vektreduksjon

Informasjonsmøte om vektreduksjon

Da er jeg på sett og vis i gang med opplegget gjennom Ullevål sykehus. Det hele ble innledet med et fire timer langt informasjonsmøte. Og det er rart hvordan en enkelt ting som blir sagt så grundig overskygger alt det andre.

DSC_0051 (1024x576)

Jeg har jo som sagt, etter å ha grublet en stund, kommet til at jeg vil følge et ketogent kosthold. At det ikke ville være forenlig med anbefalingene fra Ullevål var jeg selvsagt klar over før møtet. Det jeg ikke var klar over var at personer som spiser under 20 gram karbohydrater pr dag IKKE spiser grønnsaker. Hun sa det, ernæringsdamen;. «De spiser ikke grønnsaker.» Tror kanskje haka mi falt så langt ned at hvis hun hadde tatt en titt, så hadde hun sett de grønnsakene jeg spiste både til frokost og til lunsj. Jeg forventer ikke at ekspertene skal kjenne til innholdet i alle kostholdsretninger folk kan finne på å følge, men dette kostholdet er så omdiskutert at jeg nesten synes de burde satt seg litt inn i det. Og om de ikke gidder/har tid/har lyst til det, så bør de ikke omtale det heller. Og det er min mening om den saken!

Jeg har likevel et håp om at dette opplegget kan være bra for meg. Litt utfordringer i forhold til kostholdsråd får jeg heller tåle. Det er tross alt dere som er med og spleiser på dette via skattetrekk, så jeg skal bruke det for alt det er verdt.

Det som var veldig, veldig befriende å høre var at jeg slett ikke har gjort alt så veldig feil frem til nå. Det er ikke sant som fastlegen sa, at jeg ikke gjør noe med det. Eller som kompisen sa; at jeg er redd for endringer fordi jeg ikke bare «gutser» på. Dette er første gang jeg har brukt tid på å lage rammer og legge til rette for endring før jeg egentlig var i gang. Og etter å ha hørt på foredragene i dag, gir jeg meg selv en klapp på skulderen for nettopp det. For det er en del av å gjøre noe med det. OG de kunne opplyse om at helsegevinsten kommer med de første 5-10% vektreduksjon, så da har jeg jo jammen gjort mer enn jeg trodde selv til og med.

I tillegg til gruppegreiene i kurset i vektreduksjon, starter jeg også med gruppetrening om en drøy uke. Litt småkjipt at treningstilbudet til oss som starter nå egentlig ikke er før til høsten, men det var lov å hive seg med de som allerede har holdt på siden nyttår. Og det må jeg da jammen benytte meg av, selv om det er en bråte med øvelser som de andre for lengst har innøvd. Vi hadde en liten prøvetime i dag, og prinsippene for treningen virker i hvert fall å være sånn at det er fullt mulig å henge med, sånn nesten.

Dermed har jeg kostholdet på plass, og jeg har forpliktende trening en gang i uka på plass. Så blir det å ordne med pt-timer på treningssenteret. Vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det, men der har nok pt’en noen forslag.
Når det gjelder hva jeg spiser og hvorfor, så har jeg ikke sagt så veldig mye om det enda. Det kommer nok mer etter hvert. Og hele internettet er fullt av informasjon.
Når det gjelder hva jeg spiser, og delvis hvorfor, så står det ganske mye her: http://www.kostdoktorn.se/lchf
Og hvis man virkelig vil vite hvorfor, så er man jo godt over middels interessert, og da anbefaler jeg bloggen til Pål Jåbekk – http://paljabekk.blogspot.no Den er krevende, men veldig, veldig spennende. Han går grundig til verks, og tar oppgjør med mange gamle sannheter. Store sannheter. Ikke minst om overvekt, årsaker til det og dagens behandling av det. Men som sagt; den er for oss nerdene.

Til slutt et bilde av tilbudet som stod rett utenfor døra til kursrommet (og det var ikke jeg som fant ut at den var låst):
DSC_0054 (1024x576)

Tallenes tale

Da har jeg stablet meg selv opp i stående igjen, etter å ha snufset, nøset og ynket meg gjennom noen dagers kraftig forkjølelse. Jammen er jeg glad jeg ikke hadde hørt om at svineinfluensaen var veldig i nærheten. Da hadde jeg antagelig vært enda sykere. Men jeg på bena igjen, litt småforkjølet, men endelig tilbake i full jobb.

Og nå er jeg klar. Det har tatt meg litt tid, men i dag kommer tallene. Hva har jeg veid, og hva veier jeg nå. Det høres kanskje ikke ut som noen stor sak, å sette det på «trykk», så lenge jeg allerede har gjort verden oppmerksom på det den allerede visste; jeg er sterkt overvektig. Men det er litt sak for meg likevel. Det blir på en måte enda mer sant. Og den delen av meg som har et slags ønske om at overvekten egentlig ikke synes, den våkner veldig til liv når vi snakker svart på hvitt. Det blir så veldig sant når man setter tall på det.

Så hvorfor gjør jeg det da? Jo, nettopp fordi det blir så veldig sant når man setter tall på det. Både at jeg faktisk veier så mye som jeg gjør, men også at jeg faktisk har gått litt ned. Det blir også veldig sant at det tidvis går litt opp. To-skritt-frem-og-et-tilbake-varianten av vektreduksjon. Jeg begynner å få form på en plan for tiden fremover, og tror det vil bli litt fart i sakene fra midt i april. Jeg kunne ha ventet til da, så det så bedre ut. Men da ville det ikke blitt helt sant. Liksom. På en måte.

