treningssenter

Jeg lover herved å spinne!

Når man har en kropp på godt over hundre kilo, så er det slitsomt å røre noe særlig på den i det hele tatt. Og når den tunge kroppen i tillegg blir vond, så er det vanskelig å forklare seg selv at man skal gå seg en tur.

Og jeg er også temmelig makelig anlagt. Jeg velger lett godstolen. Så da er det sånn, at hvis jeg skal få rørt noe særlig på meg, så må jeg trene og bli svett. Det liker jeg, egentlig, vet jeg. Og jeg vet at når jeg får trent en stund, og formen blir bedre, så blir ting mindre tungt og bevegelse kommer litt av seg selv.

Så som sagt så bar det til treningsstudio. Og det skal ikke være lett. Velkommen til oss liksom:

DSC_0013

Vel oppe fant jeg fort min gamle venn elipsemaskinen. (Her planla jeg et bilde av meg selv elegant tråkkende på nevnte maskin, men bildet jeg fikk den hyggelige unge gutten til å ta av meg i dag, viste seg å ikke akkurat bli sylskarpt, så hvis noen ikke vet hva elipsemaskin er så må det nesten bli google).

Uansett; elipse er helt strålende for oss tungvektere, fordi det er mye bevegelse uten særlig belastning. Jeg har slitasje i begge knærne, og en skadet menisk i det ene. Så lite belastning er helt greit.

Jeg har fortsatt den gamle treningslista mi på Spotify, og første dagen satt jeg i gang med beven, dog iver og optimisme. Musikklista er satt sammen på en sånn måte at jeg kan følge rytmen når jeg «løper» på elipsen. Det tok ca to minutter før jeg hadde så høy puls at jeg begynte å fryse. Resten av den økta var bare en kamp mot pulsen, med lavere tempo og mindre motstand.

Frem til nå har jeg også tillat meg selv å starte forsiktig. Det er første gangen jeg prøver å trene etter at musklene virkelig begynte å verke, så jeg var spent på responsen derfra. Det går fint, og jeg har konstatert at jeg ikke blir dårligere av å trene.

Så nå er det på tide å skru opp innsatsen. Det må bli slutt på halvhjertet tråkking, roing og passe motstand på styrketrening. Da må jeg ha litt press, og det kan jeg få med trening i gruppe. Spinning er i så måte en super start. Man regulerer motstanden selv, i forhold til både formen, og tilstanden til knærne. Det er også fullt mulig å ta det litt rolig, uten at man faller helt ut av programmet.

Men jeg vet hvor fælt det blir. Det er så grusomt de første gangene. Pulsen, pusten, melkesyra… alt…Og rumpa! Au! Jeg gruer meg.

Og her kommer innrømmelsen: Jeg har to ganger booket time til spinning, og to ganger meldt meg av igjen før timen.

Her kommer forpliktelsen: Jeg skal på minst en spinningtime denne uken. Sansynligvis torsdag, senest søndag.

Og hvis jeg ikke gjør det? Det skjer ingenting, det er ikke et veddemål. Men jeg må skrive om det og forklare hvorfor jeg ikke har gjort som jeg har lovet. Det holder det.