kroppen i tillegg blir vond, så er det vanskelig å forklare seg selv at man skal gå seg en tur.

Og jeg er også temmelig makelig anlagt. Jeg velger lett godstolen. Så da er det sånn, at hvis jeg skal få rørt noe særlig på meg, så må jeg trene og bli svett. Det liker jeg, egentlig, vet jeg. Og jeg vet at når jeg får trent en stund, og formen blir bedre, så blir ting mindre tungt og bevegelse kommer litt av seg selv.

Så som sagt så bar det til treningsstudio. Og det skal ikke være lett. Velkommen til oss liksom:

DSC_0013

Vel oppe fant jeg fort min gamle venn elipsemaskinen. (Her planla jeg et bilde av meg selv elegant tråkkende på nevnte maskin, men bildet jeg fikk den hyggelige unge gutten til å ta av meg i dag, viste seg å ikke akkurat bli sylskarpt, så hvis noen ikke vet hva elipsemaskin er så må det nesten bli google).

Uansett; elipse er helt strålende for oss tungvektere, fordi det er mye bevegelse uten særlig belastning. Jeg har slitasje i begge knærne, og en skadet menisk i det ene. Så lite belastning er helt greit.

Jeg har fortsatt den gamle treningslista mi på Spotify, og første dagen satt jeg i gang med beven, dog iver og optimisme. Musikklista er satt sammen på en sånn måte at jeg kan følge rytmen når jeg «løper» på elipsen. Det tok ca to minutter før jeg hadde så høy puls at jeg begynte å fryse. Resten av den økta var bare en kamp mot pulsen, med lavere tempo og mindre motstand.

Frem til nå har jeg også tillat meg selv å starte forsiktig. Det er første gangen jeg prøver å trene etter at musklene virkelig begynte å verke, så jeg var spent på responsen derfra. Det går fint, og jeg har konstatert at jeg ikke blir dårligere av å trene.

Så nå er det på tide å skru opp innsatsen. Det må bli slutt på halvhjertet tråkking, roing og passe motstand på styrketrening. Da må jeg ha litt press, og det kan jeg få med trening i gruppe. Spinning er i så måte en super start. Man regulerer motstanden selv, i forhold til både formen, og tilstanden til knærne. Det er også fullt mulig å ta det litt rolig, uten at man faller helt ut av programmet.

Men jeg vet hvor fælt det blir. Det er så grusomt de første gangene. Pulsen, pusten, melkesyra… alt…Og rumpa! Au! Jeg gruer meg.

Og her kommer innrømmelsen: Jeg har to ganger booket time til spinning, og to ganger meldt meg av igjen før timen.

Her kommer forpliktelsen: Jeg skal på minst en spinningtime denne uken. Sansynligvis torsdag, senest søndag.

Og hvis jeg ikke gjør det? Det skjer ingenting, det er ikke et veddemål. Men jeg må skrive om det og forklare hvorfor jeg ikke har gjort som jeg har lovet. Det holder det.

Om å finne en treningsform man liker

I forhold til mange overvektige som begynner å trene har jeg en stor fordel; Jeg vet at jeg egentlig liker å trene.
Som tenåring spilte jeg håndball, og var aktiv løkkefotballspiller. Jeg gikk til og med skiturer i marka om vinteren.
Jeg tror sånt sitter i kroppen. Selv etter at man har passert førti.
I tillegg har jeg trent periodevis hele livet. Jeg har startet nesten fra bunnen av før. Og jeg vet at når jeg kommer over kneika, så skviser jeg mer enn gjerne en treningsøkt i mellom to andre gjøremål. Det er min motivasjon i det helvete det er å begynne å trene.

Tenk de som aldri har trent da! De som ikke var best etter Nina i ballspill av jentene på barne- og ungdomsskolen. De som egentlig ikke likte gym, og aldri har vært med i organisert idrett.

«Det er viktig å finne en treningsform man liker.»

Sprøyt og tullprat!  Det er ikke mulig. Et utrent menneske, ikke minst med en overvektig kropp, dumper ikke over en treningsform man liker. All fysisk aktivitet er fælt når man er tung og utrent. Herlighet, verden er full av trapper, så man tar heisen. Alt gjør vondt. Det finnes ikke trening som er morsom for en utrent kropp. Seriøst. Det finnes ikke! Det er jo tungt å gå til bilen!

Min fordel er at jeg vet at på andre siden av denne pinen så finnes det tilfredsstillelse. Jeg vet at trening kan være godt. Så jeg biter tenna sammen og gjør det. Lenge før jeg har funnet en treningsform jeg liker. For akkurat nå liker jeg ingen ting.

Og her er bilde:

DSC_0012
Jeg tok dette bildet for å legge det ut her (man må jo bevise at man snakker sant) og tenkte; Men, jeg ser ikke tjukk nok ut! DET har jeg aldri noen gang, noen sinne, ever, tenkt om et bilde før. Jeg ser som regel mer enn tjukk nok ut og normalt sett ville jeg elsket dette bildet. Tror jeg har fått meg treningstøy med bra cut. #dagensoutfit