Badevekta har jeg sagt noe om før. Den brukes ikke daglig lenger. Jeg har faktisk ikke satt den vekk, men jeg har latt den stå i fred. Den brukes bare på onsdager. Erfaringsmessig varierer vekta mi mest på mandager, på samme måte som kostholdet i helgene kan gjøre det. Både rødvin og salt spiller en rolle. Så jeg dropper mandag, og flytter til onsdag. Det blir kortere skritt både frem og tilbake på onsdager. Og jeg har fulgt med på både frem og tilbake siden andre uka i januar. Ikke bare det, men jeg har ført det sirlig inn i ei liste. Den skal jeg fortelle mer om senere. Og om de andre som står på den lista. Og noen som ikke står der.

Men nå er det altså tallene. Trikset er grafisk fremstilling. Jeg mener det helt seriøst. Det er så mye mer motiverende med en graf, som til tross for noen små dumper, stadig peker nedover, enn med ei liste med tall. Også ser det kulere ut, når man har laget blogg og ikke er særlig flink til å ta bilder. Så her er den:

graf1

Det ser ikke så verst ut det, sant? Jeg har veid 120 kg på det meste. Hadde litt lyst til å legge inn det også, men det føltes litt feil, siden det er nokså lenge siden. Dessuten ble grafen veldig rar, med et kraftig stup i starten.
Jeg kommer til å lage en egen side hvor jeg skal oppdatere hver onsdag. Og det skal jeg gjøre, uansett om det er et steg bakover, et fremover eller bråstopp. Som du ser, jeg starter med opp. Det var forrige uke. Ny vekt kommer onsdag.
Du vil finne den i menyen på toppen, hvis du vil følge med videre.

Badevekta er lagkaptein

Badevekta mi, speilbildet mitt og selvbildet mitt spiller på lag. Noen ganger med meg,  andre ganger mot meg. Kapteinen på laget er badevekta. Den bestemmer hva speilbildet skal si, og hvordan jeg skal føle meg. Den har til og med noe den skulle sagt i forhold til hvordan klærne passer.

Speilbildet er den største løgnhalsen i laget. Som så mange andre overvektige, så har jeg gått ned i vekt før. Jeg har også vært større før. Jeg veier nå ca 12 kg mindre enn jeg gjorde på mitt største. Og hva sier speilbildet mitt om den saken? Ingen ting. Ingen verdens ting. Jeg ser helt lik ut nå som da. Bortsett fra at puppene nærmer seg knærne med stormskritt, og at det er litt mer … sleng… både her og der.  Årene går jo. At jeg har gått ned i vekt holder speilbildet helt tyst om.  For det handler om endring over lang tid.

Men til daglig er det badevekta som er sjef. Hvis jeg besøker den, og den kan fortelle meg at jeg veier mer enn jeg gjorde siste jeg var der, som mest sansynlig var foregående morgen, så forteller speilbildet meg det mye tydeligere enn badevekta selv. Da roper speilet om diger mage, dissete overarmer, svære lår og pløsete ansikt. Og klærne hører på badevekta, og sitter hakket strammere enn de gjorde dagen før.

Om jeg derimot veier mindre enn sist, altså dagen før, så synes det også godt. Da har magen blitt synlig mindre, klærne slenger litt rundt kroppen og både krageben og kinnben er synlig mer markert.

Siden jeg aldri har gjort noen hemmelighet av det når jeg har forsøkt å gjøre noe med vekta, så kommenterer folk den også. Heldigvis ikke når jeg legger på meg, men når jeg har gått ned nok til at det synes. Da kommer «Nå har du gått ned en del. Så fin.» i ymse varianter. Jeg liker det. Det er hyggelig å få komplimenter, og det er hyggelig i seg selv at folk vil si noe fint.

Bare ikke hvis badevekta samme morgen sa «en halv kilo pluss, frue». Da er det ikke noe kompliment når noen spør om jeg har gått ned i vekt. Da sier de det bare for å trøste. Det er jo åpenbart. Tror de virkelig ikke jeg skjønner det?

Hadde jeg ikke vært veldig klar over at jeg ikke er alene om disse opplevelsene, så hadde jeg antagelig ikke turt å skrive det. Det er jo bare latterlig. Når man veier tredve-førti kilo for mye, så synes hverken en halv eller en hel kilo. Enten den er pluss eller minus. På toppen av det hele er jeg også klar over at kiloen opp kan handle om styrketrening eller litt for salt middag dagen før, og kiloen ned kan ha lignende årsaker. Så i bunn og grunn betyr det ingenting. Ingen verdens ting!

Så nå har jeg bestemt følgende: Jeg har forsøkt målebånd tidligere, men det er så begredelig kjedelig, og litt vanskelig. Så det blir fortsatt badevekt, men med sterke restriksjoner på hvor ofte den kan brukes.

Det er ikke så lett som det høres. Veiing på badevekt er nemlig sterkt vanedannende ved vektreduksjon, eller forsøk på det. Jeg er klar over at jeg nå høres fullstendig sprø ut, og vel, jeg er kanskje det. Men nå tar jeg kontroll over galskapen og erstatter den med mer galskap; Jeg stuer badevekta langt inn i et skap i kottet. Der skal den få stå i fred til det er tid for ny veiing. Så kan den prøve å dirigere speilbildet, klesstørrelse og selvbildet derfra. Og så får vi se hvordan laget fungerer uten den forhatte kapteinen.

dont step on scale