vekt

SMART mål – veddemål

Jeg har satt meg et mål. Et veddemål. Penger i en pott, de som gjennomfører deler potten. I utgangspunktet kanskje ikke det aller smarteste av mål man kan sette seg, men en god hjelp til få å hodet på plass og kroppen i gang igjen.

Foto: PokerNorge

Foto: PokerNorge

Pokerspillere kan brukes til så mangt og denne gangen som «slankebuddies». Fem-seks mannfolk og jeg skal ned ti prosent av kroppsvekten innen 7.juni. For meg kom initiativet på et helt perfekt tidspunkt. Jeg var akkurat i ferd med å prøve å dra meg fremover, da jeg plutselig fikk drahjelp. Og dermed var jeg i gang.

S – Spesifikt – et konkret minimum antall kilo ned på en bestem tid
M – Målbart – jepp
A – Attraktivt – på flere måter, mest prestisje, men også et poeng å få tilbake pengene sine
R – Realistisk – ja, helt innafor med moderat, jevn vektnedgang
T – Tidsbegrenset – 7. juni

I utgangspunktet tenker jeg at jeg skal jo ikke slanke meg. Jeg skal leve på en sånn måte at konsekvensen blir vektnedgang, og fortsette å leve sånn for å unngå vektøkning. Og den viktigste konsekvensen av bra kosthold og økt aktivitet er ikke vektnedgang i det hele tatt, men mindre vondt og generelt bedre helse.

På mange måter bryter dette med det jeg sa tidligere om at jeg skal gjøre det samme som før. For dette har jeg faktisk ikke gjort før. Jeg har aldri satt målene mine i forhold til antall kilo ned på en gitt tid. Årsaken til det er jo at jeg mener det er underordnet. Dermed har jeg bare satt kortsiktige mål for kosthold og trening, og langsiktige mål som ikke var relatert til konkret vekt. Så; jeg prøver noe nytt.
Hadde fristen vært kortere, så det måtte sterk lut og sultekur til for å gjennomføre, så hadde det ikke vært aktuelt. Men her er vi helt innafor det som er mulig på et ordinært kosthold, og håpet er at det er nok til å få feste i et godt spor igjen.

Så nå er det skjema for mye jeg skal ned hver uke, på bakgrunn av aktiviteter jeg vet jeg skal de ukene. Har ikke lagt inn vektnedgang i ferie (skal ha to uker ved påske, den første for å spille poker-nm i Dublin), men heller ingen oppgang. Litt usikker på hvor realistisk det er, men håper å «ha litt å gå på» om det ikke skulle holde helt akkurat i ferien.

Pr i dag ligger jeg 0,7 kg bak skjema. Hadde lagt inn litt mer «gratis» i starten enn det ble, men tror jeg skal ta det igjen og velger å ikke få hetta.

Foreløpig har jeg altså tro på dette som motivasjonsfaktor. Litt rart veddemål er det jo, for jeg håper strengt tatt at jeg ikke vinner en krone fra de andre, og jeg tror ikke de håper å vinne fra meg heller. De kommer i hvert fall ikke til å si det høyt.

Ønsk meg lykke til da!

Så buksene faller

Neida, jeg vandrer ikke rundt bukseløs. Det skulle da virkelig tatt seg ut. Vi har ikke særlig streng dresskode på jobben, men om jeg dukket opp uten bukser så er det mulig det ville blitt nevnt. Mulig det også ville skapt en viss grad av oppstandelse og ikke så rent lite bekymring.

Nei, jeg holder buksene på. I hvert fall når det er det som er passende. Og til, fra og under arbeidsdagen er det greit å være relativt påkledd synes jeg.

Men jeg har altså et par olabukser som jeg bruker mye. De er med litt sånn stretch og satt lenge som limt til kroppen. Jeg har lagt merke til at det etter hvert har blitt antydning til luftrom et par steder på dem, men i dag da jeg gikk ut av bilen måtte jeg heise dem opp igjen. Altså; på skikkelig gubbevis måtte jeg ta tak i livet på buksa og dra den opp igjen. Hurra!

