ullevål

Informasjonsmøte om vektreduksjon

Da er jeg på sett og vis i gang med opplegget gjennom Ullevål sykehus. Det hele ble innledet med et fire timer langt informasjonsmøte. Og det er rart hvordan en enkelt ting som blir sagt så grundig overskygger alt det andre.

DSC_0051 (1024x576)

Jeg har jo som sagt, etter å ha grublet en stund, kommet til at jeg vil følge et ketogent kosthold. At det ikke ville være forenlig med anbefalingene fra Ullevål var jeg selvsagt klar over før møtet. Det jeg ikke var klar over var at personer som spiser under 20 gram karbohydrater pr dag IKKE spiser grønnsaker. Hun sa det, ernæringsdamen;. «De spiser ikke grønnsaker.» Tror kanskje haka mi falt så langt ned at hvis hun hadde tatt en titt, så hadde hun sett de grønnsakene jeg spiste både til frokost og til lunsj. Jeg forventer ikke at ekspertene skal kjenne til innholdet i alle kostholdsretninger folk kan finne på å følge, men dette kostholdet er så omdiskutert at jeg nesten synes de burde satt seg litt inn i det. Og om de ikke gidder/har tid/har lyst til det, så bør de ikke omtale det heller. Og det er min mening om den saken!

Jeg har likevel et håp om at dette opplegget kan være bra for meg. Litt utfordringer i forhold til kostholdsråd får jeg heller tåle. Det er tross alt dere som er med og spleiser på dette via skattetrekk, så jeg skal bruke det for alt det er verdt.

Det som var veldig, veldig befriende å høre var at jeg slett ikke har gjort alt så veldig feil frem til nå. Det er ikke sant som fastlegen sa, at jeg ikke gjør noe med det. Eller som kompisen sa; at jeg er redd for endringer fordi jeg ikke bare «gutser» på. Dette er første gang jeg har brukt tid på å lage rammer og legge til rette for endring før jeg egentlig var i gang. Og etter å ha hørt på foredragene i dag, gir jeg meg selv en klapp på skulderen for nettopp det. For det er en del av å gjøre noe med det. OG de kunne opplyse om at helsegevinsten kommer med de første 5-10% vektreduksjon, så da har jeg jo jammen gjort mer enn jeg trodde selv til og med.

I tillegg til gruppegreiene i kurset i vektreduksjon, starter jeg også med gruppetrening om en drøy uke. Litt småkjipt at treningstilbudet til oss som starter nå egentlig ikke er før til høsten, men det var lov å hive seg med de som allerede har holdt på siden nyttår. Og det må jeg da jammen benytte meg av, selv om det er en bråte med øvelser som de andre for lengst har innøvd. Vi hadde en liten prøvetime i dag, og prinsippene for treningen virker i hvert fall å være sånn at det er fullt mulig å henge med, sånn nesten.

Dermed har jeg kostholdet på plass, og jeg har forpliktende trening en gang i uka på plass. Så blir det å ordne med pt-timer på treningssenteret. Vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, men der har nok pt’en noen forslag.
Når det gjelder hva jeg spiser og hvorfor, så har jeg ikke sagt så veldig mye om det enda. Det kommer nok mer etter hvert. Og hele internettet er fullt av informasjon.
Når det gjelder hva jeg spiser, og delvis hvorfor, så står det ganske mye her: http://www.kostdoktorn.se/lchf
Og hvis man virkelig vil vite hvorfor, så er man jo godt over middels interessert, og da anbefaler jeg bloggen til Pål Jåbekk – http://paljabekk.blogspot.no Den er krevende, men veldig, veldig spennende. Han går grundig til verks, og tar oppgjør med mange gamle sannheter. Store sannheter. Ikke minst om overvekt, årsaker til det og dagens behandling av det. Men som sagt; den er for oss nerdene.

Til slutt et bilde av tilbudet som stod rett utenfor døra til kursrommet (og det var ikke jeg som fant ut at den var låst):
DSC_0054 (1024x576)

Poliklinikk for preventiv kardiologi

Her har jeg vært i dag:

DSC_0015

… på preventiv kardiologi på Ullevål sykehus. NB! De har montert alarm.

Der møtte jeg en søt liten legedame, som hadde kjempediger pasientstol på kontoret sitt. At jeg var der, på det kontoret med den store stolen, var både en seier og et nederlag på en gang.

Nederlaget består i behovet for å være der. Jeg mener; jeg kan mer om mat enn veldig mange. Jeg vet hvor mye kallorier det er i mat, jeg vet hva som er rikt på proteiner, jeg vet hva som har mye fiber eller c-vitaminer, jeg vet hva som er fett, jeg vet forskjell på raske og trege karbohydrater, og hvor mange gram karbohydrater det er i en gul boks med leverpostei. Og jeg kan lage mat. Jeg er faktisk ganske flink til å lage mat. Bra mat. Fra bunnen.

Jeg vet litt om trening også. Om styrketrening og kardio, om økt forbrenning ved styrket muskulatur, om proteiner etter trening, om utholdenhet og om intervall.

Så hvorfor i hule heiteste sitter jeg i den store stolen og hører hjemme i den? Og hvorfor snakker vi om fedmebehandling, og hvorfor tar hun en telefon og bruker ordene «sykelig overvektig» når hun snakker om meg?

Sannheten er at det vet jeg ikke helt. Jeg vet hva som gjør meg overvektig, og er ikke av de som ikke skjønner hvorfor jeg legger på meg. Jeg vet nøyaktig hvorfor jeg legger på meg. Og jeg vet hva jeg skal gjøre for å gå ned. Har til og med flere muligheter og retninginger innen ernæring som jeg vet vil fungere. Av erfaring. Men i dag satt jeg i den store stolen hos den søte, lille legedamen likevel. Og jeg vet ikke helt hvorfor.

Men nå skal jeg kurses og trenes. Jeg skal få hjelp til planlegging, og jeg skal få oppfølging. Neste planlagte time hos den lille legen er om et år. Og i mellomtiden går skattepengene dine til å få meg på stell. Jeg tror det er god økonomi, for da kan jeg jobbe og betale skatt selv også, istedenfor å sitte hjemme og få andres skattepenger utbetalt som sykepenger.

Vel, det var nederlaget. Hva med seier? Jo, det er en seier. Den høres kanskje ikke så stor ut, men det er den. Seieren består i at jeg gjør det. Jeg har innsett og akseptert at jeg trenger hjelp til dette, og jeg tar i mot den hjelpen. Jeg har sittet i en diger stol og godtatt at jeg hører hjemme i den, uten å argumentere med at jeg har greie på ting og klarer selv. For jeg har jo bevist at det ikke er sant.