Den kan fortsatt brukes en god stund altså, men likevel; jeg kan seriøst merke på klærne at bedre livsstil gir mindre kropp. Jeg raser fortsatt ikke ned i vekt, men jeg går ned, uke etter uke. Det er fortsatt ikke sånn at det synes særlig godt, men det er litt deilig å merke at klærne begynner å sitte løsere. Det sier meg at jeg gjør noe riktig.

Da jeg valgte å droppe kaloritelling, men heller være restriktiv i forhold til karbohydrater, var en av «beskyldningene» som kom at jeg gjorde det for å få raske resultater. Jeg må innrømme at når det gjaldt muskelsmerter så ønsket jeg lynraske resultater. Jeg er mye bedre nå enn for et par måneder siden, så det er vel kanskje det jeg har fått. Ikke bra, men veldig mye bedre.

Når det gjelder vekta, så ønsker jeg resultatene, men jeg synes dette tempoet er helt glimrende. Det er egentlig en estetisk greie. Skulle gjerne vært slank i morgen, jeg, men ville ikke hatt den huden som slang rundt kroppen om det skjedde. For det er jo bare å erkjenne at den neppe er særlig elastisk lenger. Den henger med når kroppen utvider seg, men den trekker seg neppe tilbake i racerfart. Helt bra blir den sikkert ikke i det hele tatt, men med jevn vektnedgang i gangfart, så gir jeg den i hvert fall en sjanse.

Med andre ord; Jeg måtte heise opp buksa da jeg gikk ut av bilen i dag, og om enda noen uker så passer den ikke. Men jeg kan jo ikke vente til den faller helt av med å være litt stolt, sant?

uke21

Tallenes tale

Da har jeg stablet meg selv opp i stående igjen, etter å ha snufset, nøset og ynket meg gjennom noen dagers kraftig forkjølelse. Jammen er jeg glad jeg ikke hadde hørt om at svineinfluensaen var veldig i nærheten. Da hadde jeg antagelig vært enda sykere. Men jeg på bena igjen, litt småforkjølet, men endelig tilbake i full jobb.

Og nå er jeg klar. Det har tatt meg litt tid, men i dag kommer tallene. Hva har jeg veid, og hva veier jeg nå. Det høres kanskje ikke ut som noen stor sak, å sette det på «trykk», så lenge jeg allerede har gjort verden oppmerksom på det den allerede visste; jeg er sterkt overvektig. Men det er litt sak for meg likevel. Det blir på en måte enda mer sant. Og den delen av meg som har et slags ønske om at overvekten egentlig ikke synes, den våkner veldig til liv når vi snakker svart på hvitt. Det blir så veldig sant når man setter tall på det.

Så hvorfor gjør jeg det da? Jo, nettopp fordi det blir så veldig sant når man setter tall på det. Både at jeg faktisk veier så mye som jeg gjør, men også at jeg faktisk har gått litt ned. Det blir også veldig sant at det tidvis går litt opp. To-skritt-frem-og-et-tilbake-varianten av vektreduksjon. Jeg begynner å få form på en plan for tiden fremover, og tror det vil bli litt fart i sakene fra midt i april. Jeg kunne ha ventet til da, så det så bedre ut. Men da ville det ikke blitt helt sant. Liksom. På en måte.

Badevekta har jeg sagt noe om før. Den brukes ikke daglig lenger. Jeg har faktisk ikke satt den vekk, men jeg har latt den stå i fred. Den brukes bare på onsdager. Erfaringsmessig varierer vekta mi mest på mandager, på samme måte som kostholdet i helgene kan gjøre det. Både rødvin og salt spiller en rolle. Så jeg dropper mandag, og flytter til onsdag. Det blir kortere skritt både frem og tilbake på onsdager. Og jeg har fulgt med på både frem og tilbake siden andre uka i januar. Ikke bare det, men jeg har ført det sirlig inn i ei liste. Den skal jeg fortelle mer om senere. Og om de andre som står på den lista. Og noen som ikke står der.

Men nå er det altså tallene. Trikset er grafisk fremstilling. Jeg mener det helt seriøst. Det er så mye mer motiverende med en graf, som til tross for noen små dumper, stadig peker nedover, enn med ei liste med tall. Også ser det kulere ut, når man har laget blogg og ikke er særlig flink til å ta bilder. Så her er den:

graf1

Det ser ikke så verst ut det, sant? Jeg har veid 120 kg på det meste. Hadde litt lyst til å legge inn det også, men det føltes litt feil, siden det er nokså lenge siden. Dessuten ble grafen veldig rar, med et kraftig stup i starten.
Jeg kommer til å lage en egen side hvor jeg skal oppdatere hver onsdag. Og det skal jeg gjøre, uansett om det er et steg bakover, et fremover eller bråstopp. Som du ser, jeg starter med opp. Det var forrige uke. Ny vekt kommer onsdag.
Du vil finne den i menyen på toppen, hvis du vil følge med videre.

Badevekta er lagkaptein

Badevekta mi, speilbildet mitt og selvbildet mitt spiller på lag. Noen ganger med meg,  andre ganger mot meg. Kapteinen på laget er badevekta. Den bestemmer hva speilbildet skal si, og hvordan jeg skal føle meg. Den har til og med noe den skulle sagt i forhold til hvordan klærne passer.

Speilbildet er den største løgnhalsen i laget. Som så mange andre overvektige, så har jeg gått ned i vekt før. Jeg har også vært større før. Jeg veier nå ca 12 kg mindre enn jeg gjorde på mitt største. Og hva sier speilbildet mitt om den saken? Ingen ting. Ingen verdens ting. Jeg ser helt lik ut nå som da. Bortsett fra at puppene nærmer seg knærne med stormskritt, og at det er litt mer … sleng… både her og der.  Årene går jo. At jeg har gått ned i vekt holder speilbildet helt tyst om.  For det handler om endring over lang tid.

Men til daglig er det badevekta som er sjef. Hvis jeg besøker den, og den kan fortelle meg at jeg veier mer enn jeg gjorde siste jeg var der, som mest sansynlig var foregående morgen, så forteller speilbildet meg det mye tydeligere enn badevekta selv. Da roper speilet om diger mage, dissete overarmer, svære lår og pløsete ansikt. Og klærne hører på badevekta, og sitter hakket strammere enn de gjorde dagen før.

Om jeg derimot veier mindre enn sist, altså dagen før, så synes det også godt. Da har magen blitt synlig mindre, klærne slenger litt rundt kroppen og både krageben og kinnben er synlig mer markert.

Siden jeg aldri har gjort noen hemmelighet av det når jeg har forsøkt å gjøre noe med vekta, så kommenterer folk den også. Heldigvis ikke når jeg legger på meg, men når jeg har gått ned nok til at det synes. Da kommer «Nå har du gått ned en del. Så fin.» i ymse varianter. Jeg liker det. Det er hyggelig å få komplimenter, og det er hyggelig i seg selv at folk vil si noe fint.

Bare ikke hvis badevekta samme morgen sa «en halv kilo pluss, frue». Da er det ikke noe kompliment når noen spør om jeg har gått ned i vekt. Da sier de det bare for å trøste. Det er jo åpenbart. Tror de virkelig ikke jeg skjønner det?

Hadde jeg ikke vært veldig klar over at jeg ikke er alene om disse opplevelsene, så hadde jeg antagelig ikke turt å skrive det. Det er jo bare latterlig. Når man veier tredve-førti kilo for mye, så synes hverken en halv eller en hel kilo. Enten den er pluss eller minus. På toppen av det hele er jeg også klar over at kiloen opp kan handle om styrketrening eller litt for salt middag dagen før, og kiloen ned kan ha lignende årsaker. Så i bunn og grunn betyr det ingenting. Ingen verdens ting!

Så nå har jeg bestemt følgende: Jeg har forsøkt målebånd tidligere, men det er så begredelig kjedelig, og litt vanskelig. Så det blir fortsatt badevekt, men med sterke restriksjoner på hvor ofte den kan brukes.

Det er ikke så lett som det høres. Veiing på badevekt er nemlig sterkt vanedannende ved vektreduksjon, eller forsøk på det. Jeg er klar over at jeg nå høres fullstendig sprø ut, og vel, jeg er kanskje det. Men nå tar jeg kontroll over galskapen og erstatter den med mer galskap; Jeg stuer badevekta langt inn i et skap i kottet. Der skal den få stå i fred til det er tid for ny veiing. Så kan den prøve å dirigere speilbildet, klesstørrelse og selvbildet derfra. Og så får vi se hvordan laget fungerer uten den forhatte kapteinen.

dont step on scale